Når samtale blir farlig

Hvis du ofte nok forteller folk at de er rasister, tenker de til slutt: Greit, da er jeg vel det, da. Det er farlig.

Publisert   Sist oppdatert

Nina Bahar slo nylig et slag for å gjøre fremtiden her i Norge litt vanskeligere. Hun skriver om det hun kaller hverdagsrasisme. En av tingene som nevnes, er det å spørre folk hvor de kommer fra, og hun er ikke den første som har trukket dette spørsmålet inn i rasismekonseptet. Dette er ikke bare grovt stemplende. Det er direkte farlig i lengden.

Det operative ordet i kronikken – det ordet som pryder overskriften - er «hverdagsrasisme». Hele kronikken begynner altså med at det utføres rasisme. Med andre ord snakker hun om rasister. Uten rasister, ingen rasisme. Uten jødehatere, intet jødehat. Om ord betyr noe som helst, så må vi være enige om det. Merk hva som står i definisjonen av rasisme i New World Encyclopedia: «Per definisjon er den som praktiserer rasisme en rasist.» Er det å spørre om noens opphav og historie rasisme, så er folk som gjør det rasister. Dette er det ingen finurlige måter å komme utenom. Og det betyr at det er mange av oss.

Store mengder nordmenn som stiller dette helt grunnleggende spørsmålet er altså rasister, enten de vil eller ikke. Hun sier nemlig også at slik rasismeutøvelse ikke nødvendigvis blir gjort med vilje, men kan være godt ment. Og om du synes godt ment rasismeutøvelse høres rart ut, så er vi to. Du kan altså være rasist uten å ha et negativt eller fordomsfullt ben i kroppen. Det finnes nemlig en del mennesker som kan bestemme for deg hva du mener og tenker. Prøv å forsvare deg mot det, du.

Dette sier hun for øvrig om et av de minst rasistiske samfunn i verden, som vi vet fra flere internasjonale undersøkelser. Dette er stempling. Og det er stempling med en av de verste tingene det er mulig å kalle et annet menneske. Hva kommer du på som er verre å kalle folk enn «rasist»? Hva kan jeg skrive om Bahar her som er like fordømmende?

Selv kaller jeg ikke Trump en fascist (enda). Jeg kaller ikke folk i Rødt stalinister. Og jeg bruker ikke ordet folkemord om Palestina eller de aller fleste andre konflikter om hvilke det ordet misbrukes. Vi må ha det samme forholdet til ordet rasist. Uten at det er en veldig høy terskel for å bruke dette ordet – som faktisk er et av de mest betente og fordømmende ordene i menneskehetens historie – mister det både slagkraft og stoppkraft. Og det kan ikke herske noen som helst tvil om at vi er på god vei dit. For hva betyr det til slutt? «Jeg spurte jo faren til kompisen til sønnen min på skolen hvor familien hans kom fra her en dag da vi satt og drakk kaffe sammen, og her kommer det en og forteller meg at jeg er rasist?! Ja, ja. Da er jeg vel det, da. Fuck it. Have it your way.»

Jeg lurer også på om hun ville brukt samme begrepsforståelse om en argentiner med indiansk bakgrunn som spør en innvandrer fra Libanon hvor hen kommer fra. Hun bruker nemlig også uttrykket «hvitt språk» i en annen av sine tekster, hvilket virker å gjøre hele problematikken merkelig rasespesifikk.

Hjemme hos meg bor forresten en gutt som er ganske mørk sammenlignet med andre filippinskfødte. Det er den yngste sønnen min. Alle hans venner vil ifølge denne tankegangen være hverdagsrasister. Dette gjelder nemlig alle som vil ha et intimt forhold til ham. Enten de bryr seg om hudfargen hans eller ikke. Alle som vil vite nok om ham til å bli hans venn må på et tidspunkt spørre ham om hans historie. Og vips! så er de rasister. Om ikke dette er utvanning av begrepet, så lever jeg og Nina Bahar på forskjellige planeter.

Vi blandes her i Europa om dagen. Og vi skal prøve å sameksistere. For å sameksistere må vi vite så mye som mulig om hverandre. Å søke den kunnskapen er en av våre mest basale mellommenneskelige funksjoner. Det aller, aller, aller viktigste som finnes i denne prosessen er at vi kan prate med hverandre. Spørre, grave og finne ut, åpent og ærlig. Å legge dempere på samtalen på denne måten – å skremme folk fra å prate med hverandre – er så destruktivt at jeg ikke forstår hvordan det er mulig å ikke se det. Det er en ren oppfordring til mindre forståelse og mer parallelle virkeligheter. Jeg leter i hodet mitt etter ting som kan være mer ødeleggende i dagens Europa, men jeg finner det bare ikke.

Slike blandinger som vi nå står midt oppi er alltid vanskelige. Å tro at dette ikke skal medføre ubehag, er en ren utopi. Stephen Pinker minner oss på at ubehag er et annet ord for toleranse. Dette ubehaget, sier han, er prisen vi betaler for å leve i et demokrati, og for å få delta i den åpne delingen av ideer og meninger. Fravær av ubehag betyr altså fravær av toleranse. Ikke noe ubehag, og vi har ingen felles samtale. Jeg mener ikke med det at vi skal kjøre på med så mye ubehag vi kan. Men å forsøke å fjerne alt ubehag er umulig, og i forsøket fryktelig ødeleggende.

Og hele tiden ligger i bakgrunnen en trend i USA og Storbritannia som er totalt dysfunksjonell, skrikende, infantil, hysterisk og uærlig. Som er i ferd med å ødelegge universitetene deres. Og det er ingen overdrivelse. Jeg skulle virkelig ønske at folk satt seg litt mer inn i hva som foregår i det ordskiftet, for det kommer ofte hit noen år etter. Det har jeg brukt en del tid på, og det er sjokkerende. Det er mye som tyder på at denne bevegelsen er i ferd med å spise seg selv opp i all sin urimelighet. Det er bare å håpe at så skjer før den kommer hit med full kraft, båret inn av kronikker av denne typen, og maksimert og fremskyndet av vår kollektive anti-Trump feber.

Jeg vil gjerne skrive mer om dette. Jeg må bare få Minerva til å sponse en fire ukers studietur til Florida for meg. Det er visst akkurat der det er verst, har jeg hørt. Nede på beachen, visstnok.

Det er også et paradoks at de som er mest opptatt av å bruke rasismeordet i tide og utide som et ledd i å bekjempe rasisme, ofte er de mest rasefokuserende og raseskillende menneskene som finnes. Studentene som nå river den amerikanske universitetskulturen i filler, er ikke opptatt av noe annet like mye som de er opptatt av å skille folk fra hverandre på rase, og å skape gruppetenking man må tilbake til Jim Crow-systemet i Sør-Statene for å finne maken til. Man finner nå egne soner for forskjellige raser på flere campuser, og det tvunget frem av studentene selv.

For å si det rett ut: å holde på med dette er å skape fiendskap, annerledeshet, eksklusjon og skillelinjer som ikke trenger å eksistere. Det er sikkert «godt ment». Men det er farlig.

Jeg elsker samtalen. Den er sjelens næring. Den er også oksygenet til en vellykket integreringsprosess. Men jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skulle innledet en samtale med Bahar uten å være nervøs. Det er mulig jeg er forutinntatt, men jeg vet ikke hvilke andre triggere som ligger på lur og venter på å hoppe opp og bite meg i nesa. Hvilke andre forferdelige ting er det mitt «hvite språk» inneholder, og som jeg selv ikke vet om? Hva annet kan jeg spørre henne om som fører til at jeg er et forferdelig menneske, som rasister jo unektelig er? Tryggest å holde avstand, faktisk. Så får samtalen heller være.