Spaltist

Når ungdommen slår tilbake

Hvis  konservative ikke raskt gjenoppretter generasjonskontrakten, kan de selv ende opp med ikke å overleve historien, skriver Anders Skyrud Danielsen.

Bilde: Aksel Fridstrøm

En grønn bølge blant de yngste endrer politikken. Det foregår en generasjonskamp i de vestlige demokratiene, og de gamle, konservative politikerne kan tape.

«Erna må gå, klimahandling nå!» ropte ungdommen utenfor Stortinget på fredag. Solberg gikk opp og tok talerstolen, og serverte to uærlige svar til ungdommen. For det første svarte hun at hun var på deres side, og for det andre sa hun at noe hadde skjedd siden forrige streik.

Det første først. Klimastreikernes krav er godt kjent. Solberg er ikke enig i disse. Dette er etter alt å dømme politikk som ligger veldig langt fra det Solberg ser på som god klimapolitikk. Hun ønsker ikke å gå forbi naboland med klimamål – kanskje hun tenker at det er en ulempe å være for radikal? – og hun ønsker i hvert fall ikke at norsk oljeproduksjon reduseres som følge av noe annet enn redusert global etterspørsel.

Et første steg for Solberg i å ta ungdommen på alvor er å innrømme at hun er uenig med dem. Det er i teorien tenkelig at hun har klokkertro på at hennes politikk over tid gir større globale reduksjoner i klimagassutslipp. Men slik klimapolitikken har vært utformet under hennes lederskap, tyder også det aller mest på at hun rett og slett ikke synes at kutt i klimagasser er så viktig at det kan trumfe økonomisk vekst, norske næringers konkurransekraft, eller ønsker om lavere skatter. Uansett hva som er svaret, er hun uenig med klimastreikerne.

Det andre uærlige svaret fra Solberg var at hun sa det hadde skjedd noe siden forrige streik. Eller: Noe har jo skjedd. Siden forrige streik har for eksempel Solberg-regjeringen lyst ut 90 nye oljelisenser, og slik sett har hun bidratt mer enn de fleste av verdens ledere til mer karbon i atmosfæren. Solberg selv henviste nok til den nye klimaavtalen med EU. Men den har vært kjent i lang tid, og er ikke noe som har skjedd nå; og Norge er ikke i nærheten av å klare å oppfylle den. Avtalen er i alle tilfeller utilstrekkelig for å unngå katastrofal oppvarming av atmosfæren.

Første som bryter et klimamål

Vår konservative statsminister blir den første statsministeren til å bryte et norsk klimamål. I 2020 skulle vi ha redusert norske utslipp til 45-47 millioner tonn CO2-ekvivalenter (tror jeg). Det er nok helt urealistisk nå. Målet brytes så det ljomer, og det på et tidspunkt der statsministeren har styrt med flertall i Stortinget i seks år. Det har vært seks budsjetter med sjanse til å legge om norsk politikk til å bli klimavennlig.

I stedet har vi fått en videreføring av Norges oljerusede og karbonsvarte politikk. Hadde Høyre fått det som de ønsket, ville vi også vært enda lengre unna å nå målet – det viser budsjettene de la fram for Stortinget før regjeringsutvidelsene – da «samarbeidspartiene» Venstre og KrF forhandlet dem litt grønnere.

Høyre gjemmer seg bak at de fikk et vanskelig utgangspunkt, som sin forgjenger også gjorde. De glemmer at klimakrisa blir verre for hvert år som går, og dermed blir også hver regjering svartere og svartere. 52 millioner tonn CO2 i 2018 er mye verre enn 54 millioner tonn CO2 i 2012. Stoltenberg-regjeringen var svartere enn sin forgjenger, slik Solberg-regjeringen er svartere enn sin forgjenger. Det finnes bare én type klimapolitikk som er god, og det er den som kutter nok utslipp. All annen klimapolitikk er altfor dårlig.

Konservative sliter

Samtidig som vår konservative statsminister sliter med å overbevise ungdommen her hjemme om at dårlig klimapolitikk egentlig er god klimapolitikk, mister også konservative i Europa grepet om ungdommen. Europaparlamentets største partigruppe, den konservative partigruppa EPP, gjorde i helgas Europa-valg sitt dårligste valg i nyere tid. Samtidig vokste den grønne partigruppa med over 30 prosent. Meningsmålinger fra EUs største land viser at unge under 30 har stemt grønt i overveldende flertall.

Vår tids unge lever liv preget av stor usikkerhet om fremtiden, og de unges stemmer i Europa-valget vitner om en generasjon som bryter med tradisjonelle velgermønstre. De har fått et vanskelig utgangspunkt. Det liberale demokratiets fremvekst har stanset opp, og vi står foran en enorm økologisk krise som ser ut til å true selve eksistensen på jorda. Det var fullt mulig å nå klimamålene for 2020, men de konservative har forsynt seg like grådig av naturens ressurser som de har forsynt seg av pensjonsfondet.

Våre ledere tilhører både partiene og generasjonen som har forårsaket disse problemene, og det kan kjennes provoserende når de ber om tillit til å også løse dem. Når de i tillegg trekker stigen opp etter seg ved å redusere pensjonen for alle som kommer etter, og gjør det vanskeligere å komme seg inn på boligmarkedet, bærer de bensin til bålet. Den moderne konservative tenkeren Niall Ferguson har pekt på at man kan stå overfor en «alderskamp» mellom den unge verden og den eldre verden etterhvert som færre og færre yngre skal opprettholde flere og flere eldre. Kanskje de unge allerede har fått nok?

Det er nemlig rett og slett ikke til å komme unna at Erna Solbergs generasjon har levd fett på bekostning av fremtidens generasjoner.

Kontrakten mellom generasjonene

Og det er nettopp dette er, slik jeg ser det, som er konservatives største svik i vår tid. Konservatismens far, Edmund Burke, beskrev samfunnet som en kontrakt mellom generasjonene, der samfunnet kun var til låns fra dem som kommer etter oss. Høyre og de andre europeiske konservative partiene har brutt med denne kontrakten; de har tatt for grådig for seg av matfatet slik at det ikke blir noe igjen til de som kommer etter.

Hvis det er det de straffes for nå, er det en fortjent straff.

Det er vanskelig å forstå hvorfor det er så lite oppmerksomhet rundt disse spørsmålene i konservative kretser. Konservatives mål er å sikre en historisk overgripende kontinuitet for vårt fellesskap, for våre verdier og våre tradisjoner.

Hvis  konservative ikke raskt gjenoppretter generasjonskontrakten, kan de selv ende opp med ikke å overleve historien, etter hvert som velgerne utgjøres av en ny generasjon som i stadig større grad opplever at kontrakten er brutt.

De siste seks årene med konservative ved roret har ført til en politikk som går utover unge og fremtidige generasjoner. Jeg tror konservative kan bedre.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden