NATO i en tynn tråd – et britisk varsko

Champagnekorkene spratt i Kremlin da Trump ble valgt, men neppe i europeiske hovedsteder. Edward Lucas er seniorredaktør i The Economist, med interesse for europeisk sikkerhetspolitikk, Russlands voksende makt og NATOs skjebne. Minerva snakker med ham på telefon fra London, og spør hva han anser for å være de viktigste hendelsene i en tid der alt ser ut til å hende samtidig: Aleppo og Syria, et nytt og mer aggressivt Russland, europeisk samhold, Donald Trump...

– Jeg tror at det er viktig ikke å se på hendelser, men på prosesser. Enkelthendelser er ofte uforståelige. Mønsteret de siste årene er imidlertid klart. Den verdensorden vi har vokst opp med siden 1989 fungerer ikke lenger. Amerikansk lederskap er fraværende, og det eksisterer ikke lenger noe europeisk hegemoni, forteller Lucas rolig, men bestemt.

– Vi har vært svært selvtilfredse siden 1989. Vi trodde vi vant den kalde krigen. Vi har følt oss uslåelige – og det er ikke tilfelle. Vi har levd i den villfarelse at vi ikke har noen alvorlige motstandere, bare småirriterende fenomener som terrorisme. Vi har en alvorlig motstander som står på trappen til Europa, i form av Russland. Tilbake på 80-tallet var vi ganske gode til å håndtere Sovjetunionen. Disse ferdighetene har vi glemt, og vi er dårlige til håndtere Russland nå. Vår manglende selvinnsikt og vårt manglende samhold er svakheter som Russland og andre motstandere utnytter.

– Det har vært snakk om en ny multipolar verden, som høres kaotisk ut. Eller er vi i en mer kjent situasjon, med et rikt Europa uten samhold mot et relativt fattig, men samkjørt Russland?

– Jeg er kjent med uttrykket multipolar verden, men det passer dårlig. Det relevante spørsmålet er om vi er over i et helt nytt regime. Har vi fortsatt en regelbasert internasjonal orden, som forvalter de ulike interessene til de ulike polene? Ta EU og NATO: Det er mange forskjellige interesser innen EU, men EU forvalter disse interessene ved hjelp av regler og kompromisser, mer eller mindre vellykket. Vi har også ulike interesser innen NATO, som pleide å være i stand til å bli håndtert. Dette regimet fungerte godt for Europa og USA på 1990-tallet og 2000-tallet - også for å håndtere interessekonflikter med Russland og dets tidligere satellitter. Men det regelbaserte regimet har brutt sammen. Kommende president Trump har eksplisitt sagt at han ikke tror på regelbaserte ordninger – han vil heller ha svært kortsiktig transaksjoner. Amerikanerne har gjort sitt valg og vi må gjøre det beste ut av det. Men jeg vil advare mot å oppføre seg som om den regelbaserte orden er i fin form når den synger på siste verset.

– Man kan få følelsen av at «makt er rett». Det er ikke en god utvikling for en småstat som Norge

– Det er helt riktig. I dagens situasjon minnes jeg en gammelt, men relevant historie fra klassisk litteratur – en liten gresk bystat forsøker å stå i mot Athen’s overmakt. Grekerne sa den gang: «De sterke gjør som de vil, de svake får gjøre det de må» (Melos-dialogen fra Peloponnes-krigen rundt 400 f. Kr, red. anm.). For et lite land som Norge er dette en svært farlig situasjon. Du må ha en sterk regelbasert orden, for å få felles sikkerhet og samhold med alle de som står bak disse reglene. Små land i særdeleshet bør være veldig bekymret for dette.

– Det kan av og til være vanskelig å orientere seg i et skiftende utenrikspolitisk mønster. Er det noen historiske paralleller som er relevante for dagens situasjon?

– Jeg er enig med Mark Twain i at historien ikke gjentar seg, den bare rimer i blant. Jeg tror at du må kombinere historie og geografi for å forstå dagens situasjon. Mønstre av tidligere politisk adferd og geografiske realiteter legger sterke føringer på mulige valg og hendelsesforløp. Russland er for eksempel svært stort, og Tyskland er også en stormakt. De er en slags absolutter i Europa. Det pleier å gå dårlig for resten av Europa når Russland og Tyskland deler Europa mellom seg. På den annen side pleier det også å gå dårlig for Europa når Russland og Tyskland slåss. Dette er et to-polet Europa. Man må alltid ha andre (ikke-kontinentale) makter involvert i europeisk sikkerhet. Motgiften til dette er for eksempel britisk engasjement i Europa – og derfor er Brexit en ekstraordinært dårlig i det. Når det er mulig, bør vi også ha amerikansk engasjement i Europa. Dette gir en balansert og fredelig situasjon i Europa.

[fact_box fact_box_id="100570"]

– Du er en sterk tilhenger av de baltiske statene. Hvorfor er Baltikum så kritisk for NATO - og Norge?

– Baltikum er den ultimate frontlinjen. De baltiske statene er symbolsk svært viktige tidligere Sovjet-okkuperte områder som har gjort betydelig suksess ute av Russlands skygge. Mens stater som Bulgaria, Slovakia eller Montenegro til tider kan virke halvhjertet, er Baltikum helhjertet vendt mot Atlanterhavsalliansen. Vi må vise at vi er verdig deres tiltro. Militært forsvar av de baltiske statene er vanskelig. De er tynne, flate, tynt befolket, uten naturlige grenser og ingen steder å flykte til. De er ganske enkelt den ultimate test av NATOs troverdighet når det gjelder avskrekking. Det er temmelig likt situasjonen Vest-Berlin var i under den kalde krigen. Du kan ikke forsvare Vest-Berlin alene militært, men du kan ha militære styrker som snublefeller slik at man ikke bare kan spasere inn uten motstand. Det virkelige spørsmålet med Vest-Berlin var alltid hva som skjedde som andre trinn etter at snublefellen din er utløst. Situasjonen er helt analog for Baltikum. Hva kan NATO gjøre som trinn to, etter at Baltikum blir angrepet og NATOs snublefellestyrker er i kamp? NATO har fortsatt mangler, og må utvikle og artikulere sitt avskrekkings-scenario.

Det er en reell mulighet for at Baltikum går tapt. Det er viktig å være krystallklar på hva som da vil skje. NATO vil da ha tapt all troverdighet når det gjelder avskrekking, og vi befinner oss da i en post-NATO-verden. Mange land vil bli presset til å inngå bilateral avtaler med Russland, fordi de føler at de ikke kan stole på samholdet i det tidligere regelbaserte internasjonale regimet. Dette er en svært farlig vei å bevege seg ut på.

– Dette er jo et klart bilde av hvordan brikkene på sjakkbrettet er oppstilt. Hvor mye tid har vi?

– Sannsynligvis har vi noen uker for å redde NATO. Trump-administrasjonen kan utløse NATOs fall på flere måter. Det kan oppstå en krise som håndteres dårlig av uerfarent personell, eller Trump kan inngå en tidlig og symbolsk storhandel med Putin – en «grand bargain». Hvert av disse utfallene kan skje i løpet av uker, og de ville ha svært alvorlige konsekvenser.