Politikk

Narkotikapolitikk, redelighet og Høyres Bent Høie

Bent Høie er ingen keiser, men i narkotikadebatten er han like fullt svært så lettkledd.

Bent Høie er ingen keiser, men i narkotikadebatten er han like fullt svært så lettkledd.

Bent Høie, Leder for Helse-og Omsorgkomiteen på Stortinget og nestleder i Høyre, skrev nylig et innlegg med tittel  ”En  keiser  med  klær”. Innlegget var ment som tilsvar til ”dissidentene i narkotikapolitikken”, og han hevdet også i et kommentarfelt at  min  anklage om at han bedriver ”narkobløff” i offentlige debatter ble besvart der og i innleggets kommentarfelt.

Bent Høies verv og stadige innspill i narkotikadebatten gjør at jeg prøvde å gå innlegget hans etter i sømmene. Konklusjonen er ikke så veldig endret fra tidligere: Han bløffer, er inkonsekvent i sin argumentasjon, og er til tider uredelig (eller i beste fall tendensiøst sleivete) i sin kildebruk.

Høies innlegg har tre hovedmomenter: (1) De som er uenige med dagens politikk har ingen faglig støtte for sine påstander. (2) Dagens politikk har gitt oss få brukere av illegale stoffer. (3) Heroin-assistert rehabilitering fungerer ikke for målgruppen. Vi tar disse etter tur.

Er det virkelig ingen forskning som stiller spørsmålstegn ved dagens narkotikapolitikk?

Høie åpner med å diskutere eventyret om keiserens nye klær. ”Den unge som ser sannhet, der flertallet lar seg forlede.” Dette er ikke, slik Høie ser det, en analogi som passer på motstandere av dagens narkotikapolitikk: ”[…] i denne historien er keiseren påkledd. Dissidentene har latt seg lure.” Eller, for å forlate analogien, ”Det er nesten ikke mulig å finne fagfolk innenfor rusmiddelområdet som er enige i det som mindretallet her mener,” som han sa i Politisk Kvarter 7 desember.

Høie underbygger nå dette ved å peke på at ”Global Commission on Drug Policy” og det norske Stoltenbergutvalget i hovedsak bestod av politikere og ikke fagpersoner. Dette er litt som å si at klimaforliket ikke har vitenskapelig basis fordi det var politikere som forhandlet det frem. Global Commission rapporten angir nøyaktig hvilke rapporter, oppslag og forskningsarbeider den baserer seg på. Skal Høie kritisere rapporten burde han gjøre det ved å peke på misvisende og tendensiøse fremstillinger av fagarbeid, alternative faglige oppsummeringer med motstridende konklusjoner, eller noe lignende. Dette gjør han ikke.

Kritikken er også feilslått fordi formålet med en gruppe som ”Global Commission” ikke er å utføre forskning, men å synliggjøre den. Gruppen bruker sin politiske tyngde til å fremme synspunkter som fortjener mer oppmerksomhet (i deres øyne). Dette kan således minne om det Al Gore gjorde da han i sin tid populariserte klimasaken. At denne strategien har noe for seg, er for så vidt Høies innlegg i seg selv et bevis for: Det er fordi kommisjonen inneholdt anerkjente og tunge politikere at han nå må forholde seg til den. Rapporter skrevet av fagpersoner, derimot, trenger han ikke ta stilling til.

Ta for eksempel  Beckley  Foundation’s ”Global  Cannabis  Commission  Report”. Dette er en rapport som konkluderer med at dagens narkotikapolitiske linje overfor cannabis bør endres. Rapporten, skrevet av ledende forskere som Robin Room, Wayne Hall og Peter Reuter, konkluderer blant annet med at (side 181):

“‘That which is prohibited cannot be regulated’. There are thus advantages for governments in moving toward a regime of regulated legal availability under strict controls, using the variety of mechanisms available to regulate a legal market, such as taxation, availability controls, minimum legal age for use and purchase, labeling and potency limits. Another alternative, which minimizes the risk of promoting cannabis use, is to allow only small scale cannabis production for one’s own use or gifts to others.”

Vil Høie ha flere eksempler kan jeg henvise han til anerkjente legetidsskrifter som British Medical Journal (Oktober 2010) og The Lancet (November 1998), som begge har publisert ledere som fremmer cannabisregulering fremfor forbud. Vil han ha andre fags perspektiv, kan han se på  det  åpne  brevet som tre nobelprisvinnere i samfunnsøkonomi og flere hundre andre samfunnsøkonomer skrev under på. Brevet pekte på en rapport om cannabisforbudets kostnader i USA og bemerker at:

“The fact that marijuana prohibition has these budgetary impacts does not by itself mean prohibition is bad policy. Existing evidence, however, suggests prohibition has minimal benefits and may itself cause substantial harm.”

Vil Høie holde seg til norske fagfolk kan han henvende seg til blant andre  Ragnar  Hauge (Professor i Kriminologi ved UiO, ledet i flere år Statens Institutt for Rusmiddelforskning),  Helge  Waal (Professor i psykiatri ved UiO),  Willy  Pedersen  (Professor i sosiologi ved UiO, se også  her), eller   Paul  Larsson (Professor i kriminologi ved Politihøyskolen).

Kort sagt: Det fins en rekke fagfolk som er enig med “dissidentene” i at det kunne være klokt å endre narkotikapolitisk linje.

Kan dagens politikk få ”æren” for antallet brukere av illegale stoffer i Norge?

Høies påstand om at ”De landene som håndhever en streng narkotikapolitikk, de lykkes med å redusere antallet som utsettes for den typen rus” tilbakeviste jeg kort i mitt forrige innlegg ved å peke på en bred internasjonal studie av denne sammenhengen. I sine nye innlegg er Høie noe mer finurlig, og skriver:

”Brukerforbudet mot lettere narkotiske stoffer virker. Hensikten er å redusere antallet som utsetter seg for risikoen ved å bruke flere rusmidler enn det som allerede er legalt. Vi ser ut fra europeiske sammenlikninger at Norge og Sverige, som har en tydelig forbudslinje mot narkotika og en streng alkoholpolitikk, lykkes med å holde andelen av unge som prøver cannabis lavt, og også andelen som er livstidsbrukere, lavt.”

Som støtte henviser Høie til en  rapport  fra  SIRUS  om  den  europeiske  narkotikasituasjonen. Det han unnlater å nevne (og som blir påpekt i kommentarfeltet), er at rapporten sier noe helt annet om effekten av lovreguleringer de to stedene den tar opp temaet:

Fra side 17: ”Men hvor stor innvirkning endringer i politikken får på bruken av cannabis, er et omdiskutert tema.   Dataene som legges fram i denne rapporten, viser ingen direkte forbindelse mellom tallene for nylig bruk av dette stoffet og endringer i straffene for bruk, noe som tyder på at mer komplekse prosesser er i sving.”

Side 47 — faktaboks ”Sammenheng mellom strafferammer og cannabisbruk?”: ”Det er imidlertid ikke mulig å observere noen klar sammenheng mellom lovendringene og prevalensen i cannabisbruk i de berørte landene i denne tiårsperioden.”

Siden Høie ønsker å basere seg på rapporter skrevet av fagfolk, kan vi også hente følgende fra oppsummeringen i Beckley-rapporten:

Side 179: ”There are variations over time in rates of cannabis use within and between countries, but these variations do not seem to be affected much by the probability of arrest or penalties for use or sale, however draconian.”

Side 180: ”There have been longstanding efforts to deter cannabis use by prohibition and policing.   […] The enforcement effort has not had much success in deterring use. […] Measures to reduce penalties or to decriminalize possession and use have been adopted in numerous jurisdictions without an upsurge in use.”

I kommentarfeltet svarer Høie på slike innvendinger ved å skrive at:

”Som jeg skriver er det tydelig at land (som Norge og Sverige) som har en streng alkoholpolitikk og en klar forbudslinje har lykkes med dette. Jeg tror dermed ikke at det er forbud mot bruk av cannabis alene som er årsaken til dette, men den samlede ruspolitikken som har som formål å holde rusbruken på et lavt nivå i samfunnet. En del av dette er også ruskulturen. Både Norge og Sverige hadde over langt tid sterke folkelige bevegelser mot rusbruk. Men lovverk og kultur påvirker hverandre gjensidig.”

For det første: Hvis det er ”tydelig” at man lykkes på rusmiddelfeltet ved å ha ”en streng alkoholpolitikk og en klar forbudslinje,” hvorfor er ikke denne åpenbare innsikten nevnt i forskningsrapportene Høie henviser til som belegg for påstanden?

For det andre: Høie innledet innlegget sitt med å uttrykke skepsis til politikere og etterlyse fagfolk. Han har nå sagt hva han som politiker tror. Hva mener fagfolk — og hvorfor? Det er flere eksempler på forskere som har forsøkt å skille effekten av lover fra effekten av kultur. En metode har vært å sammenligne antall brukere i områder som er kulturelt like, men der bare det ene området endrer politikken. Slik kan vi komme nærmere den rene politikkeffekten. Resultatene her er relativt klare: Reduksjoner av straffenivå ser ut til å ha (overraskende) lite å si for utbredelsen av illegale rusmidler. (I tillegg til kildene over kan Høie også se på en artikkel jeg skrev til siste nummer av Minerva, som nå er  lagt  ut  på  nett).

Virker ikke heroin-assistert behandling for målgruppen?

I spørsmålet om heroin-assistert behandling har Høie bedre argumenter på sin side, men roter det allikevel til. Han kritiserer norske tilhengere av ”den sveitsiske modellen” for å fokusere for mye på den liberale bruken av LAR-behandling (Legemiddelassistert rehabilitering, som i Sveits inkluderer bruk av heroin). Han påpeker at den sveitsiske modellen også innebærer en tøff linje mot åpne russcener. Deretter oppsummer han:

Det som en har lykkes med i mange europeiske byer, inkludert storbyene i Sveits, er å fjerne de åpne russcenene og bedre helsetilbudet til rusmiddelavhengige. Men det skyldes ikke det ene elementet som heroinassistert behandling er, i noen av disse byene. Det skyldes en helhetlig tilnærming fra politi, helsevesen og lokale myndigheter over flere år. En tilnærming som ligner på den som tverrpolitisk er satt i gang i Oslo nå.

Høie bygger tilsynelatende dette på en  rapport  fra  SERAF, men oppsummeringen hans gjør akkurat det samme som han anklager sine motstandere for: Utelater de elementene av ”suksesshistorier” som han ikke selv setter pris på.

Det er helt riktig at rapporten ikke anser heroinassistert behandling (HAB) som et sentralt tiltak mot overdoser og åpne russcener. Samtidig bør det sies at den formulerer den seg relativt positivt til HAB (se for eksempel side 48). Det rapporten derimot er veldig klar på, er noe Høie utelater fra sin oppsummering: Et lett tilgjengelig, lavterskel tilbud om legemiddelassistert rehabilitering. Rapporten fremhever skadereduserende tiltak som en ”core approach” (side 47), og skriver at alle suksess-byene de studerte var kjennetegnet av, blant annet:

”An easily available low threshold opioid replacement therapy without waiting lists and without or with very short waiting periods.”

At Høie utelater dette er kanskje ikke overraskende, da han tidligere har uttalt at  ”LAR-behandlingen  har  feilet” og at  ”Noe  frislipp  av  subutex  eller  metadon  er  ikke  nødvendig.”

Høies andre innvending mot HAB er at:

”det ikke er dokumentert at det virker slik tilhengerne hevder, at konsekvensene for andre vil være for negative og at det ikke svarer på det som er problemet for brukerne i LAR. Derfor er jeg imot.

Heroinassistert behandling vil ikke være et tilbud til de ”mest slitne rusmisbrukere”. Hvis en ser på brukergruppen fra Bern i Sveits, vil en se at dette er de opiatavhengige som i utgangspunktet har de beste forutsetningene for å delta i et velfungerende metadonprogram.”

Igjen viser det seg lurt å oppsøke Høies kilde, som i dette tilfellet  er  konsensus rapporten  fra  Forskningsrådet. Her står det at HAB har en (beskjeden) positiv effekt på de som ikke har lykkes med annen LAR-behandling, men at de positive effektene da måles relativt til en kontrollgruppe som fortsatte med den (for dem) mislykkede substitusjonsbehandlingen (se punkt 5b, side 33). Med andre ord: Den (beskjedne) positive effekten er målt nettopp på de som ikke har de beste forutsetningene for å delta i et velfungerende metadonprogram.

Viktigere er det hva konsensusrapporten sier og ikke sier. Rapporten oppsummerte en konferanse som skulle vurdere om kunnskapen per i dag tilsier at heroinassistert behandling burde innføres i Norge. Den konkluderer med at vi per i dag ikke vet nok til at dette kan anbefales. Et viktig underlagsdokument for konferansen var  kunnskapssenterets  oppsummering av forskningen på feltet. Her konkluderes det med at:

”Even though the quality [of available studies], from a Norwegian perspective, is graded to be very low, others can argue that the intervention is effective and promising for patients in other countries. […] We support the conclusion from the included systematic review from 2005 where more research was called for. We need research in Norway to answer the question of effectiveness for a Norwegian context.(Min utheving.)

Siden Høie skriver at han ikke er ”prinsipielt imot å bruke medisinsk fremstilt heroin i assistert behandling” kan det være på sin plass å spørre om han vil følge opp kunnskapssenterets oppfordring og støtte et forsøksprosjekt med heroinassistert behandling i Norge.

Hva er det egentlig kampen står om?

Til slutt kan det være på sin plass å forlate Høie et øyeblikk og se på rusmiddeldebatten i fugleperspektiv. Hvorfor er debatten om heroinassistert behandling så stor som den er? Nøkternt sett er heroinassistert behandling et mindre viktig tema: HAB kan muligens være et beskjedent bedre behandlingstilbud for en liten gruppe mennesker. Legger vi konsensusrapporten til grunn så er ønsket målgruppe for HAB i Norge liten (anslagsvis 400-500 pasienter), og det er usikkerhet rundt behandlingseffekten: Utenlandske studier har begrenset overføringsverdi til gruppen, studiene viser beskjedne effekter, og behandlingen har stort frafall. Vi ser også at selv i land som tilbyr HAB, så har heroinutdeling et begrenset omfang relativt til annen legemiddelassistert behandling: 8% av LAR-plasser i Sveits, 5% i Nederland og 3,5% i Danmark.

Min gjetning er at heroinassistert behandling, i likhet med avkriminalisering eller legalisering av cannabis, også er en symbolsak. Jeg har tidligere  luftet en mistanke om at den fundamentale skillelinjen i rusmiddeldebatten egentlig går mellom avholdsbevegelsen på den ene siden, og resten av samfunnet på den andre. I et slikt perspektiv er kampen om HAB også en kamp om ”nullvisjonen,” visjonen om et rusfritt samfunn.

Hva om det ble påvist at HAB hjalp narkomane på viktige dimensjoner uten å øke nyrekruttering, ville HAB da anses som legitimt av dagens motstandere? Ville de klare å akseptere at noen får lov til å bruke heroin uten at vi gjør alt vi kan for å stoppe det?

Tilsvarende spørsmål kan stilles for cannabis: Hva om summen av problemer (fra kontrollkostnader, illegale markeder og plett på rullebladet til helseskader og problemer knyttet til cannabisbruk) ble ettertrykkelig vist å være klart mindre med lovlig, strengt regulert cannabis i en vinmonopolordning, ville legalisering da bli støttet av dagens motstandere? Ville de klare å akseptere at voksne lovlig kunne skaffe og bruke cannabis?

Svarer man “nei” på disse spørsmålene, sier man i praksis at nullvisjonen på rusmiddelfeltet er viktigere enn menneskene den skal gjelde for. Det er ikke et godt utgangspunkt for en human politikk.

I SERAF-rapporten Høie støtter seg på, står det at alle byene som hadde lykkes overfor åpne russcener og overdosetall hadde utviklet

”a basic accept of the users, also those who were unable or unwilling to stop the use of illegal drugs.”

I lys av dette kan vi kanskje si at kampen for en bedre rusmiddelpolitikk også må være en kamp mot nullvisjonen?

Fra forsiden