Om å bygge en nasjon

Nasjonen som skal bygges de neste tiårene bør ikke bygge på universelle verdier, men ta sikte på å bygge nordmenn – og skape tilhørighet til en historie, et sted og en nasjonal arv.

Publisert   Sist oppdatert

Da kommunismen raknet i Moskva, var et 70 år langt eksperiment i å skape sovjetmennesket kommet til veis ende.

Kanskje kunne det fungert – hvis de bare hadde fått mer tid. Hvis Sovjetunionen ikke hadde invadert Afghanistan i 1979. Hvis oljeprisen ikke hadde kollapset i 1985. Hvis den svenske dommeren Erik Fredriksson ikke hadde godkjent de to belgiske offside-målene som sendte det glitrende sovjetiske laget ut av fotball-VM i 1986. Hvis de hadde klart å holde det gående til kommunismen var blitt omdannet fra brutal realitet til ufarlig mytologi – da ville kanskje sovjetmennesket også blitt skapt. 

Slik gikk det ikke. Det kommunistiske språket var til slutt et tynt skall rundt ideologisk tomhet og økonomisk stagnasjon. De nasjonale bevegelsene begynte i Baltikum, men det var i Kaukasus det først fløt blod. Den første større hendelsen var pogromen i Sumqayit 27. februar 1988, da en mobb ifølge offisielle tall drepte minst 32 mennesker i denne kystbyen drøyt 30 kilometer nord for Baku i Aserbajdsjan. Det viste seg at de ikke var sovjetmennesker i det hele  tatt – mobben var aserere, de drepte var armenere, og pogromen ble starten på krigen om Nagorno-Karabakh. Da asken la seg og sovjetmennesket var begravet, hadde 15 nye stater dukket opp på kartet der det før hadde stått USSR.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her