Debatt

Narkokrigen raser igjen

Norge spilte en rolle i fremforhandlingen av fredsavtalen i Colombia. Men ingen rolle i å faktisk få den til å virke.

Bilde: Wikimedia commons

Colombias befolkning vendte seg mot en avtale de trodde handlet om innføring av kommunisme og homoseksuelt diktatur.

Norad har evaluert Norges rolle i prosessen, og finner at vi i hovedsak spilte en viktig rolle i arbeidet med å komme frem til en signert avtale. Spørsmålet som blir hengende i luften er imidlertid hvordan Norge kunne påvirket prosessen slik at avtalen faktisk førte til fred.

Kun rundt 20 prosent av avtalen dreide seg om demobiliseringen av FARC. De øvrige punktene handler om en modernisering og demokratisering av landet, spesielt det rurale Colombia, som kan fjerne grunnlaget for volden som reproduseres hver gang en stor aktør blir nedkjempet eller legger ned våpnene.

Denne hoveddelen ser i øyeblikket ut til å mislykkes. I de kokaproduserende områdene der FARC har trukket seg ut, raser som forventet en krig mellom nye og gamle væpnede illegale grupper for å fylle maktvakuumet, og ta kontroll over territoriet. Kokainproduksjonen er firedoblet de siste fire årene. Så langt i år er vel 25 000 mennesker fordrevet fra sine hjem, og siden 2016 er mer enn 350 bondeledere myrdet for å stå i bresjen for gjennomføringen av avtalen på landsbygda.

Tillit tar tid

Norads evalueringsrapport vektlegger arbeidet som ble gjort for å skape tillit under forhandlingene; tillit til Norge som aktør, tillit i befolkningen til prosessen, og tillit mellom de to forhandlingspartene.

Dette er underlig. Tillit kan ikke skapes under en forhandling, den må bygges opp i langvarige sosiale prosesser. Hvis man skal sette fingeren på ett eneste forhold som forårsaker Colombias problemer, er det nettopp manglende tillit.

Colombias nobelprisvinner Gabriel García Márquez har uttalt om nasjonaleposet Hundre års ensomhet at det dypest sett handler om mangel på solidaritet. Macondos – eller Colombias –  dysfunksjonalitet og dystre skjebne skyldes at innbyggerne ikke klarer å samhandle til felles beste. Som Fukuyama påpeker i Trust. The Social Virtues and the Creation of Prosperity er nettopp tillit den fundamentale bestanddel av den sosiale kapital som gjør at mennesker evner å arbeide sammen i organisasjoner eller grupper mot slike felles mål.

Århundrer med urettferdighet og 70 år med krig har ikke bare skapt et samfunn uten tillit, men dessuten en idé om sosial samhandling som et nullsumspill der valget står mellom å være den som utnytter (el vivo – opportunisten) eller den som blir utnyttet (el bobo – tåpen). Alle nærer en dyp frykt for å være sistnevnte.

Begge parter var riktignok innstilt på at FARC skulle legge ned våpnene. Geriljaen var kraftig svekket militært, og hadde for mange år siden gitt opp tanken på å ta makten i landet. Men utover demobiliseringen, var det ikke gitt at partene aktet å gjennomføre det de skrev under på.

Landet blir tappet

Problemet er at Colombia ifølge Daron Acemoglu og James A. Robinson i Why Nations Fail har det de kaller ekstraherende institusjoner. Mens motsatsen inkluderende institusjoner tillater og oppfordrer til deltagelse fra hele samfunnshierarkiet i økonomien, er et system med ekstraherende institusjoner rigget for at dominerende samfunnsjikt omfordeler ressurser fra svakere samfunnsgrupper til bedrestilte.

Ekstraherende politiske institusjoner gir nemlig makt til å innføre og vedlikeholde ekstraherende økonomiske institusjoner – som igjen gir inntekter som forsterker den førstnevnte politiske makten. Konsekvensen av denne onde sirkelen er mange steder vold og kriger.

Som sosiologen Robert Merton har vist, ser de ekskluderte ofte kun to utveier: opprør, med mål om å styrte samfunnsordenen; eller kriminalitet, med formål å snylte på den.

Siden kommunistiske geriljaorganisasjoner oppsto i Colombia tidlig på 1960-tallet, har disse gitt et sikkert, men livsfarlig levebrød for unge, fattige menn. Andre har funnet tilhørighet og inntekt i narkotrafikkens grupperinger.

Og denne narkomafiaen har inngått i en symbiotisk relasjon med staten. Ifølge Acemoglu og Robinson er det å innlemme nye sterke økonomiske aktører ofte eneste mulighet for eliter som baserer seg på ekstraherende institusjoner.

Det er derfor Colombias store forfatter William Ospina under en debatt i fjor uttalte at det ikke er tilstrekkelig at geriljaen demobiliserer – elitene må også gjøre det. Det gjorde regjeringen for dem på papiret i Havanna. Men det var aldri i elitenes tanke å faktisk gjennomføre denne delen av avtalen.

Handel med stemmer

Så hvem er disse «elitene»? For å forstå dette må man forstå hvordan demokratiet i Colombia fungerer. Man har i hovedsak to kategorier velgere: el voto de opinion (meningsstemme) og den langt mer utbredte voto amarrado (bundet stemme). Førstnevnte er det vi vanligvis forbinder med demokratiske valg – velgere som stemmer på det politiske programmet de tror de vil være best tjent med. Den bundne stemmen er ulike former for klientilisme der velgeren, eller hans familie og lokalsamfunn, får direkte motytelser fra politikeren i bytte mot en stemme.

Ettersom narkotrafikantene har beveget seg i retning av mindre «bly» og mere «sølv» i Colombia, har denne tradisjonelle klientilismen utartet til rene markeder for kjøp og salg av stemmer. Dette gjelder særlig i kystområdene og grensetraktene som er av særlig beydning å kontrollere for narkotrafikantene. I resten av landet tar klientilismen fremdeles i hovedsak form av at velgerne stemmer på den kandidaten den lokale arbeidsgiveren eller samfunnsstøtten peker på, i alle fall så lenge de får transport til stemmelokalet, matservering på valgdagen, en t-skjorte og kanskje noen bølgeblikkplater til å bygge på huset med.

Politiske kontakter styrer økonomien

Men hvorfor stemmer ikke colombianerne av politisk overbevisning? Den fremste analytikeren av det colombianske samfunnet på denne siden av årtusenskiftet, statsviteren Gustavo Duncan, peker på at Colombia domineres av politisk kapitalisme fremfor den rasjonelle kapitalisme som Weber identifiserte. En stor del av økonomien er ikke basert på fri konkurranse, men på politiske kontakter.

De kriminelle økonomiene, med narkotika og illegal gullutvinning i spissen, er avhengige av at statens maktapparat i minst mulig grad skaper problemer for deres aktiviteter. Den drøye halvparten av befolkningen i yrkesaktiv alder som overlever i det uformelle arbeidslivet, er også avhengig av at politikerne ikke setter makt bak lovene som kunne fratatt dem levebrødet. Men viktigst er tapping av offentlige ressurser i form av overprisede kontrakter, der arbeidet dessuten ofte ikke blir utført.

Velgerne foretrekker derfor å trygge inntekten ved å stemme slik de som sikrer deres inntekt instruerer, fremfor å prøve å påvirke et gjennomkorrupt system med sin enslige stemme.

Duncans politiske økonomi tilsvarer altså det Acemoglu og Robinson betegner som ekstraherende politiske og økonomiske institusjoner. Det er dette Colombia trenger å erstatte hvis det skal bli fred i landet. Hvis ikke vil væpnede grupper med unge menn fortsette å være en like uatskilllelig del av landets natur som dets fjell og åser, som Hobsbawm engang observerte.

Motstandere har fått makten

Det var åpenbart at interessene bak landets ekstraherende institusjoner – en colombiansk versjon av «the deep state» – ville sabotere en slik utvikling.

Formelt sett hadde ikke folkeavstemningen noen avgjørende betydning,  den var ikke konstitusjonelt påkrevd. Men en støtte i befolkningen kunne styrket muligheten for å implementere avtalen. Det har blitt sagt at Santos brukte opp sin politiske kapital på forhandlingene mens han virkelig hadde trengt den til implementeringen. Her kunne oppslutning fra folket kommet godt med.

Men det kanskje alvorligste med motstanden i befolkningen er at den etter årets kongress- og presidentvalg har styrket avtalemotstandernes politiske makt, og vil gjøre det ytterligere i neste års viktige lokalvalg.

Identitetspolitikken dominerer

Så hva skyldes motstanden? Daværende utenriksmister Børge Brende uttalte etter Trumps valgseier noen uker etter den colombianske folkeavstemningen at han hadde forstått at det ville kunne skje etter at han så resultatet i Colombia. Og det er riktig. Motstanden mot fredsavtalen i Colombia handlet hovedsaklig om den colombianske varianten av det Fukuyama nylig har kalt «høyresidens identitetspolitikk», en nasjonalisme basert på hudfarge, etnisitet, religion og tradisjonelle familieverdier.

I Latin-Amerika flyter en slik nasjonalisme sammen med personkulten rundt den sterke mann, caudillismo. I Colombia går derfor denne identitetspolitikken under navnet «uribisme» etter eks-president Álvaro Uribe, eier av store kvegrancher og fremste representant for Colombias landeieroligarki. Disse har ikke bare mye å tape på modernisering av landsbygda og tilbakelevering av jord ervervet ved tyveri eller heleri som fredsavtalen har vedtatt, men frykter også krigstribunal og sannhetskommisjon etter mange års samarbeid med paramilitære grupper.

Samtidig er den karismatiske, religiøse og folkelige Uribe en mann som småkårsfolket identifiserer seg med. I likhet med andre populistiske ledere står ikke Uribes åpenbare økonomiske interesser i veien for at retorikken hans fenger de som gjerne har mest å tape på selve politikken.

Homodiktatur

Colombias høyrepopulisme sto så sterkt at den lyktes med å forme en oppfatning i befolkningen om at det Juan Manuel Santos planla i Havanna var innføring av sosialisme etter modell av Cuba og Venezuela ( «castrochavismo») i Colombia. Kjønnsperspektivet i avtalen og referanser til seksuelle minoriteter skulle resultere i at avtalen også ble fremstilt som innføring av en «ateist-marxistisk» samfunnsmodell og et «homoseksuelt diktatur».

Evalueringsrapporten erkjenner uheldig begrepsbruk i avtaleteksten og viser til at et begrep som  diverse sexual identity derfor ble erstattet med differential approach i den endelige avtalen, og at det nok hadde vært behov for å informere befolkningen nærmere om dette kjønnsaspektet forut for folkeavstemningen.

Men verken finformuleringer eller tradisjonell pedagogikk ville nok hjulpet stort. Colombia er for det første et dypt religiøst land og dertil et av kontinentets mest konservative. Dessuten består et  samfunn der store deler av befolkningen tror at den neoliberale Santos vil innføre kommunisme og et homoseksuelt diktatur, av mennesker som verken er i stand til å lese eller tenke kritisk. Dette er en konsekvens av et prekært utdanningssystem som er en av de ekstraherende politiske institusjonene som holder store deler av befolkningen i en ignorant, manipulerbar tilstand.

Colombia er et samfunn der tillit ikke eksisterer; som har et demokrati basert på klientilisme og  stemmekjøp; og der korrupte eliter bruker alle midler for å opprettholde et system av utnytting og bekjempe modernisering og utvikling.

Umulig å gjennomføre

Er så avtalen i det hele tatt mulig å gjennomføre? Kanskje ikke. Nevnte James Robinson hevdet allerede i 2014 at den ikke var gjennomførbar, og pekte på at løsningen derimot kunne vært å bruke ressursene på «utdanning, utdanning, utdanning» og heller skape nye muligheter for befolkningen på landsbygda i urbane strøk. Han stilte spørsmål ved om menneskene på landsbygda vil klare å unnslippe klientilisme og vold, og svarte selv: «Bare hvis regjeringen virkelig har kapasitet og ønske om å hjelpe dem. Og har den det?»

Det bør vel være tydelig nå at den ikke hadde det. Det var selvsagt ikke oppgaven til garantistlandene i Havanna å mene noe om hva som var riktig målsetning for forhandlingene. Men gitt disse mektige motkreftene burde man gjort sitt ytterste for å bidra til støtte i befolkningen, og ikke minst til at partene kom frem til en gjennomførbar avtale med realistisk implementeringsplan.

Trenger kommunikasjonskompetanse

Det er opplagt at Norge må besitte spisskompetanse på kommunikasjon i en tidsalder med populisme, manipulering i sosiale medier og fake news. Dette vil i det 21. århundret være en like nødvendig «fredskompetanse» som forhandlingsteknikker, analyser og avtaleutforming.  Det handler ikke om manipulering eller propaganda, men effektiv kommunikasjon. Som sosiologen Manuel Castells sier er makten i informasjonssamfunnet symbolsk, «image making is power making». Formålet med kommunikasjon er ikke lenger kun å informere og argumentere, men å koble seg på og konsolidere etablerte tankemodeller hos publikum.

Selv om dette kan virke fremmed, kan man ikke la populistene ha monopol på slik symbolsk kommunikasjon. Det er det rene vanvidd å bruke fem år på å fremforhandle «verdens beste fredsavtale», for så å la den bli nedstemt i en folkeavstemning siden befolkningen tror den handler om innføring av kommunisme og et homoseksuelt diktatur.

Kokainbandene rekrutterer igjen

Men viktigst hadde vært å innse at en avtale i en kultur som den colombianske må inngås med en grunnleggende mistro. Problemet har neppe vært at Norge ikke lyktes med å skape tillit i forhandlingene, men snarere at Norge har hatt tillit til partene. Befolkningen på landsbygda burde vært beskyttet mot det massive avtalebruddet man nå ser, blant annet ved en fremdriftplan der igangsetting av ulike deler av avtalen hadde vært gjort avhengig av verifiserte milepæler.

Når man så at staten ikke engang klarte å holde fristen for å bygge leirene de demobiliserte geriljamedlemmene skulle flytte inn i, er det klart at den ikke var klar til å ta militær kontroll over territoriene. Dermed burde man heller ikke satt i gang forsvarsløse bønder med omleggingsprogrammet som ville fjerne inntektene til de væpnede bandene som omga dem.

Man burde heller ikke satt i gang denne omleggingen uten at los mandos medios, de viktige mellomlederne som hadde den operasjonelle ledelsen, var vel i gang med en ny og legal etappe i livet. I dag forlater stadig flere av disse leirene, leie av å vente på lovete tiltak, for å slutte seg til kokainbandene. Det er det eneste disse gruppene har manglet for å begynne å rekruttere tungt blant de hundretusener fattige unggutter uten fremtidshåp rundt på landsbygda.

Og dette er sannsynligvis den alvorligste mangelen i Norges innsats i den colombianske fredsprosessen: en dypere forståelse for narkotikatrafikk og andre kriminelle økonomier.

Norads rapport viser til at det forut for forhandlingene ble gjennomført studier av erfaringer fra tidligere fredsforhandlinger Norge har deltatt i i andre deler av verden. Men ingen av disse erfaringene kan si noe om hvordan en bør gå frem for å demobilisere et av verdens største narkotikakarteller (en betegnelse som ikke underkjenner FARCs ideologiske posisisjon) – og hvilke konsekvenser dette vil ha for utforming av avtale og planer. Dette er en kompetanse Norge i liten grad besitter.

Narkotika er nøkkelen

Som undertegnede sa i en tale i FN i fjor, ser det for oss ut som at de samfunn som er mest marginaliserte og som er, eller er i ferd med å bli, overtatt av narkotrafikanter, er de som får minst støtte fra bistandsverdenen. Å skape utvikling i disse underutviklete og kriminaliserte samfunnene er en usikker affære, og er lite attraktive prosjekter for bistandsorganisasjoner som er underlagt krav om sikre og raske resultater.

I en påfølgende samtale jeg hadde med leder for UNODCs Colombia-kontor bekreftet han dette inntrykket, og mente at denne politikken etter hans oppfatning i særlig grad gjaldt donorlandene i Skandinavia.

Selv arrangerte vi for noen år siden en serie seminarer i Norge med foredragsholdere fra Colombia, og vi tilbød blant annet et gratis halvdagsseminar om narkotikatrafikk som hinder for utvikling til norske bistandsorganisasjoner. Da ingen meldte seg på, fulgte vi opp med en ringerunde, og svaret var det samme fra alle: «Vi arbeider ikke med narkotika».

Internasjonalt er det stort fokus på «alternativ utvikling» som svar på illegale økonomier og konfliktene disse skaper – og det er også nettopp dette fredsavtalen i Colombia går ut på. Men både norske bistandsorganisasjoner og forskningsmiljøer virker å ha liten interesse for temaet. Denne blindsonen kan ha bidratt til å redusere avtalens gjennomførbarhet i Colombia, og den vil i alle fall resultere i at Norge vil stå stadig dårligere rustet til å bidra i fremtidige fredsprosessser.

Det 21. århundrets kriger vil nemlig ikke være de ideologiske konflikter vi kjenner fra forrige århundre; de vil være gordiske knuter av eksklusjon og organisert kriminalitet, gjerne godt beskyttet av en manipulert befolkning.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden