Kommentar

Nasjonalisme, ikke ulikhet

Mange har pekt på økt ulikhet som en forklaring på hvorfor britene stemte for å forlate EU. Men nye data viser at ulikheten ikke har vært lavere på 30 år.

Mange er bekymret for økt ulikhet, både som et problem i seg selv, og fordi det angivelig underbygger høyrepopulistiske bevegelser. Politikere, kommentatorer og økonomer har pekt på en sammenheng mellom økt ulikhet i Storbritannia og britenes Brexit-avstemning. Her er et lite knippe:

Linn Stalsberg skrev om Brexit-grunnene i Klassekampen: ”Økonomisk ulikhet er nå på et nivå landet ikke har sett siden 1920-tallet, og den øker raskere i Storbritannia enn i noe annet OECD-land, inkludert USA.”

DN kunne fortelle at ”Økonomiprofessor Ragnar Torvik ved NTNU mener også at det er klare likheter mellom økt motstand mot EU i Storbritannia og Trumps popularitet i USA. – En fellesnevner er økt økonomisk ulikhet.” Seniorøkonom i DNB Knut Magnussen sa noe av det samme: ”– Vi har sett tegn til at intern ulikhet kan få store politiske utslag, både med tanke på Trump og Brexit.”

Jonas Gahr Støre tok også dette inn da han skulle påvise at det er ”høyrepolitikk” som ligger bak Brexit: ”Storbritannia er et splittet folk, delt enda mer nå enn før, mellom rik og fattig, utdannet og ufaglært, by og land, gammel og ung.”

Agendas Marte Gerhardsen er også, i mer generelle vendinger, inne på økt ulikhet som en forklaringsfaktor i en kronikk i Aftenposten. Også Asle Toje bruker økte ulikheter som delforklaring på en høyrepopulistisk motreaksjon, med Brexit som ett eksempel.

Fersk statistikk

Men hva sier dataene om utviklingen i ulikhet i Storbritannia? En ny rapport ble lagt frem av Office for National Statistics i går. Figuren er hentet derfra. Det er den nederste, røde linjen vi er interessert i. Den viser disponibel inntekt etter skatt og overføringer. Som vi ser økt inntektsulikheten betydelig på 1980-tallet, da Margaret Thatcher la om den økonomiske politikken kraftig. Men deretter flatet ulikheten ut, og den har falt i de senere år, slik at den i fjor nådde det laveste nivået siden 1986. ONS måler ulikhet som Gini-kvotienter, det mest brukte målet for ulikhet. (OECDs rapport om ulikhet i medlemslandene fra 2011 viser samme utvikling som ONS-tallene, og ser ut til å være basert på disse).

Tankesmien Institute for Fiscal Studieuk-ulikhet-onss la i fjor sommer frem sin egen rapport, som viser samme utflating, men deres siste data, fra 2014-15 er på samme nivå som tidlig 1990-tall. Når resultatene er forskjellige, skyldes det hovedsakelig at IFS anvender er annet datasett enn ONS. Også IFS viser et betydelig fall i de senere år, og det vil høyst sannsynlig forsterkes når dataene fra i fjor legges til. De gjengir også alternative mål for inntektsulikhet, og resultatene er omtrent de samme. Unntaket er at de aller rikeste – topp 1 prosent, fortsatte å øke sin andel også på 90-tallet, for så å flate ut.

Tillegg 13. januar: IFS har i dag publisert et nytt arbeidsnotat om utviklingen i ulikhet de siste tyve årene, som bekrefter at den har vært for nedadgående.

Måler vi isteden ulikhet som formue, og ikke inntekt, er det trolig slik at ulikheten økte noe både på 1980-tallet og 1990-tallet, mens det har vært små endringer deretter. Men det er langt fra opplagt at dette er en bedre måte å måle ulikhet på, siden endringene i formue i all hovedsak dreier seg om økte boligverdier.

Hei og takk for at du leser Minerva! Vi har nettopp lansert denne nettavisen som fra et borgerlig ståsted skriver om politikk, kultur og andre viktige saker. Det er billig å abonnere, 49 kr. i måneden, og du kan gjøre det her!

 

Ulikhetene økte på 1980-tallet. De siste årene har de snarere gått ned. Derfor er det etter mitt skjønn litt merkelig å trekke dette frem som en forklaring på hvorfor britene er misfornøyde og stemte for å forlate EU. Ikke minst fordi de samme britene året før ga det konservative partiet, som ikke har markert seg i første rekke i kampen mot ulikhet, en stor valgseier. Det er mer nærliggende å lete etter andre ashcroft-brexit-2forklaringer, slik vi blant annet finner dem i Lord Ashcrofts store valgdagsmåling, gjengitt under.

Britene ikke så bekymret for økonomien

Bertelsmann-målingen som jeg tidligere har omtalt, tyder heller ikke på at det først og fremst var økonomiske bekymringer som lå bak britenes nei. En lavere andel enn i de aller fleste land uttrykte økonomisk bekymring i Storbritiannia. Denne målingen er riktignok tatt opp etter Brexit-avstemningen.

Ser vi isteden på Eurobarometeret som ble tatt opp i mai, før avstemningen, viser det en uvanlig lav andel i UK – langt under EU-gjennomsnittet – som er opptatt av arbeidsledighet og den økonomiske situasjonen (spørsmål 3a). Men betydelig flere var opptatt av innvandring og terrorisme enn snittet i EU. Der, sammen med et generelt ønske om «sjølråderett», finner vi en mer robust forklaring enn den økonomiske.

Jeg har tidligere skrevet om hvorfor Brexit ikke var et «progressivt nei»

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden