Kultur

Når perfekte barn blir det største statussymbolet

«Vår vesle» er gjenkjennelig for oss som har vokst opp med foreldre som gjorde alt for oss, men til gjengjeld forlangte evig takknemlighet, troskap og ikke minst at vi utmerket oss, skriver Camilla Heiervang.

Bilde: Dag Jenssen / Det Norske Teatret

«Vår vesle» på Det Norske Teatret er hjerteskjærende, troverdig og svært gjenkjennelig for middelklassen i 2018.

TEATER

  • «VÅR VESLE»
  •  Skuespill og roman av Kristin Auestad Danielsen
  •  Regi: Victoria Meirik
  •  Premiere 5. september på Det Norske Teatret, spilles til 18. oktober
  •  Romanen «Vår vesle» ble utgitt 5. september på Samlaget forlag

Mari er 29 år og har akkurat fullført kunstutdannelsen sin. «Men ho møtte på motbør», sier foreldrene, idet datteren flytter inn i sokkelleiligheten i barndomshjemmet. Datteren har blitt blek og tynn, «en fugl».

Moren vil fete henne opp med det samme, og finner frem en halvfull isboks til dessert etter den første middagen hjemme. Isboksen inngår i en serie misforståtte feilskjær hos to voksne foreldre som trenger at datteren ikke blir voksen. De kaller henne vel ikke «vår vesle» for ingenting. Eller?

Låst i andres blikk

I åpningsscenen er Mari (glitrende spilt av Kaia Varjord) på vei hjem til hjembygda, et sted i Rogaland, der oljen har gjort folk rike. Men ikke Mari. Mari var annerledes, og reiste vekk – bort fra det lille, trange livet på bygda. Mari var annerledes – vakker, begavet. Men noe har skjedd, hun vender hjem uten en plan. Selvforakten formelig slår mot oss fra scenekanten mens Bendiks såre vokal strømmer fra høyttalerne. Silje Halstensen synger «jeg faller», om og om igjen.

Livet klapper sammen rundt Mari. En abort har satt henne ut av spill, det er slutt med kjæresten. Hun har mastergrad i kunst, og talent, men ingen jobb. Hun lar regningene være ubetalte, kjøper økologisk frukt og naturlig sminke. «Det at ho var her no var nok til at vi tvilte på alt vi hadde gjort for dattera vår» sier moren. De to voksne har vært ensomme uten datteren, men savnet var aldri etter den voksne Mari – snarere var det den lille jenta de ønsket at skulle komme hjem: «vår vesle, vårt eit og alt».

Maris eksistensielle tragedie høres kanskje ut som en klisjé på min egen generasjons kvartlivskrise, behørig behandlet i serier som Unge lovende og i romaner av Josefine Klougart eller Gine Cornelia Pedersen. Men Kristin Auestad Danielsens finstemte kammerspill treffer tidsånden med en smertelig presisjon. Karakterene er komplekse og dialogen troverdig.

Kanskje er det Danielsens fortid som poet som løfter det hele, for her er ikke et ord for mye. Dialogen dreier seg stort sett om det konkrete, det hverdagslige. Det kan nesten minne om Jon Fosse i det at de store temaene blir kommunisert bak språket, ikke gjennom det. Et eksempel er når foreldrene prøver å vri en litt tafatt 17. mai-feiring til noe positivt, ja, den beste de har hatt, ved å henge seg opp i at Mari hadde «pariserflette, sånn som skijentene», og at hun endelig passet i bestemorens bunad «nå som hun var blitt så tynn».

Når foreldrene ikke lenger kan sole seg i glansen fra datterens vellykkethet, er det som om de ikke lenger vet hvem hun er.

De uuttalte spørsmålene som hele tiden driver frem handlingen gjør stykket til noe alle kan kjenne seg igjen i. I hvert fall alle vi som har vokst opp med foreldre som gjorde alt for oss, men som til gjengjeld forlangte evig takknemlighet, troskap og ikke minst – at vi utmerket oss – at vi ble noe spesielt.

Drivet i dialogen og sceneskiftene skaper hele tiden fremdrift forestillingen. Også musikken og scenografien gjør sitt: Musikken er klagende, melankolsk og kaotisk. Videolandskapet bak scenen skaper enkle stemningsforandringer. Skuespillerne leverer svært overbevisende, om enn på noe haltende nynorsk.

Fanget i en barndom

Det er som om den lengtende livsdrømmen som Gine Cornelia Pedersen skriver om i romanen Null har vært livsmottoet til Danielsens Mari: «Når jeg blir stor/ Skal alt bli bra / (…) Alle skal se at jeg er vakker, talentfull og flink til både det / ene og det andre».

For når Mari ikke lenger presterer, når hun klapper sammen, er det som om hun forsvinner for seg selv. Og når foreldrene ikke lenger kan sole seg i glansen fra datterens vellykkethet, er det som om de ikke lenger vet hvem hun er. Hun er blitt en fremmed. Hvis hun ikke alltid var det.

Når middelklassen ellers kan kjøpe hva de vil for penger – er kanskje perfekte barn blitt det største statussymbolet?

I boken Blå kvelder skriver den amerikanske journalisten Joan Didion om tiden etter datterens død. Med alderdommens ubarmhjertige falkeblikk gransker hun seg selv som mor. Vonde tanker slår imot henne, idet hun aner at datteren Quintana Roo, som hun adopterte sammen med ektemannen, forfatteren John Donne, var fanget i foreldrenes ønske om at hun skulle være deres perfekte lille datter.

Alle tingene som datteren lyktes med ble en bekreftelse på det foreldrene gjorde riktig, og det gjorde dem blinde for hvem hun egentlig var. Først mye senere kommer sårbarheten frem, når den voksne datteren blir alkoholisert og psykisk syk. Men som barn var hun for nydelig til at Didion og Donne la merke til avstanden mellom dem og datteren, som var låst fast i deres beundrende blikk. På samme måte er Mari låst i foreldrenes lengsel etter det perfekte barnet. Man aner at hun aldri selv fikk tid og rom, helt, til å oppdage seg selv.

«Vår vesle»

Økningen i psykiske lidelser blant ungdom kan ha mange forklaringer. Noen skylder på prestasjonskravene i skolen, sosiale medier og sammenlikningshelveter. Men mon tro om foreldregenerasjonen som fikk til alt, også krever av sine barn at de skal få til alt, og at de skal være perfekte. Når middelklassen ellers kan kjøpe hva de vil for penger – er kanskje perfekte barn blitt det største statussymbolet? Jeg vet ikke. Men jeg aner at det ligger et farlig potensiale for uhindret narsissisme i foreldrerollen. Beundringen fra et uskyldig barn kan være vond å slippe for mennesker som har søkt status og tomme goder, for så å finne ut at det ikke har gitt dem det de egentlig ønsket seg.

Men i Kristin Auestad Danielsens univers er ingen helt uten skyld.

I boken Alt dette skjedde hevder den franske barnepsykoanalytikeren Françoise Dolto at foreldres eiesyke kan gjøre barna syke. Hun forklarer utmattelse hos unge mennesker som ellers er friske med en resignasjon – en underkastelse for å møte foreldrenes behov. På samme måte kollapser Mari i foreldrenes kjeller. Hun slutter å rydde, slutter å vaske seg. Men ser de henne egentlig, selv når de redder henne ut av uføret? Når foreldrene omsider bryter sammen i kampen mot Maris resignasjon, stryker hun dem begge på hodet, før moren hvisker at det var «som om det var derfor ho hadde fått to armer – for å kunne trøyste sin mor og far samstundes».

Det er hjerteskjærende og troverdig. Den gode viljen hos foreldrene fremstår som ynkelig, og Maris trøst så tvungen.

Men i Kristin Auestad Danielsens univers er ingen helt uten skyld. Det gjør Vår vesle til det sterkeste portrettet av egen samtid jeg har sett på lang tid.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden