Nasjonalismens radikale røtter

FRA PAPIRUTGAVEN: Nasjonalismen var en gang en radikal idé som med rette ble bekjempet av ansvarlige statsledere. Men i dag er nasjonen det eneste grunnlag for robuste og legitime politiske fellesskap — og det vil den fortsette å være i overskuelig fremtid.

Publisert   Sist oppdatert

FRA PAPIRUTGAVEN: Nasjonalismen var en gang en radikal idé som med rette ble bekjempet av ansvarlige statsledere. Men i dag er nasjonen det eneste grunnlag for robuste og legitime politiske fellesskap — og det vil den fortsette å være i overskuelig fremtid.

Artikkelen er publisert i Minerva 4/2011. Bestill Minervas papirutgave her.  

Da den østerrikske keiseren Francis møtte Napoleon etter franskmennenes store seier i slaget ved Austerlitz i 1805, erkjente Napoleon overfor den habsburgske keiseren at:

”Du, født på tronen, kan tillate deg å bli slått tyve ganger og fortsatt dra tilbake til din hovedstad; jeg kan ikke det … Min autoritet vil ikke overleve den dagen jeg ikke lenger er sterk, og derfor ikke lenger fryktet.”

Napoleon hadde ingen illusjoner om hva hans eget maktgrunnlag var. Hans autoritet hvilte ikke på tradisjoner eller — etter at han kronet seg selv til keiser i 1804 — ikke engang på restene av den franske revolusjonens idealer. Hans posisjon som leder av Frankrike og av Europa hvilte på naken maktbruk og — mest av alt — på illusjonen om hans uovervinnelighet.

For den østerrikske keiseren var situasjonen en annen: Habsburgerne hadde sittet på tronen i Wien siden 1200-tallet. Som all makt hvilte også Francis' posisjon i siste instans på tvang, men i tillegg på noe mer: Hundrevis av års samhandling og gjensidige forpliktelser mellom keiser, adel, kirke, borgerskap og undersåtter hadde bygget opp et lappeteppe av tradisjonelle lojalitetsbånd som kunne tåle militære tilbakeslag. De forskjellige folkeslagene og enkeltmenneskene som utgjorde det østerrikske imperiet, underkastet seg keiserens autoritet i stor grad fordi de opplevde at keiseren hadde rett til å styre. Mens Napoleon ble adlydt fordi han var fryktet, ble habsburgerne oppfattet som legitime. Det ble oppfattet som tingenes naturlige tilstand — særlig for de store massene av bønder, som utgjorde mesteparten av befolkningen, men også for de mer politisk bevisste delene av befolkningen — at en habsburger satt på tronen i Wien og styrte over Sentral-Europas mange nasjonaliteter.

Det ble oppfattet som tingenes naturlige tilstand at en habsburger satt på tronen i Wien og styrte over Sentral-Europas mange nasjonaliteter.

Det gamle og det nye Selv om Francis ble sittende på tronen til sin død i 1835 (og habsburgerne helt til 1918), og Napoleon ble sendt til St. Helena allerede i 1815, var møtet mellom de to keiserne i 1805 et møte mellom den gamle verden og den nye. Francis representerte det gamle Europa som på sitt beste sto for kontinuitet, tradisjon, orden og ansvar for kommende slektsledd. Napoleon representerte det nye som var kommet inn i verden med den franske revolusjon: en tro på, og utemmet bruk av, voldsmakt for å omforme Europa i tråd med opplysningstidens idealer om rasjonalitet og likhet, uten hensyn til historie, tradisjoner eller erfaring.

I 1789 var det gamle franske regimet, basert på absolutt monarki, en nær allianse mellom kirke og stat, og føydale økonomiske strukturer, blitt feid vekk av en revolusjon som representerte et helt nytt moralsk univers. Fra nå av skulle suvereniteten ligge i nasjonen heller enn hos monarken; grunnlover og rettsstatsprinsipper forvaltet gjennom demokratiske midler skulle være de bærende politiske elementene, med likhet for loven og universelle menneskerettigheter for alle borgerne. Stat og kirke skulle skilles.

Det var i hvert fall ideen. De fleste av disse idealene ble skylt bort i løpet av det tiåret med kaos og terror som fulgte 1789, og mange franskmenn så med lettelse på Napoleons maktovertakelse i 1799 og den stabiliseringen hans militærdiktatur innebar. Men ideen om nasjonen som det organiserende politiske prinsipp forsvant ikke. Tvert imot ble den svært effektivt eksportert av de franske armeene som gjennom revolusjonens og Napoleons kriger gjorde seg gjeldende i stadig større deler av Europa. Mange av Europas stater — som Østerrike, Preussen og Russland — ble gang på gang ydmyket av fransk militær overlegenhet. Andre — som Italia, Spania og flere av de tyske småstatene — fikk pådyttet seg en av Napoleons slektninger som herskere. Samtidig undergravet og ødela de stadige krigene utallige lokale institusjoner, tradisjoner og lover som inntil da hadde regulert ulike typer autoritetsforhold og interaksjonen mellom de styrende og de styrte.

Det er vanskeligere å tenke seg en mer effektiv katalysator for nasjonalisme. Mens sivile europeere tidligere — som under Syvårskrigen på midten av syttenhundretallet — var blitt oppfordret til å forholde seg passive og lydige til den herskeren som til enhver tid hadde det militære overtaket, var kombinasjonen av fransk okkupasjon og revolusjonens ideer om nasjonens suverenitet, en eksplosiv mikstur. Det fremste eksemplet så man i Spania, der en skitten og blodig geriljakrig preget hele den franske okkupasjonen mellom 1808 og 1814. Andre var ikke sene med å la seg inspirere. Som den russiske tsar Alexander sa til den franske ambassadøren under opptakten til Napoleons invasjon i 1812:

”Hvis keiser Napoleon bestemmer seg for å gå til krig mot oss, er det mulig, endog sannsynlig, at vi vil bli slått (…) Men spanjolene er blitt slått på nytt og på nytt; likevel er de ikke beseiret, ei heller har de overgitt seg”

Til og med lederne av det multietniske østerrikske imperiet lot seg rive med av den nasjonalistiske bølgen i attenhundretallets første tiår. I 1809 inspirerte det dem til et svært uklokt angrep på Napoleon. Det endte med at de måtte undertegne den ydmykende freden i Schönbrunn, der de måtte gi fra seg store deler av sitt territorium.

Metternich og Wienerkongressen Nasjonalismen i sin opprinnelige form var demokratisk, likhetsorientert og basert på etniske og språklige skillelinjer — med andre ord den rake motsetning til det multinasjonale Østerrike, som både før og etter napoleonskrigene dominerte Sentral-Europa. Et slikt imperium var avhengig av den tradisjonelle autoriteten de hadde bygd opp gjennom århundrenes løp, og denne autoriteten var under press fra den nye verdens ideer. En av dem som så det klarest, var den østerrikske kansleren, utenriksministeren og statsmannen Klemens von Metternich.

De stadige krigene undergravet og ødela utallige lokale institusjoner, tradisjoner og lover som inntil da hadde regulert ulike typer autoritetsforhold og interaksjonen mellom de styrende og de styrte.

Wienerkongressen 1814-1815, som la grunnlaget for den lange freden som stort sett skulle råde mellom Europas stormakter frem til den første verdenskrig, blir gjerne omtalt som et reaksjonært forsøk på å bringe tilbake den verden som forsvant i 1789. Det er en feiltolkning. Selv om det er riktig at særlig Metternich i minst mulig grad ville la de nasjonale kreftene få gjennomslag noe sted i Europa, var alle stormaktene klar over at den gamle verden var borte for alltid.

Metternich — som hadde fått sin posisjon i kjølvannet av Østerrikes nederlag i 1809, og som skulle komme til å sitte helt til 1848 — var den dominerende skikkelsen i kongressen. Hans mål var en ny europeisk orden basert på likevekt og maktbalanse mellom stormaktene og en allianse mellom de kronede hoder, der statene baserte sin indre orden på tradisjonell legitimitet heller enn på nasjonal samhørighet. Han innså at den største trusselen mot Østerrike — og mot det kosmopolitiske Europa han følte seg hjemme i — hverken var Frankrike eller andre stormakter. Trusselen var at de nasjonalistiske kreftene som hadde vokst frem i løpet av Napoleonskrigene, skulle få fritt spillerom. Ikke bare ville det bety slutten for Østerrike; det ville sende Europa inn i en endeløs rekke av nye kriger.

Metternich nådde delvis sine mål. Europas stormakter kom noenlunde i balanse, og det skulle ikke bryte ut noen kriger mellom dem før Krimkrigen på 1850-tallet. Nasjonalistenes drøm om etnisk og språklig baserte stater i Tyskland, Italia og Sentral- og Øst-Europa ble inntil videre knust. Men Metternichs ønske om i størst mulig grad å basere den indre orden på tradisjonell legitimitet ble bare delvis oppfylt. Under forhandlingene i Wien ble provinser og land brukt som brikker i et spill mellom stormaktene uten hensyn til områdenes historie eller befolkningenes ønsker. Som Adam Zamoyski skriver i Rites of Peace, en bok om kongressen:

“Such treatment of subjects cut through the bonds of loyalty that made them accept the rule of a sovereign without question. The shunting around of populations undermined traditional social networks of control and discipline. The result was not only a marked increase in discontent among the lower orders of society, but also a new spirit of mutinous resistance to authority which would make every state in Europe difficult to govern.”

Når båndene mellom styrte og styrende først var brutt, kunne ikke alle kongens hester eller alle kongens menn binde dem sammen igjen — noe de franske bourbonerne raskt fant ut.

Kampen mot tidsånden Tidsånden av “mutinous resistance” skulle også gjøre seg gjeldende i Francis’ og Metternichs Østerrike. Metternich var smertelig klar over at den gamle orden basert på monarki, aristokrati, kirke og privilegier var i oppløsning, og at han i siste instans kjempet en håpløs kamp mot den gryende nasjonalismen og liberalismen. Som han skrev i “Political Confession of Faith” i 1820:

“It is (…) with institutions as with everything else. Vague in their origin, they pass through periods of development and perfection, to arrive in time at their decadence; and, conforming to the laws of man's nature, they have, like him, their infancy, their youth, their age of strength and reason, and their age of decay.”

Under forhandlingene i Wien ble provinser og land brukt som brikker i et spill mellom stormaktene uten hensyn til områdenes historie eller befolkningenes ønsker.

Den gamle orden var i sin forfallsperiode i Metternichs tid. Men alternativet til å kjempe mot tidsånden var nye revolusjoner, en ny runde med kriger og — med all sannsynlighet — nye menn à la Napoleon. Metternich foretrakk å forsvare keiserrikets døende institusjoner mot det han omtalte som ”den kaotiske opphisselsen som har tatt kontroll over menneskenes sinn” — med andre ord mot den nasjonalismen og liberalismen som den gang gikk hånd i hånd.

Hans råd — både til Francis og til de andre av Europas monarker — var først og fremst å bevare den bestående orden gjennom godt og klokt styresett, slik at hele befolkningen fikk være med og dele fruktene av den freden som var blitt forhandlet frem i 1815. Han forsøkte også å kanalisere den voksende politiske bevisstheten hos imperiets folkeslag i konstruktiv retning, blant annet gjennom opprettelsen av noenlunde representative forsamlinger på provinsnivå og gjennom å fremme lokale skikker, språk, historie og litteratur.

Men Metternich visste også å ta i bruk andre metoder. Som Burke en gang skrev, ”Society cannot exist unless a controlling power upon will and appetite be placed somewhere, and the less of it there is within, the more there must be without.” Jo mindre legitimitet et styresett har, dess mer tvangsmakt må man ta i bruk for å holde staten samlet. Med statens legitimitet under press hadde Metternich ingen kvaler med å ta i bruk slik makt når han følte det var nødvendig.  Alternativet var sammenbrudd og kaos, og da var autoritære metoder å foretrekke. Og selv om hans hemmelige politi ikke kan sammenlignes med det i senere totalitære stater, var det effektivt nok, og gjennom Karlsbad-dekretet av 1819 fikk han innført svært antiliberale lover over hele den tyske konføderasjonen.

Men bruk av hemmelig politi, sensur og andre autoritære metoder kan bare til en viss grad forsinke utviklingen, og Metternich forsøkte flere ganger å overbevise både Francis og hans etterfølger Ferdinand om at det var nytteløst å stenge porten for ideer: De klatrer over. Det gjorde de da også i 1848, da revolusjonen det året feide vekk både Metternich og hans keiser.

Nasjonen som avgud Nasjonalismens tidsalder fulgte, og som Metternich hadde spådd, betydde det — etterhvert — slutten for både det østerrikske imperiet og for det kosmopolittiske Europa som Metternich hadde ønsket å bevare. Konsekvensene ble også som han fryktet.

Den nye verden som man så stige frem mot slutten av 1800-tallet, hadde andre idealer og andre tanker om rett og galt enn den verden som hadde forsvunnet med Metternich. Som den amerikanske diplomaten og historikeren George Kennan skriver i The Fateful Alliance, var nasjonen, i motsetning til den dynastiske herskeren i tidligere tider, en grunnleggende sekulær kraft. Selv om den alltid var klar til å påberope seg den allmektiges velsignelse i alt den foretok seg, kunne den ikke på samme måte som en tidligere tiders konge påberope seg et guddommelig mandat — og nasjonene anerkjente derfor heller ikke de moralske begrensningene et slikt mandat innebar. I tillegg kan nasjonen på sitt verste være endeløst selvrettferdig i sine holdninger til ethvert land som motsetter seg deres mål eller truer deres sikkerhet. Tidligere tiders herskere var vanligvis kyniske — men kynismen gjaldt dem selv vel så mye som andre. Nasjonalstaten var også kynisk, men bare når det gjaldt sine militære og politiske motstandere. I synet på seg selv var den nesten grenseløst narsissistisk, og nasjonalismen ledet derfor Europa ubønnhørlig mot den totale krigs tidsalder. Som Kennan skriver:

“Once involved in a war, regardless of the specific circumstances that gave rise to the involvement in the first place, the nation-state fights for vague, emotional, essentially punitive purposes. They, the opponents, must be punished, made to regret their recalcitrance, made to be sorry. We, on the other hand, must be vindicated by victory; the justice of our cause must be confirmed (as though this proved something) by its very military triumph; our admirableness must be documented by their ultimate recognition of our superiority.”

Nasjonalismen hadde opphøyet nasjonen til en avgud. Så lenge dens krefter ble kanalisert og styrt av ansvarlige og forutseende statsledere som den tyske kansleren Bismarck eller den russiske utenriksministeren Giers, kunne dens verste sider bli holdt i sjakk. Men det kunne ikke vare evig.

Alternativet til å kjempe mot tidsånden var nye revolusjoner og en ny runde med kriger. Metternich foretrakk å forsvare keiserrikets døende institusjoner

Resultatet så man under den første verdenskrig. Selv om det var en krig som ble utløst nærmest ved en tilfeldighet, gikk Europas stater entusiastisk til kamp mot hverandre da sjansen først bød seg. Da nasjonalismens krefter først ble utløst i stor skala, var alle tanker om proporsjonalitet, tilbakeholdenhet og humanitet glemt. Som Churchill skrev i The World Crisis, “When all was over, torture and cannibalism were the only two expedients that the civilized, scientific, Christian States had been able to deny themselves: and these were of doubtful utility.” Tilbake stod et opprevet og desillusjonert kontinent som gjentok opplevelsen to tiår senere — denne gangen uten å ta noen av de forbeholdene Churchill nevner.

Nasjonen som den bestående orden Tiår og århundrer har gått siden den franske revolusjon, og ideen om nasjonalstaten er langt forbi middagshøyden. Som Metternichs gamle regime etter 1815 er nasjonalismen og nasjonalstaten den tok sitt utgangspunkt i, i dag en døende kraft. Den har mistet sine tenner, og borgernes hjerter banker ikke lenger like kraftfullt ved synet av nasjonens symboler. Og på samme måte som 1800-tallets intellektuelle latterliggjorde tanken om at man skulle respektere et styresett bare fordi det eksisterte og hadde eksistert i lang tid, gjør dagens antinasjonale krefter narr av tanken om at man skal basere politiske enheter på etniske, religiøse, språklige og kulturelle skillelinjer. Menneskeheten er én, og åpne grenser er idealet.

Mot liberale ideer kan den konservative, som Metternich, kun appellere til historien, til erfaringer, til klokskap og til praktiske innsigelser på hva som er mulig og ikke mulig å få til. Og verden, slik den eksisterer, er ikke alltid lett forenlig med enkle og elegante tanker om en verden basert på like rettigheter for alle, nå. På samme måte som de romantiske tankene om nasjonen og det nasjonale fellesskap kan ønsket om et universelt broderskap og en grenseløs verden ha uintenderte og ubehagelige konsekvenser.

Ideen om nasjonen er i dag blitt det bestående. Det som en gang var en revolusjonær kraft, er i dag utgangspunktet for et legitimt, ordnet styresett som bare i begrenset grad trenger å ta i bruk statlig tvangsmakt for å holde ”den kaotiske opphisselsen” som gjerne tar kontroll over menneskenes sinn i sjakk.

Ingen alternativer Man skal ikke overdrive likheten mellom nasjonalismen og liberalismen på starten av 1800-tallet og det forvirrende virvar av halvtenkte anti-nasjonale tanker som har svirret rundt i norsk og vestlig offentlighet de siste tiårene. Mens Metternichs Europa var fullt til randen av radikale universitetsstudenter, idealistiske intellektuelle og hemmelige brorskap — ofte med klart definerte revolusjonære og nasjonalistiske mål, og villige til å ta i bruk alle midler for å nå dem — er Vesten i dag et adskillig roligere sted.

Nasjonalismen hadde opphøyd nasjonen til en avgud.

Likevel: Sakte men sikkert undergraves vår bærende politiske institusjon — nasjonalstaten — fra alle kanter. Nasjonene som tidligere per definisjon ble avgrenset av språk, etnisitet og kultur, blir stadig mer heterogene. Intellektuelle har i mange tiår hakket løs på nasjonsbegrepet og tanken om politiske fellesskap basert på nasjonen. Og internasjonale institusjoner som FN og — særlig — EU, trenger seg stadig lenger inn på det som tidligere var nasjonalstatens suverene domene.

Men er det en god utvikling? Selv om vi i dag liker å tro at vårt styresett ene og alene hviler på det Max Weber kalte et legal-rasjonelt grunnlag, er det bare en del av sannheten. Det er riktig at vi formelt sett styres av våre egne folkevalgte gjennom et velfungerende representativt system, som henter sin legitimitet fra det at makten utgår fra folket. Men en slik forklaring er gjerne noe vi kommer frem til når vi blir spurt, og derfor er nødt til å tenke igjennom sammenhengene.

Vårt velfungerende samfunn hviler kanskje i enda større grad på at vi, på samme måte som Francis' undersåtter i 1805, tar vår styreform for gitt; for oss er det tingenes naturlige tilstand at vårt styresett er basert på den veven som utgjør det nasjonale fellesskapet. Vi aksepterer statens autoritet nærmest betingelsesløst fordi vi ser på dens makt over oss som legitim. Nasjonen har, som den tradisjonelle orden på Metternichs tid, den fordelen at den er der og oppleves som om den alltid har vært der.

Dersom vi som følge av maktforskyvningen mot internasjonale institusjoner, ”avsløringer” fra intellektuelle tåkefyrster eller demografiske endringer, skulle få svekket denne følelsen av et naturlig politisk fellesskap, hvor vil det føre oss hen? Som den alltid observante Napoleon skal ha sagt: “A form of government that is not the result of a long sequence of shared experiences, efforts, and endeavors can never take root.” Det er godt mulig at nasjonalstaten en gang vil bli avløst som den beste måten å organisere legitime politiske fellesskap på. Men ennå ligger det langt unna.

  •   Magnus  Thue (f. 1980) er medredaktør i Minerva og jobber som rådgiver i Høyres stortingsgruppe.
  • Ingressbilde: Klemens Wenzel von Metternich av Sir Thomas Lawrence.