Bøker

Nasjonallitteraturens samlende kraft

Har forbindelsen mellom nasjon og kultur forsvunnet? Jeg er usikker, skriver Linn-Aurora Wengen.

Bilde: Theodor Kittelsen / Wikimedia Commons

Haarberg skriver godt om at den norske litteraturen ble skapt av en elite ute av kontakt med folket, men han skygger unna debattene.

Nei, vi elsker ikke lenger. Litteraturen og nasjonen,
Jon Haarberg,
Universitetsforlaget 2017

Allerede i valg av tittel har Haarberg definert sitt prosjekt negativt: Nei, vi elsker ikke lenger, med et bleknet og hullet norsk flagg på forsiden.

Derfor er det skuffende at Haarberg allerede i begynnelsen fraskriver seg muligheten til å ytre nødvendig kritikk. Boken skal «(…) ikke først og fremst provosere til debatt. Jeg skriver den (nesten) helt uten utropstegn», kan man lese i første kapittel. All den tid Haarberg har brukt på å studere den nasjonale litteraturen, kunne han hatt godt av å huske på Bjørnsons ord: Fred er ei det beste, men at man noget vil! Haarberg vil åpenbart det beste, men foretrekker gjennomgående fred. Det er et dårlig utgangspunkt for en bok som ønsker å advare.

Alle historier har en begynnelse, og det definitoriske utgangspunktet vårt er 1814. Forestillingen om at en nasjonalstat har behov for sin egen litteratur, spredte seg hurtig i Norge etter 1814, men hvordan skulle dette gjøres?

Oppgaven besto, som Haarberg påpeker, i å bygge en nasjonal litteratur «så å si ut av intet». For det meste manglet: Ikke hadde vi et eget språk, ikke hadde vi et eget apparat for utgivelsen av litteraturen, ei eller en offentlig omtale eller kritikk. Sistnevnte forutsetter også akademiske kvalifikasjoner og det det tok lang tid før det nyopprettede Universitetet i Christiania (1811) vendte seg til morsmålet og morsmålslitteraturen. Fortsatt hadde de klassiske språkene, gresk og latin, forrang.

Myteknusing

I de neste kapitlene forteller Haarberg om litteraturhistorien. Skal jeg yte noe kritikk, må det bli at han med fordel kunne ha malt med en bredere pensel. En mye bredere pensel.

Fra de to første antologiene som samlet litteraturhistorien vår for første gang, til katekismesangene på 1800- og 1900-tallet, ingenting synes for ubetydelig for Haarbergs historiefortelling, og jeg kjeder meg. Det hele minner om Dag Solstads Genanse og verdighet (1994), der lektor Rukla forgjeves forsøker å få elevene til å interessere seg for Ibsen.

Først og fremst var det nasjonsbyggingen drevet av et mål om kroner og øre.

Den norske litteraturhistorien er et resultat av en europeisk bølge, nemlig den nasjonalistiske bølgen som skyller inn over kontinentet på 1800-tallet, og boken er på sitt mest interessante når Haarberg setter vår egen historie i et europeisk perspektiv. Flere av våre største forfattere skrev jo det som i dag anses som mest «norsk» utenlands, eksempelvis Ibsen, som skrev både Peer Gynt, Et dukkehjem og Gengangere under sitt mangeårige opphold i Italia.

Haarberg bryter også ned myter, som at hjemkjøpet av Gyldendal (1925) og lanseringen av «de fire store» handlet om å øke den kulturelle kapitalen her til lands. Det stemmer ikke. Først og fremst var det nasjonsbyggingen drevet av et mål om kroner og øre.

Myteknusingen fortsetter når Haarberg skriver om de første dikterne. Sosiologisk har vi med et elitefenomen å gjøre, minner Haarberg oss på. Det store flertallet av dikterne var, eller skulle komme til å bli, embedsmenn. Hva gjør dette med nasjonallitteraturen vår? Som Haarberg selv påpeker: «Ideologisk sett, på bakgrunn av tanken om at litteraturen springer ut av nasjonens natur og historie, fremstår dette urbane, høyt utdannede korps av forfattere som tvilsomme representanter for ‘folket’. Hva visste vel de om allmuens levnet og meninger?” Dette er et utgangspunkt som godt egner seg til debatt, men som dessverre slipper unna.

Om norske verdier

Jeg oppleve at boken prøver å være «litt for alle»: litt litteraturhistorie, litt fag, litt debatt, og dermed ender den dessverre med å være litt for lite – av alt.

La oss heller vende oss tilbake til utgangspunktet: Hva gjør nasjonallitteraturen «norsk»? Finnes det i det hele tatt «norske verdier» i nasjonallitteraturen?

Et gjennomgående trekk ved boken er at Haarberg stiller både kritiske og legitime spørsmål uten at de nødvendigvis debatteres. Det er synd, for i disse problemene ligger mye av bokens urørte potensiale. Haarberg burde ha sett til litteraturkritikeren Georg Brandes programerklæring fra 1871: «Det, at en litteratur i vore dage lever, viser seg i, at den sætter problemer under debat.»

La meg gi tre eksempler:

1. Litteraturen som «elitefenomen»:

I hvilken grad var/er den herskende klasse avgjørende for hva som anses verdig til betegnelsen nasjonallitteratur? Hvordan ser dette ut i dag, der omfavnelsen av middelkulturen synes bredere enn noen gang. Det er vel heller krim og Knausgård som diskuteres i de tusen hjem og ikke Welhaven og Wergeland.

2. Debatten om «norske verdier»:

Finnes de, og hva er de i så fall? Etter denne valgkampen å dømme består norske verdier for det meste av brunost og vafler, men det hele er jo et legitimt spørsmål som fortjener en seriøs debatt. For hva kjennetegner og gjør nettopp «de fire store» til norsk litteratur?

Haarberg er åpenbart bekymret, og slik jeg leser han, stiller han seg negativ til utviklingen. Det er negativt at litteraturen ikke lenger fungerer som en samlende, identitetsskapende kraft (at nasjonen ikke lenger elsker litteraturen), men stemmer det?

Når vi trenger det som mest, er vel nasjonallitteraturen fortsatt der?

Hvis det er slik, hvorfor er det i så fall en negativ ting? Her skulle jeg ha sett at Haarberg ikke bare åpnet for debatt, men også deltok. For vel leser vi Ferrante og Fifty Shades of Grey, men når vi trenger det som mest, er vel nasjonallitteraturen fortsatt der?

Selv trekker Haarberg frem den andre verdenskrig og okkupasjonens påvirkning på litteraturen. Litteratur i brytningstid er et interessant tema, og Haarberg skriver også om det nasjonale traumet 22. juli, der sanger som «Kringsatt av fiender» og «Mitt lille land» stod sentralt. Hva var det i akkurat disse tekstene som rørte ved oss, som evnet å samle oss i sorgen? Nettopp i denne tiden viste litteraturen seg å fungere som en «samlende, identitetsskapende kraft».

3. Behovet for en kulturkanon:

I 1929 ble tolvbindsverket Norges National-Litteratur utgitt, men en slik samling viste seg langt mer utfordrende da kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen la frem forslaget om en kulturkanon på begynnelsen av året. Røe Isaksen hadde, som mange nordmenn før han, sett til Danmark. Kulturkanonen der består av 108 av de viktigste verk innen arkitektur, billedkunst, design, kunst og håndverk, film, litteratur, musikk og scenekunst.

Forslaget voldte litt rabalder, men noen liste ble det ikke. Hvorfor skulle det vise seg så vanskelig? Kanskje fordi å velge også betyr å velge bort noe.

Nasjonallitteraturens svanesang

Har forbindelsen mellom nasjon og kultur forsvunnet? Ifølge Haarberg har den det. Selv er jeg mer usikker.

Et illustrerende eksempel, som også brukes i boken, er monarkenes bruk av litteratur. Både kong Haakon og kong Olav fant det naturlig å låne de store norske dikternes autoritet og uttrykkskraft. I deres taler fungerte «våre» forfattere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arnulf Øverland og Nordahl Grieg som nasjonale fanebærere.

Kong Harald har brakt monarkiet inn i vår tid og modernisert det, noe som gir seg utslag i hans egne taler, der referansene til litteratur heller kjennetegnes av folkeliggjøring og demokratisering. Eksempelvis nevner kong Harald både Kygo, Jo Nesbø og Erik Bye.

Fortidens klare, kulturelle konsensus er kanskje borte. Men er det egentlig en dårlig ting?

I denne sammenheng er det også naturlig å nevne kronprinsesse Mette-Marits leselyst og engasjement for en levende litteratur, som har gitt seg utslag i flere litterære arrangementer og initiativ som små biblioteker i Slottsparken og de årlige litteratur-togene. Gjennom dialog og åpenhet om for eksempel forholdet til faren, binder kronprinsessen effektivt sammen folk og drott, litteratur og nasjon.

En verden av i går

Fortidens klare, kulturelle konsensus er kanskje borte. Men er det egentlig en dårlig ting? Nasjonallitteraturen er, som vi tidligere har sett, et elitefenomen, som klart ekskluderte de fleste av samfunnets grupper, deriblant kvinner. Det har vært et prosjekt både av og for «den utdannede mann». En verden av i går som vi ikke kan, eller vil, gå tilbake til.

På veien har vi opplevd en utdanningsrevolusjon og kunnskap er nå tilgjengelig i enorme mengder. Gyldendal selger ikke lenger tolv bind av nasjonallitteraturen, men forfatterne påvirker oss fortsatt, og stadig settes de opp på scener landet over. Gjengangere av Henrik Ibsen på Riksteateret denne høsten er ett eksempel.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden