Ideer

Når staten tar makt over morskapet

Bilde: Pixabay

Er det å tillate eggdonasjon uttrykk for et autoritært syn på statens makt?

Om man følger debatten i Høyre, kan må få inntrykk av at det er de liberale som vil åpne for eggdonasjon, mens de konservative holder igjen.

Men hva er egentlig en liberal tilnærming til foreldreskap og assistert befruktning?

De som argumenterer for å åpne for bruk av surrogatmødre i Norge, bruker ofte en liberal retorikk. I forslaget til landsmøtet argumenterer Unge Høyre-leder Sandra Bruflot slik: «Det innebærer riktignok en risiko å bære frem et barn, men dette er et valg kvinnen som skal bære frem barnet selv må få ta.»

I boka Liberalisme på norsk forklarer Venstre-ideologen Sveinung Rotevatn sitt standpunkt på denne måten: «For min del tek eg utgangspunkt i den retten kvinna har til å bestemme over eigen kropp, og i den retten menneske har til å hjelpe kvarandre. Dersom ei søster vil hjelpe ei anna søster med å bere fram eit barn, kan eg vanskeleg sjå korleis ein kan forby ho å gjere det. […] Her må den enkelte borgaren finne sin veg.»

Bestemmelsen om morskap

Det liberale demokrati og den liberale staten innebærer en avgrenset statsmakt. Så hvorfor skal vi forby en kvinne å hjelpe andre mennesker med å få barn?

Den første feilen gjør Rotevatn når han omtaler dette som et forbud. Det finnes ikke noe slikt forbud i norsk lov. Men barnelovens § 2 slår fast at kvinnen som føder barnet, regnes som barnets mor. I tillegg slår den samme paragrafen fast at en avtale om å føde barn for andre ikke er bindende.

Det ville bety at vi forlater prinsippet om at biologien definerer morskapet.

Eggdonasjon ved assistert befruktning er ikke tillatt. Surrogati kan gjennomføres også uten eggdonasjon, men dette forbudet gjør det vanskeligere å benytte surrogatmødre i Norge.

Å åpne for surrogati betyr med andre ord ikke å fjerne et forbud, men å endre barnelovens bestemmelse om morskap.

Det ville bety at vi forlater prinsippet om at biologien definerer morskapet, der den som føder barnet er barnets mor, og erstatter dette med et prinsipp der staten definerer morskapet.

Uavhengig av staten

Dagens bestemmelse om at kvinnen som føder barnet regnes som barnets mor, kom inn i lovverket først i 1997. Da så politikere at den bioteknologiske utviklingen gjorde det nødvendig å presisere det. Før 1997 var det ingen bestemmelse som fastsatte morskap i barneloven. Morskapet har vi tatt for gitt.

Øyvind Håbrekke er aktuell med ny bok

  • Den liberale familien.
  • Skaperkraft / Frekk Forlag.
  • 2018, 183 sider.

Det forteller også hvor grunnleggende og intuitiv oppfatningen er. En liberal oppfatning av morskap bør derfor innebære at morskapet eksisterer uavhengig av staten.

Når loven i dag slår fast at kvinnen som føder barnet skal regnes som mor, begrenser staten seg til å bekrefte et allerede eksisterende morskap.

Det biologiske morskapet eksisterer uavhengig av staten, og det er derfor tilhengerne av surrogati som må begrunne at et slikt inngrep i familierelasjonene kan forsvares.

Det er altså ikke motstanderne av surrogati som representerer det statlige inngrepet i denne diskusjonen. Det er surrogatitilhengerne som åpner for å gripe inn i familierelasjonene som representerer den statlige maktbruken.

Deler morskapet i to

Når staten på slik tiltar seg makten til å definere familien, innebærer ikke det bare å definere en ny mor for barnet. Like viktig er det at staten definerer fødemor og hele hennes slekt ut av barnets familie. Surrogati innebærer som oftest også eggdonasjon, og i disse tilfellene er det også en genetisk mor og genetisk slekt som defineres ut av barnets liv.

Når mindretallet i Høyres programkomité argumenterer for å tillate eggdonasjon, opererer de med samme type retorikk som i surrogatidebatten. Å donere egg er «et valg kvinnen tar selv.» Erfaringen med sæddonasjon er imidlertid at det er så få som tar dette valget at vi importerer sæd som er donert på kommersielle betingelser i andre land.

Det som frem til 1997 var selvsagt, at morskap eksisterer uavhengig av staten, er med ett blitt politikk.

Å vise til at kvinnen må kunne «velge selv» er uansett en forenkling av hva saken egentlig handler om. Ved eggdonasjon deles morskapet i to. Dermed handler det ikke bare om kvinner som «velger selv», men om at staten får en ny rolle og en ny maktposisjon. Det er staten som nå definerer det todelte morskapet og velger å delegere myndigheten og ansvaret for barnet til fødemoren i stedet for genetisk mor.

Det som frem til 1997 var selvsagt, at morskap eksisterer uavhengig av staten, er med ett blitt politikk. Begge kan ikke ha morsansvaret. Staten må plassere ansvaret.

Les også anmeldelsen av Håbrekkes bok (teksten fortsetter under lenken):

Biologien er på vei tilbake

Dilemmaer ved sæddonasjon

For en liberaler bør det sitte langt inne å vedta lover der staten tiltar seg ny makt og på enda et område definerer de mest private deler av menneskers liv.

Dersom man velger å vifte bort disse refleksjonene med at staten allerede definerer farskap ved sæddonasjon, så viser man liten vilje til å verne om individets frihet og statens avgrensede makt.

Dette burde tvert imot lede til en erkjennelse av at sæddonasjon innebærer dilemmaer for liberale.

Det synes å være enighet i Høyres programkomité om at eggdonasjon og sæddonasjon ikke uten videre kan sammenliknes, og at det derfor kan være argumenter for å si nei til eggdonasjon selv om man er tilhenger av sæddonasjon.

En av statens opplagte oppgaver, også for liberale tilhengere av den avgrensede statsmakten, er imidlertid å beskytte rettighetene til de som ikke kan tale sin egen sak.

Barnas rettigheter bør derfor ha særlig oppmerksomhet. Artikkel 7 i FNs barnekonvensjon blir ofte feil gjengitt i den norske debatten. Artikkelen slår fast at barnet så langt det er mulig skal ha «rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem». Barnets rett er ikke oppfylt ved at man får vite fødselsnummeret til donor når barndommen er over.

Sæddonasjon innebærer allerede et stort dilemma ved at staten tiltar seg makten til å definere farskap på tvers av biologien, og ved at den tar seg makten til å kutte familiebåndene mellom barn og far.

Kanskje det som defineres som liberale posisjoner, tvert imot gir oss en stat som nærmer seg det autoritære?

At man har gått så langt i å kompromisse, skjønt det er kanskje et forsiktig uttrykk, med barnets rettigheter ved sæddonasjon, kan knapt være et argument for at staten skal definere ut genetisk mor slik at enda flere barns rettigheter utfordres.

Det er grunn til å minne om at over 90 prosent av par som mottar assistert befruktning bruker egne kjønnsceller. Det er derfor ikke veldig radikalt å diskutere om sæddonasjon er forenlig med barns rettigheter og liberale prinsipper.

Nærmer seg det autoritære

Lovgivningen om barn og foreldreskap er en nøkkel til å forstå hvordan vi som samfunn definerer oss selv, vårt menneskesyn og statens rolle.

En liberal tilnærming til barneloven tilsier en fordomsfri anerkjennelse av biologi som grunnlag for juridiske familierelasjoner. Vi trenger en fornyet diskusjon om hva som er en liberal biopolitikk og familiepolitikk.

Kanskje det er slik at det som i det offentlige ordskiftet defineres som liberale posisjoner, tvert imot gir oss en stat som nærmer seg det autoritære?

I norsk politikk er det daglige diskusjoner om grensegangen mellom foreldrenes og statens ansvar for barn. Spenningsforholdet mellom statens ansvar for barns rettigheter på den ene siden og foreldrenes ansvar på den andre siden er økende. Statens makt og ansvar til å regulere eller gripe inn i foreldre-barn-relasjonen blir et stadig mer aktuelt tema på flere områder.

Det kan være verdt å reflektere over hva den politiske tekningen som legges til grunn for utvidelsen av tilbudet om assistert befruktning over tid vil bety for forholdet mellom stat og enkeltmenneske også på andre områder.

Liberale vil vende til biologien

Det er legitimt å argumentere for eggdonasjon eller surrogati, men å forene dette med en liberal stat er en krevende øvelse. Det er tvert imot uttrykk for et ønske om en stat som regulerer de mest intime og private sidene ved livet, og passer bedre inn i andre politiske leire enn blant de liberale.

Eier du staten eller eier staten deg? I den liberale staten delegerer enkeltmennesker og familier myndighet til staten – i den autoritære staten lever familien på delegert myndighet fra staten.

Alle politikere som tror på den liberale staten bør være bekymret.

Jeg drister meg til å hevde at etter hvert som staten med bioteknologiens muligheter får stadig nye dilemmaer i fanget, vil stadig flere liberale politikere vende tilbake til biologiens prinsipper for å definere juridisk foreldreskap.

Kanskje vil man innse at det er disse klassiske verdikonservative posisjonene som best ivaretar enkeltmenneskets rettigheter og den liberale staten.

Jeg stiller gjerne til et seminar om 15 år for å diskutere hvorvidt antakelsen slo til.

Alle politikere som tror på den liberale staten bør være bekymret for statens økende makt overfor individ og familier. Men i barnelovgivningen er det ikke forbudene mot surrogati og nye varianter av assistert befruktning ekte liberalere trenger å være urolige for – det er makten staten tiltar seg når den definerer foreldre inn og ut av menneskers liv.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden