Kommentar

Narkokrigen går mot slutten

Bilde: A7nubis - Wikimedia Commons, CC BY-SA 3.0

Et lite personlig tilbakeblikk på en krig som skulle vært avblåst for lenge siden, og som endelig ser ut til å synge på siste verset.

I forrige uke ble det klart at et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og SV går inn for en betydelig omlegging av norsk narkotikapolitikk ved å avkriminalisere bruk og besittelse. Det vises gjerne til Portugals reform.

For bare et par år siden ville et slikt utfall ha vært svært overraskende. La meg tillate meg litt mimring. Jeg skrev mine første innlegg om legalisering av narkotika i lokalavisene i Oppland som tenåring – vi snakker tidlig 1980-tall her. (Min far var for øvrig KrF-politiker). Saken har engasjert meg med varierende styrke siden den gang.

I 1996 la min kone, Ellen Chr. Christiansen, som da satt på Stortinget for Fridemokratene etter å ha meldt seg ut av Frp, frem et dokument 8-forslag om legalisering (dessverre ikke på nett). Det var sannsynligvis første gang denne tanken ble brakt inn i Stortingets saler. Omtrent samtidig, den 24. mai 1996, skrev vi en kronikk i Dagbladet sammen. Jeg synes den står seg ganske bra og gjengir den nedenfor – for the record.

Den sommeren spiste jeg også lunsj på Aker Brygge med Bill Buckley, redaktør i det  konservative tidsskriftet National Review, og en viktig person på amerikansk høyreside. Vi snakket mest om hvilke argumenter som var best egnet til å vinne narkotikadebatten. Buckley var en tidlig forkjemper for legalisering, og bidro sterkt til å normalisere standpunktet også blant konservative, ikke bare libertarianere og venstreliberalere. Mange republikanere, som nåværende justisminister Jeff Sessions, kjemper fremdeles mot med nebb og klør, men også der ser de skriften på veggen.

Minerva engasjerte seg etter hvert i debatten på legaliseringssiden, og viet et helt temanummer (4/2011) til saken. Minerva driver vanligvis ikke kampanje for et bestemt syn. Dette er unntaket. Her kan du lese Nils August Andresens lederartikkel fra den utgaven – Narkotikafreden. Også Civita, noe mer nølende riktignok, har kommet etter. Mens Ellen og jeg ble sett på som virkelighetsfjerne og farlige radikalere på 1990-tallet, er det nå blitt helt innafor også blant konservative å mene dette.

Etterhvert har alliansen for en mer liberal narkotika-politikk blitt bred og effektiv.

Den interesserte kan søke seg frem til en mengde artikler om narkotikapolitikken på Minervas sider. Her vil jeg bare trekke frem min egen gjennomgang av Portugal-modellens resultater, siden Portugal nå ser ut til å bli en ledestjerne for hva som skal skje i Norge, samt en artikkel om legaliseringsbølgen i USA, med Colorado som eksempel.

Denne debatten er ikke over. Ikke bare kommer motkrefter nå til å mobiliseres i Norge, siden det for en gangs skyld er politikerne som går foran, mens opinionen er mer nølende. Det gjr den politisk sårbar, men jeg tror ikke det er noen vei tilbake.

Liberaliseringen er basert på at narkotika er et helseproblem, ikke et juridisk problem. Som Buckley og jeg var enige om den gangen for 21 år siden er dette den mest lovende måten å få flertall for en endring på.

For min egen del kommer jeg til å legge mer vekt på en annen front i debatten: Folk har rett til å gjøre ting som andre synes er dumt eller risikabelt, noe jeg også har hevdet i min tidligere spalte i Aftenposten i 2013. Og bruk av narkotika er ikke bare et problem. Mange har positive rusopplevelser, og mange har faktisk ikke noe problem som må «fikses» av helsevesen og hjelpeapparat. De vil bare få være i fred.

Ved siden av disse frihetsaspektene, er ikke avkriminalisering endepunktet. Det gir mange fordeler, men neste fase er full legalisering, i hvert fall av cannabis. Vedtaket er allerede gjort i Canada, og USA vil trolig følge etter også på føderalt plan om ikke så mange år.

For en kontrær person som meg (jaja, kverulant, da) blir det ofte til at man trøster seg med at man nok får rett til slutt. Så da får jeg snart skrive en artikkel til om at regjeringen ikke må bruke så mye penger.

**

Drepende norsk narkopolitikk

ELLEN CHR. CHRISTIANSEN | JAN ARILD SNOEN

Det er ingen sammenheng mellom den medisinske virkningen av de ulike rusmidlene og hvordan de behandles strafferettslig i Norge. Hvert år dør det flere mennesker på grunn av overdose i Oslo enn i Amsterdam, hvor man fører en langt mer liberal politikk.

En betydelig andel av brukerne har et jævlig liv, preget av kriminalitet, vold, prostitusjon og helseproblemer. Behovet for å skaffe penger til dyrt stoff er en viktig årsak til økningen i kriminaliteten. Utlendinger er overrepresentert blant narkolangere, og kampanjene mot narkotika virker derfor også forsterkende på nordmenns fremmedfrykt.

Mange vil være enige i denne beskrivelsen. I Norge er det foreløpig langt færre som har innsett at mesteparten av problemene forbundet med narkotika ikke først og fremst skyldes bruken av narkotiske stoffer, men forbudet. I Europa er det nå nærmest et unntak å møte en politiker tilhørende grønne partier, venstresiden eller liberalistiske grupperinger som ikke er positivt innstilt til å avkriminalisere bruken av lettere narkotiske stoffer. I EU-parlamentet stemte et knapt flertall i september 1995 for avkriminalisering av alle narkotiske stoffer, dvs. at det skal være lovlig å oppbevare stoff til eget bruk. Flere land har nylig innført en langt mer liberal praksis.

Foreløpig har ingen politiske partier turt å ta i dette. I Arbeiderpartiet såvel som i Høyre, synes legaliseringstanken helt fremmed. Morten Harket, Lars Frønsdal og andre som har markert seg som liberale, opplever at justisministeren, politiet og kolleger kommer med moralske fordømmelser og nærmest stiller dem personlig til ansvar for narkotikaproblemene.
Regjeringen lukker øynene for liberaliseringsargumentene, i motsetning til praktisk talt alle sosialdemokratiske partier utenfor Norden.

Isteden bruker Ap narkotikapolitikken for å markere en tøff lov og orden-profil, trolig for å konkurrere med Frp om primitive velgere. Norge har i dag den strengeste narkotikalovgivningen i noe vestlig land og omtrent halvparten av alle dommer på mer enn tre års fengsel gjelder narkotikaforbrytelser.

I Norge er en rekke rusmidler tilgjengelige – noen lovlig, men skattlagte, som alkohol og tobakk, mens andre er ulovlige. Det er ingen sammenheng mellom den medisinske virkningen av de ulike stoffene og hvordan de behandles strafferettslig. Tobakk er utvilsomt det mest skadelige rusmiddelet målt i tapte leveår.

Alkohol skaper betydelige sosiale problemer, og flere forbrytelser og mer vold utøves i alkoholrus enn under innflytelse av alle andre ulovlig rusmidler til sammen. Cannabis-stoffer er mindre helseskadelige i de doser de normalt brukes enn vanlig forbruk av alkohol og tobakk. Faktisk er det intet grunnlag i den medisinske forskningen for å mene at bruk av hasj innebærer noe mer enn neglisjerbar helserisiko. Ifølge The Economist er dødsrisikoen ved bruk av ecstasy én av 3,5 millioner, og er hovedsakelig knyttet til dehydrering som lett lar seg bøte på ved å drikke nok væske.

Vi kan også sammenligne med andre typer risikoadferd. I USA er det f.eks. større dødsrisiko for motorsykkelkjørere enn for kokainbrukere. Dødsrisikoen ved å bestige Mount Everest er omtrent 20 ganger større enn kokainbruk, for ikke å snakke om risikoen ved Erling Kagges, Børge Ousland og lignende «eventyreres» ekspedisjoner. Likevel anses de som driver med slike totalt meningsløse ego-tripper som store helter, mens kokainbrukere settes i fengsel!

Et sentralt argument for forbud er at narkotiske stoffer virker slavebindende og frarøver brukeren friheten. Denne forestillingen hører hjemme i religion og mytologi, ikke i medisinen. Amerikanske undersøkelser viser at bare 20 % av dem som hadde prøvd heroin eller kokain hadde brukt stoffet i løpet av siste måned. Cannabis og ecstasy gir liten eller ingen avhengighet.

Hans Olav Fekjær, en av Norges fremste eksperter på området, konkluderer med at bare 10% av norske heroinbrukere kan kalles «avhengige». Han skriver også at avvenningsplagene ved opiatene, den type stoff som gir lettest toleranseutvikling og abstinenssymptomer, er «ikke verre enn influensa» – vel å merke dersom avvenningen skjer i trygge, medisinske omgivelser.

En amerikansk undersøkelse av mennesker på avvenning som både brukte et ulovlig rusmiddel og tobakk, viste at 57 % mente det var vanskeligst å slutte med tobakk.
Det er altså ingen sammenheng mellom graden av avhengighet, uansett hvordan den måtte måles, og om stoffet er lovlig eller ei.

En betydelig del av narkotikabruken gir helsemessige og sosiale problemer, og negative virkninger på samfunnet rundt. Blir problemene større eller mindre av at bruken kriminaliseres?

For den enkelte bruker er det klart at forbudet betyr flere problemer. Kvaliteten på stoffet er usikker, noe som gir flere overdoser og større helseproblemer enn man ellers ville hatt. Brukeren må oppsøke kriminelle miljø for å få tak i stoff, og mange må begå kriminelle eller nedverdigende handlinger for å ha råd til stoff. Det norske samfunnets krig mot narkotika er bare en tilsløring av det faktum at staten fører en krig mot mennesker – brukerne.

Som i enhver krig er det behov for propaganda – og sannheten er det første offer. Det skjer i dag en kontinuerlig feilinformasjon om virkningen av illegale stoffer. Alle illegale stoffer behandles under ett, selv om deres egenskaper er meget forskjellige. Dette har flere uheldige følger. For det første er det vanskelig å orientere seg om forskjellen på ulike rusmidler, legale som illegale. For det andre er misforholdet mellom den propaganda som drives i media og skolen og virkeligheten slik brukerne opplever den, farlig stort.

Fekjær skriver at «massemedias bilde av narkotika blir latterliggjort av brukerne. Inntrykket av at nesten alle brukerne blir skadet må raskt forkastes hvis man kjenner brukermiljøene. Brukermiljøene forkaster den informasjonen de møter i det etablerte samfunn og bygger opp sine egne, alternative ideer om stoffenes farlighet. Men fordi deres eget erfaringsområde er begrenset, vil de lett undervurdere risikoen».

Behovet for penger fører til kriminalitet, ikke bruken av stoffet i seg selv. I tillegg er det nok et visst sammenfall mellom de mennesker som blir kriminelle og de som blir tunge brukere av rusmidler. De medisinske egenskapene ved ulike narkotiske stoffer er forskjellige og brukere reagerer forskjellig, akkurat som med alkohol. Med noen få unntak er det likevel ikke slik at selve bruken av narkotiske stoffer fører til voldelig, aggressiv eller utagerende adferd.

Narkotika  er egentlig svært billig å produsere. Det er forbudet som skaper høye priser og dermed en stor del av kriminaliteten. Redusert kriminalitet er den viktigste grunnen til at legalisering vil gi fordeler for samfunnet som helhet. Det finnes klare paralleller til alkoholforbudet i mellomkrigstiden. Det skapte en bølge av kriminalitet og smugling, og la bl.a. i USA grunnlaget for en mafia de aldri helt har blitt kvitt. I Norge, som i mange andre land, spiller narkotika i dag denne rollen.

For mange er det avgjørende om bruken vil øke ved legalisering, og det finnes intet sikkert svar. Før 1914 var narkotika legalt i de fleste vestlige land uten at problemene ble ansett som store. I 1887 brukte engelskmenn gjennomsnittlig en mellomstor dose med morfin i uken. Iowa hadde i 1880 hele 3000 opiumsbutikker. Kokain var i vanlig bruk, likevel viser et søk i New York Times’ register at det ikke var en eneste artikkel om negative virkninger av kokain mellom 1895 og 1904, de årene da restriksjonene var minst og bruken størst.

Vi vet at rekrutteringen til narkomiljøene er blitt redusert etter at narkotikapolitikken ble mer liberal. «Forbuden frukt smaker best» kan tale for at det ikke er selvsagt at legalisering vil gi økt forbruk.

Imidlertid tror vi at etterspørselen etter narkotika hovedsakelig følger normale økonomiske prinsipper, og at økt tilgjengelighet og lavere pris vil kunne øke forbruket.

Men selv om legalisering skulle føre til en moderat økning i bruken og antall brukere, er det viktigste likevel at antallet som har store problemer knyttet til rusmiddelbruk vil gå ned, og de negative virkningene for samfunnet ville bli redusert. Legalisering av narkotiske stoffer vil også bedre folks rettssikkerhet og øke deres personlige frihet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden