Spaltist

Når velgerne stemmer feil

Bilde: News Oresund/Flickr, CC BY 2.0

Å isolere stadig større velgergrupper fra den demokratiske prosessen er en farlig strategi.

Hva man enn stemmer på, får man Miljöpartiet. Det skrev jeg etter valget i høst, da den borgerlige alliansen i Stockholm gikk i koalisjon med nettopp Miljöpartiet for å snappe makten i hovedstaden fra Socialdemokraterna. Det hører med til saken at Moderaternas valgkamp i Stockholm i hovedsak handlet om Miljöpartiets destruktive samferdselspolitikk, som gjennom fire år har bidratt til å forverre fremkommeligheten i hovedstaden, samtidig som befolkningen har vokst raskt.

Misnøyen med Miljöpartiets politikk var utbredt. Velgeroppslutningen i hovedstaten var nær halvert siden partiet i 2014 fikk ansvar for samferdsel. Mange borgerlige velgere så det som sin høyeste prioritet å få de grønne bort fra samferdselsetaten, og fremfor alt å fjerne den radikale bilmotstanderen Daniel Helldén fra posten som borgarråd.

Likevel forhandlet de borgerlige bort samferdselsspørsmålene til Miljöpartiet, og Daniel Helldén, som har støtte av bare åtte prosent av velgerne, kan fortsette med sin upopulære politikk. Hva man enn stemmer på, så får man Miljöpartiet.

Alt handler om Sverigedemokraterna

Nå har noe lignende skjedd i hele landet, skjønt det denne gangen gjelder ikke bare Miljöpartiet, men også Socialdemokraterna. Den svenske velgermassen har beveget seg lengre til høyre i mer enn tiår, en bevegelse som var særlig tydelig ved høstens valg.

Likevel sitter landet nå med en venstreregjering, i prinsippet identisk med den som satt før valget, men med et enda svakere mandat. De to regjeringspartiene har til sammen bare 116 av Riksdagens 349 mandater. Derfor må de regjere med støtte fra to borgerlige partier og Vänsterpartiet for å få en majoritet.

Hvordan kunne de bli slik? Alt handler selvsagt om Sverigedemokraterna, partiet som har økt sin oppslutning kraftig i hvert valg, og som ingen av de andre partiene har villet ha noe å gjøre med. Likevel, eller nettopp derfor, har partiet blitt omdreiningspunktet for svensk politikk i to valgperioder. Centerpartiet og Liberalerna valgte etter å ha hindret regjeringsdannelse hele høsten heller å være støttepartier for en sosialdemokratisk regjering – mot vage løfter om utredninger av liberale reformer – enn selv å inngå i en eller støtte en borgerlig regjering med passivt støtte fra Sverigedemokraterna.

Hvorvidt det blir noe av de liberale reformene som Socialdemokraterna har lovet å utrede, gjenstår å se. At statsminister Stefan Löfven samtidig har en avtale med Vänsterparitet, hvis stemmer den nye regjeringen også er avhengige av, taler i mot. Denne avtalen er imidlertid hemmelig. Ja, dere leste rett: Ingen har fått vite hva avtalen mellom Socialdemokraterna og Vänsterpartiet går ut på. Dette sier Liberalernas og Centerpartiets partiledere seg fornøyd med.

Socialdemokraterna opprettholder hegemoniet

Selv om Stefan Löfven skulle gå imot sine egne overbevisninger – og dertil lykkes i å komme rundt avtalen med Vänsterpartiet – og faktisk gjennomføre noen av de liberale reformene som Centerpartiet og Liberalerna håper på, og som Socialdemokraterna førte valgkamp mot, er det en seier for Socialdemokraterna. For dem handler regjeringsdannelsen ikke så mye om politikkens innretning som om kontrollen over maktapparatet. I regjering kontrollerer Socialdemokraterna departementene og gjennom dem etats-Sverige.

De svenske Socialdemokraterna har aldri kviet seg for å anvende seg av regjeringsmakten til å plassere partilojale tjenestemenn og politikere i nøkkelposisjoner i etats-Sverige. Under de sosialdemokratiske regjeringene mellom 1998 og 2006 ble det utnevnt 29 sosialdemokrater og tre miljøpartister til direktørstillinger i statsforvaltningen. I samme periode ble det utnevnt til sammen ti borgerlige politikere til slike stillinger. På den måten har det sosialdemokratiske hegemoniet kunnet opprettholdes gjennom årtier, selv om velgerstøtten er blitt uthulet.

Denne utnevnelsespolitikken satte den borgerlige regjeringen mellom 2006 og 20014 seg fore å bryte. Men snarere enn å ansette egne venner, som Socialdemokraterna hadde gjort, valgte de borgerlige dessverre å ansette Socialdemokraternas venner, for å vise upartiskhet. Mellom 2006 og 2014 ble det utnevnt 19 sosialdemokratiske politikere til mot ni borgerlige.

Da Socialdemokraterna overtok makten over forvaltningen igjen i 2014, gikk de tilbake til sine gamle vaner. Den nye regjeringen er derfor problematisk for det borgerlige Sverige uansett hvor mange av de lovede utredningene som munner ut i faktisk politikk.

Selv for den som i likhet med Centerpartiet og Liberalerna mener kampen mot Sverigedemokraterna er overordnet alle andre politiske hensyn, finnes grunner til bekymring. Tidligere forsøk på å isolere og marginalisere partiet har hatt stikk motsatt effekt. Mest ødeleggende var formodentlig den såkalte Decemberöverenskommelsen. Den ble inngått desember 2014 mellom regjeringen og opposisjonspartiene med unntak av Sverigedemokraterna, med det formål å blokkere sistnevnte fra politisk innflytelse. Med fasit i hånden synes dette besynderlige forsøk på å straffe velgerne å ha endt med at Sverigedemokraterna styrket sin stilling i opinionen.

Kløft mellom elite og velgere

Den nye venstreregjeringen, med Centern og Liberalerna som støttepartier, er en slags ny Decemberöverenskommelse, der det uttalte formålet er nettopp å forhindre at Sverigedemokraterna, som representerer rundt en million velgere, får innflytelse i svensk politikk. Sannsynligheten for at strategien skal vise seg mer fremgangsrik denne gangen må sies å være heller liten.

Den som vil finne de mer grunnleggende forklaringene på høstens regjeringskrise og Sverigedemokraternas vekst, anbefales å lese Markus Uvells bok Bakslaget. Konservativa väljare och radikalt etablissemang, der forfatteren med bruk av opinionsundersøkelser ser på forskjeller i oppfatninger mellom eliten og velgere i Sverige. Konklusjonen er at den politiske eliten og medieeliten i Sverige på en rekke områder har en radikal politisk agenda som ikke etterspørres av velgerne. Sverigedemokraternas fremgang er ifølge Uvell en reaksjon på denne radikale agendaen fra oven. Men jo mer velgerne har proteststemt, desto hardere har den radikale agendaen blitt. Den som stiller spørsmål ved venstrenarrativet, stigmatiseres og blir kalt Sverigedemokrat eller verre saker.

Att Stefan Löfven fortsetter som statsminister til tross for at en majoritet av svenske velgere stemte for å bytte ham ut, og til tross for at en majoritet av Riksdagens representanter stemte mot ham, sender et signal til en stor andel av velgerne om at deres stemmer ikke teller. Tanken om at det går an å isolere en femtedel av befolkningen fra å utøve sine demokratiske rettigheter, er uholdbar i lengden. Som strategi for å minske Sverigedemokraternas innflytelse har den dessuten vist seg å være kontraproduktiv.

Den som uroer seg for økende populisme og at proteststemmer, bør spørre seg selv om hvor klokt det er å signalisere til velgerne at det ikke spiller noen rolle hva de stemmer.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden