Om å «forstå» Russland

De siste ukene, mens russiske tropper står oppmarsjert ved Ukrainas grenser og invasjon truer, har vi sett en økende aktivitet fra en gruppe opinionsdannere som i Tyskland er kjent som Russland-Versteher. Disse kommer fra ulike politiske leire, men har til felles at de hevder at vi må bli flinkere til å forstå Russlands perspektiv i konflikten med Vesten.

Det er selvsagt ikke problematisk i seg selv: Å forstå andre, også når de har andre verdier og mål, er klokt.

Men flere av debattantene går et skritt videre, først til å se konflikten med russiske briller og på russiske premisser, og derfra til å forsvare Russlands konkrete posisjoner eller handlinger. Med på kjøpet får vi gjerne forsøk på omskriving av nyere historie og en svært selektiv fremstilling av sentrale stridstemaer.

Til tross for spalteplass og generøs tilgang til NRKs sendeflater, føler de seg gjerne kneblet i offentligheten. Ingrid Fiskaa, som er utenriks- og forsvarspolitisk talsperson for SV, er et eksempel på dette når hun i Klassekampen 17. januar beklager seg over at «handlingsrommet til å hevda vår eigen suverenitet og føre ein opplyst demokratisk debatt om sentrale vegval blir snevra inn». Som Donald Trump mener Fiskaa tydeligvis at dersom man blir motsagt eller ikke får politisk gjennomslag, så er man kneblet.

I denne lange artikkelen skal jeg kommentere – og motsi – sentrale påstander fra et knippe av disse apologetene, med de ferskeste først. Jeg starter med tidligere generalløytnant Robert Moods kronikk i Aftenposten 9. januar, og tidligere toppdiplomat Kai Eide (Høyre, senere Arbeiderpartiet) i VG den 19. desember 2021.

Sovjetunionens oppløsning var ikke Versailles

Mood starter sin historieskrivning med at betingelsene for fred etter første verdenskrig la grunnlaget for andre verdenskrig, gjennom krigsskadeerstatninger og tap av landområder, mens taperne etter andre verdenskrig ble behandlet med respekt og invitert inn i det gode selskap. Moods poeng synes å være at Russland etter at Sovjet-imperiet kollapset ble behandler mer som taperne i første verdenskrig.

Men russerne ble ikke pålagt erstatninger, og ble ikke fratatt sitt imperium gjennom vestlig militærmakt, avstått til «seierherrene» i den kalde krigen. Alt ble frivillig avstått til nye demokratiske regimer, siden det ble ansett av datidens ledere som i samsvar med Russlands egeninteresse, og landet ikke lenger hadde kraft eller vilje til å opprettholde sitt imperium med militærmakt.

Så har Putin og hans klikk av kleptokrater kommet på andre tanker senere, noe som nok er en genuin overbevisning, men også bærer preg av politisk legitimering av diktaturet gjennom å gjenopplive en sterk russisk nasjonalisme.

Det springende punktet er hvorfor Russland, i motsetning til Tyskland, Italia og Japan etter andre verdenskrig ikke er en del av fellesskapet. Mood legger skylden for dette på «vestlig alenegang, amerikansk hybris og hevngjerrighet». Ikke et ord om at Russland kanskje kan ha noe av skylden selv. Kronikken er faktisk helt fri for kritikk av Russland, utover den blodfattige setningen «det er mye å kritisere Russland for.»

«Vi», og med det mener vel Mood vestlig opinion, fremstiller visstnok USA og Vesten som «lytefrie forsvarere av demokratiet». Dette er en ren konstruksjon, eller for å si det på en annen måte: En løgn. Vestlig kultur og debatt flommer over av selvkritikk. Men for de fleste mangler den konklusjonen Mood (og Donald Trump) synes å implisere: At vi er like gode, eller rettere sagt onde, som det russiske diktaturet.

NATO anklages for å «nærmest rituelt kritisere Russland» uten å nevne hva Russland kritiseres for. Som Sven G. Holtsmark og Lars Rowe skriver i sitt tilsvar til Mood i Aftenposten 12. januar, har Russland brudd med selve grunndokumentet for Europas sikkerhet, sluttakten fra KSSE-konferansen i Helsinki i 1975, om å avstå fra bruk av militærmakt. Det gjelder i Ukraina og i Georgia. I en gråsone kommer Putin-regimets militære støtte til det illegitime regimet i Hviterussland, og nylig i Kasakhstan. Det springende punktet her er hvorvidt vi skal akseptere at et diktatur ber om støtte fra et annet diktatur til å slå ned opposisjonen.

Som de to skriver, er det ingen saklig grunn til frykt for at NATO skulle invadere Russland. Alle utvidelser av NATO er dessuten gjort av demokratisk valgte regimer, og alle anskaffelser av våpen, gjennomføring av øvelser og stasjonering av styrker fra allierte land har skjedd via demokratiske prosesser.

Russland må aksepterer at imperiet er tapt

Det er lett å forstå at en imperiemakt misliker å miste sitt imperium, men Russland er på ingen måte alene om å ha opplevd det. Det russiske imperiet har ekspanderte og krympet mange ganger gjennom historien. De europeiske kolonimakter, i første rekke Storbritannia og Frankrike, har for lengst forsonet seg med sitt tapte imperium, selv om en så stor statsmann som Winston Churchill lenge gjorde kraftig motstand.

Men Mood er bare opptatt av stakkars Putin, som ikke lenger kunne delta i undertrykkelsen av det østtyske folket som KGB-offiser i Berlin. Mood skriver at både Adolf Hitler og Vladimir Putin opplevde nederlagene som personlige ydmykelser. Ja, Putin har karakterisert sammenbruddet av imperiet som «den største geopolitiske katastrofen» i forrige århundre. Hos Mood blir dette et argument for å komme russerne i møte. For meg blir det et argument for å være på vakt overfor russiske forsøk på å bygge opp igjen imperiet.

En «ny» sikkerhetsordning

En ny pan-europeisk sikkerhetsordning har i lang tid vært et russisk krav. Når Mood ber om «nytenkning» og «nye institusjoner eller grunnleggende reformer av de eksisterende» er han derfor godt på linje med dette. Men en sentral del av russernes sikkerhetsordning er interessesfærer, og dermed at land som grenser til Russland ikke skal kunne velge sin egen alliansetilhørighet. Den vage pan-europeiske sikkerhetsordningen er derfor ikke noe annet enn et forsøk på å undergrave NATO.

Først må Russland legge til side sin faktiske aggresjon. Som Holtsmark og Rowe skriver: «Russlands aggresjon drives mot et bakteppe av intern militarisering – fra paramilitær opplæring og indoktrinering av barn og unge til en enøyd dyrking av landets militære tradisjoner. Avspeiler dette en ideologi som har fred og «gjensidig sikkerhet» som ideal? Vil Russland gå med på en kompromissløsning som også legger sperrer for russisk maktbruk?»

Dømt til å være buffer?

Kai Eide er blant mange som, i tråd med den såkalte «realistiske» skolen i utenrikspolitikken, som jeg heller kaller den kyniske, mener at Vesten må innrømme Russland en interessesfære eller buffersone. Noe annet ville være «naivt», ifølge Eide, som føyer til at Russland aldri vil «tillate» at Ukraina og Georgia slutter seg til NATO.

Begrunnelsen skal være at Russland har legitime sikkerhetsinteresser som gjør dette nødvendig. Det hviler igjen på en vurdering av at Russland har rimelig grunn til å føle seg truet av NATO. For å konstruere en slik trussel tys det gjerne til gammel historie, fra Napoleon til Hitler, siden en slik trussel ikke har vært reell etter andre verdenskrig.

Selv ikke de landene som etter andre verdenskrig havnet i Sovjetunionens interessesfære, har opplevd vestlig militær innblanding. Folkelige opprør eller demokratiske organers ønske om å frigjøre seg fra favntaket, er slått med sovjetisk militærmakt, fra Tsjekkoslovakia i 1948 og 1968 til Øst-Berlin i 1953 og Ungarn i 1956. Vesten respektere den gang diktaturets interessesfære, og så passivt på nedslaktingen. Det var trolig nødvendig, men ærerikt var det ikke. Og det er ingen grunn til å innrømme Putin samme diktatoriske rett nå.

Eide er altså enig med Russland i at det er utålelig for dem å få en lenger grense enn før mot NATO-land. For ham er Russlands naboland (han nevner ikke Norge eller de baltiske land) brikker i stormaktsspillet. Men hva betyr dette for disse «bøndene». Det er kjernen i et tilsvar fra Kjetil Skogrand, Kjell Inge Bjerga og Anders Romarheim i VG 22. desember. De tre skriver:

«Det er nemlig ikke bare NATO-styrker russerne ønsker å bli kvitt i egne nærområder. De ønsker heller ikke frie valg, frie medier, rettsstat eller menneskerettigheter for nært egne grenser.»

Les også:

Pluss

Russlands «andre front»

Mens verdens øyne er rettet mot Ukraina og Kasakhstan, nører Russland opp under konflikter i Bosnia.

John Færseth

Blant Russland-apologetene avfeies nasjonal selvråderett, demokrati og frihet som en slags luksusfenomener. Skogrand m.fl. skriver:

«I Eides kronikk kan man riktignok få inntrykk av at russernes storrike ble skjøvet på retrett av en aggressiv og ekspansiv motpart, men sannheten er at det kollapset og falt fra hverandre i årene rundt 1990, fordi det manglet legitimitet og popularitet både internt og eksternt. Unge, frie, suverene stater ble ikke erobret vestfra; de valgte seg aktivt vekk fra Russland. Her skiller russernes innflytelse i Europa seg fra USA ved at amerikanerne lenge ble oppfordret av vesteuropeerne om å komme inn som en garantist mot sovjetrusserne. Mens Moskva alltid har vært en hard herre for sine underlagte, mer fryktet enn elsket. (…) Russernes drøm for eget nabolag er autoritære forhåndsgodkjente ledere som leder «protektorater» og respekterer Moskva, rensker bort irriterende kritikere, temmer mediene og slår hardt ned på alle anslag til opprør. Der orden og stabilitet trumfer ytringsfrihet og demokrati.»

Og om en russisk-ledet orden ikke lykkes, er det mye som tyder på at et viktig russisk utenrikspolitisk mål er å destabilisere naboland som ellers kunne vendt seg mot Vesten – blant annet gjennom å skape opprørsstater og permanent lavintensitetskonflikt. En slik politikk har vært ført ikke bare i Ukraina, men også i Georgia (med russisk støtte til utbryterrepublikkene Abkhazia og Sør-Ossetia), i Moldova (med russisk støtte til Transnistria) og i Armenia og Aserbajdsjan, der Russland har brukt konflikten i Nagorno-Karabakh som et middel for å sikre innflytelse i regionen.

Ingrid Fiskaa, som altså er utenriks- og forsvarspolitisk talsperson for SV, skriver i Klassekampen at USA har utvidet sin interessesfære i Europa stadig lenger østover. Heller ikke hun ser noen forskjell mellom at demokratiske land frivillig søker beskyttelse og allianse, og at diktaturer dikterer hvem selvstendige nasjoner skal være alliert eller ikke alliert med. Dette er det russiske perspektivet.

Hauker mot pragmatikere?

Russlands-forståere som Mood kaller gjerne sine motstandere for hauker, og fremstiller seg selv som pragmatikere. En vri på dette presenterte forskningsleder ved Stabskolen Tormod Heier i Dagsnytt 18 den 7. januar. Der forklarte han at Nato har prinsipielt sett to ulike tilnærminger. En «prinsippfast», der man står sterkt ved de vestlige idealene og statene selv bestemmer hvor de vil høre hjemme, og så «så har vi den mer pragmatiske, hvor det er mer realpolitikk inn i bildet, hvor det er mer forhandling og kompromiss, og der man på den ene siden aksepterer statenes selvbestemmelsesrett, samtidig som man er villig til å lytte til naboenes sikkerhetsbekymringer. Så det er en pragmatisk, og en mer prinsippfast.»

Men siden det første standpunktet inngår i det andre, ser vi at dette er en falsk dikotomi, som har som hovedformål å plassere Heier i de fornuftiges rekker. Det springende punktet er ikke hvorvidt man er villig til å inngå kompromisser, men hvorvidt man kan kompromisse med nasjonal selvbestemmelsesrett. Det handler dypest sett om man aksepterer logikken rundt interessesfærer eller ikke. (Heier har for øvrig også latt seg intervjue av den russiske propagandakanalen RT om sin bok «Norge mellom USA og Russland» (fra ca 51.20 her).)

Utenriksminister Anniken Huitfeldt hadde et klart svar, og gjennomskuet Heiers falske alternativer: «Vi skal være absolutt prinsippfaste på at det ikke er store land som definerer hva som er sikkerhetsstrukturen i Europa. Det må hvert enkelt land bestemme selv».

Seniorforsker Julie Wilhelmsen ved NUPI sa til VG 14. januar at hun kanskje er litt overrasket over at «Nato, før de setter seg til samtalebordet, fokuserer så snevert på prinsippet om nasjonal selvbestemmelsesrett, som jo ikke alltid er like hellig i internasjonal politikk, og ikke åpner for en noe mer pragmatisk linje, når så mye står på spill i Ukraina.» Her sier hun det Heier behendig unngår å si eksplisitt, nemlig at «pragmatisk» betyr å gi etter for Russlands krav om å få en interessesfære over hodene på de landene det dreier seg om.

Wilhelmsen har gjentatte ganger kritisert det hun mener er manglende kompromissvilje på begge sider, et standpunkt som professor Geir Flikke tidligere har imøtegått hos Minerva. Han skriver: «Wilhelmsen synes i de fleste tilfeller å argumentere for at det er en konflikt mellom Vesten og Russland som er det forklarende moment. Dette er misvisende, og det bortforklarer også det faktum at Russland siden 2007/2008 har inntatt en grunnleggende revisjonistisk holdning til det europeiske sikkerhetssystemet.» Videre skriver han: «Wilhelmsen begår her nok en fatal bommert: Hun lokaliserer det klassiske sikkerhetspolitiske dilemmaet mellom Vesten og Russland, og ikke mellom Ukraina og Russland.»

Russland fremprovoserer reaksjoner

Den angivelige trusselen fra NATO mot Russland står sentralt i et innlegg i VG 11. januar fra Rød Ungdoms leder Alberte Tennøe Bekkhus (sammen med Selma Flo-Munch), som skriver om «NATOs langvarige opprustning.» De kaller utenriksminister Huitfeldt «historieløs» nå hun plasserer ansvaret for den økte spenningen i Europa på Russland.

Her finner vi igjen retorikken fra Eide, om et ekspanderende NATO som har «trengt seg stadig tettere på Russlands grenser, på tross av løfter om det motsatte». Russlands naboland reduseres til bønder i spillet, selv om NATOs utvidelse faktisk er på deres initiativ, og for å beskytte seg mot et Russland som man ikke må gå til Napoleons eller Hitlers tid for å oppfatte som aggressive.

Les også:

Pluss

Øst-Europa har rett til å velge sin egen fremtid

Rød Ungdom anklager utenriksministeren for historieløshet, men ungdomspartiets egne uttalelser om dagens anspente forhold mellom øst og vest mangler historisk innsikt og respekt for demokratiske beslutninger i de tidligere sovjetiske satellittstatene.

Magnus Nordmo Eriksen

Påstanden om at NATO-styrker har kommet nærmere Russlands grenser, er nettopp historieløs. Frem til den russiske okkupasjonen av Krim i mars 2014 fantes det praktisk talt ikke utenlandske kampstyrker i de øst-europeiske NATO-landene. Amerikanske styrker ble gradvis trukket tilbake fra Vest-Europa, helt frem til 2014. Den siste amerikanske stridsvognen ble trukket tilbake i 2013, men et mindre antall er nå sendt tilbake. Mens det ved den tyske gjenforeningen sto mer enn 300 000 amerikanske soldater i Europa, var dette redusert til omkring 60 000 i 2014.

Det var altså Putins aggresjon som endret NATOs tilbakeholdenhet, etter at flere land ba om slik utstasjonering. I april 2014 ble en symbolsk styrke på 600 soldater sendt til Polen og de tre baltiske landene. Etter beslutning på NATO-toppmøtet i 2016 er det nå utplassert noe større styrker i de tre baltiske statene og i Polen, Bulgaria og Romania. De fungerer primært som en snubletråd, ved at russisk angrep direkte vil involvere andre NATO-land, primært USA.

Aldri lovet å ikke ekspandere

Påstanden om at NATO har lovet å ikke bli større, er en gjenganger blant apologetene, så la oss bruke litt tid på den. Det er klart at det aldri er gitt noen slike formelle løfter, noe som fremgår av denne gjennomgangen fra Chatham House. Sovjetunionen undertegnet i 1990 Paris-charteret, som slår fast en forpliktelse til å «fullt ut anerkjenne statenes frihet til å velge sin egen sikkerhetsorganisering.» Dette ble gjentatt i NATO-Russia Founding Act undertegnet i 1997.

De pro-russiske talepunktene baserer seg på uforpliktende uttalelser fra enkelte ledende vestlige politikere og diplomater, og en bevisst fordreining av daværende utenriksminister James Baker. I samtaler med Mikhail Gorbatsjov i februar 1990, i forkant av den tyske gjenforeningen, sa Baker at selv om hele Tyskland ville være medlem av NATO, ville ikke NATOs jurisdiksjon omfatte det tidligere DDR. Bakers uttalelser den gang om at NATOs jurisdiksjon ikke skulle utvides «en centimeter» mot øst, må tolkes i denne konkrete sammenhengen.

Dette ville åpenbart vært en upraktisk ordning, og i den endelige avtalen om tysk gjenforening, der Sovjetunionen også var en part, ble dette endret til en vagere formulering om at de østlige deler av Tyskland skulle ha en «særskilte militær status», og at bare tyske tropper kunne utplasseres der. Gorbatsjov fikk også betalt i form av milliardoverføringer fra Vesten til å dekke kostnader forbundet med tilbaketrekkingen av sovjetiske soldater.

En NATO-utvidelse ut over Øst-Tyskland var ikke på dagsordenen tidlig i 1990, siden få om noen i vest, og langt mindre sovjetiske ledere, så for seg at Sovjetunionen skulle bryte sammen året etter, og dermed Warszawa-pakten med den. (Spørsmålet om NATO-medlemskap begynte å bli fremmet i nylig frigjorte øst-europeiske land i andre halvdel av 1990). Det ble derfor ikke gitt noen garantier i den ene eller andre retningen. Dette fremkommer fra en serie memoarer og ikke offisielle referater som etter hvert er blitt frigitt (se Kramer). Gorbatsjov har formulert seg litt ulikt om hva som ble sagt, men i et intervju med Kommersant i 1994 bekreftet han at en NATO-utvidelse utover DDR aldri ble diskutert i 1990, og han gjentok dette i 2014.

Senere russiske påstander om slike garantier, fremsatt særlig etter at de baltiske landene ble medlem av NATO, og gjentatt av en del i Vesten, er rett og slett ikke riktige.

Kan, og bør, Putin få noe?

Selv om russiske bekymringer er overdrevne, kan det finnes tiltak som kan redusere dem og som ikke går på akkord med NATOs prinsipper. Det dreier seg først og fremst om omfanget og plasseringen av militærøvelser, og om utplassering av våpensystemer, særlig raketter.

Vestlige analytikere diskuterer for tiden om Putin faktisk har til hensikt å angripe Ukraina, eller om det hele er et spill for å oppnå vestlige innrømmelser. Putin vet at han ikke kan få en erklæring om at Ukraina og andre land han regner til Russlands sfære, ikke kan bli medlem av NATO. Dette må anses som et forhandlingsutspill. Men han kan kanskje oppnå noe som på hjemmebane kan fremstilles som en seier.

Det er derfor viktig at en eventuell avtale er balansert – at det ikke bare er Russland som oppnår noe ved å true med krig. Russland må også gi noe, særlig når det gjelder militærøvelser, som er blitt stadig større, og ikke bare ved Ukrainas grenser.

Omfanget og lokaliseringen av NATOs militærøvelser speiler trusselbildet. Men hos apologetene går dette bare en vei: Det er NATO som provoserer. Rød Ungdoms Bekkhus skriver blant annet: «Militærøvelsen Trident Juncture i Trøndelag 2018 utløste en russisk motøvelse utenfor norskekysten.»

Men hva skjedde i årene før Trident Juncture? Jo, den russiske sjømilitære styrken hadde vokst kraftig, med stadig større aktivitet i nordområdene, der øvelsene strekker seg lenger vestover og sørover.

Ny avtale om raketter?

I prinsippet har Russland sagt seg villig til en gjensidige avtale om utplassering av kort- og mellomdistanseraketter, og mer informasjonsutveksling om militærøvelser. Også USA ønsker en avtale som reduserer rakettutplasseringer og øvelser. Her burde det altså finnes mulighet for en enighet.

Men så var det dette med detaljene, da. Det handler om to problemkomplekser: Mellomdistanseraketter og rakettskjold.

Utplasseringen av mobile SSC-8-raketter på russisk side innebar et brudd på INF-avtalen fra 1987, som forbød alle mellomdistanseraketter (rekkevidde 500–5500 kilometer), og førte til at NATO i 2019, på amerikansk initiativ, men med full støtte i NATO, sa opp avtalen. (Russland påstår at SSC-8 har en rekkevidde på 480 km, ikke 2500 km, slik NATO legger til grunn).

Victoria Nuland, som var USAs NATO-ambassadør mellom 2005 og 2008, og nå er statssekretær i utenriksdepartementet, mener at president Bush gjorde en tabbe i 2001, da USA trakk seg fra ABM-avtalen for å kunne bygge et rakettskjold mot stater som Iran og Nord-Korea uten grundige konsultasjoner med Russland. I august 2008, straks etter den russiske invasjonen i Georgia, inngikk USA en avtale med Polen om utplassering av ti avskjæringsraketter, koblet til et radaranlegg i Tsjekkia, som et forsvar mot raketter fra Iran og Nord-Korea, eller ikke-statlige aktører.

Senere har de opprinnelige planene blitt endret, til et Aegis-system basert både om bord i skip i Middelhavet og på land. Missiler ble installert i Romania i 2016, og skal etter planen komme på plass i Polen i løpet av 2022.

Russland mener disse rakettene er rettet mot dem, og at våpensystemet kan endres slik at det kan brukes offensivt, til å fyre av Tomahawk-raketter. Tekniske eksperter Foreign Policy har snakket med, mener dette nok kan gjøres, men at det ville være vanskelig å gjøre uten at det ble avslørt av russisk etterretning.

Rakettskjold kan videre være destabiliserende dersom de blir så effektive at ødelegger en motparts avskrekkende evne, men Russlands atomprogram er så omfattende at det er vanskelig å tenke seg at NATO kunne angripe og så regne med at ingen slike våpen ville slippe gjennom.

Kanskje er det mulig å komme frem til en enighet der Russlands mellomdistanseraketter elimineres mot vestlige innrømmelser rundt rakettskjoldet, som det er uansett er tvil om effektiviteten av.

Ukraina er ikke russisk

La oss nå vende oss til den aktuelle striden om Ukraina. Ukraina og Russland har mye felles historie, men det betyr langt fra at Ukraina historisk sett er en del av Russland, slik Putin påstår. Ukraina har i det hele tatt en svært broket historie.

En viktig grunn til dagens problemer er kompromisset innen NATO fra 2008, der Ukraina (og Georgia), som ønsket medlemskap, etter et møte i Bucuresti fikk som svar at de kunne bli medlem en dag, men uten en plan for hvordan man skulle komme dit. Tyskland og Frankrike var de viktigste motstanderne av å gi medlemskap.

De to landene ble hengende i et tomrom. Ukraina hadde egentlig vært der siden 1994, da OSCE ble stiftet på et møte i Budapest. Mot å gi fra seg de atomvåpnene landet hadde arvet ved Sovjetunionens oppløsning, fikk landet forsikringer, men ikke garantier, for sin territoriale integritet. Russland fikk etter møtet i 2008 et incentiv for å handle før de to kom inn under NATOs sikkerhetsparaply, og ganske riktig fulgte en invasjon i Georgia i 2008 og i Ukraina i 2014.

Les også:

Pluss

Revisjonisme og stormaktspolitikkens tragedie

Når skal vi se på Ukraina som et uavhengig land, og ikke en kasteball i internasjonal politikk?

Geir Flikke

Det er mulig at Putins endelige mål er å gjøre hele Ukraina til en del av Russland. I fjor sommer skrev han en artikkel om at Ukraina og Russland er ett. Det er ubestridelig at han ønsker deler av landets territorium, siden han faktisk har annektert Krim. Krigen i Øst-Ukraina kan ha to formål, enten at disse områdene skal innlemmes i Russland, eller å skape ustabilitet i Ukraina og hindre at landet etableres som et vellykket demokrati med god økonomisk vekst. Amerikanske analytikere som Ivo Daalder legger vekt på at Putin ikke ønsker en vellykket konkurrerende modell som nabo.

Willoch sviktet Ukraina

Mens de Russlands-forståerne vi hittil har vært innom, hovedsakelig sogner til venstresiden, melder også andre seg på når vi kommer til Ukraina. I 2017 hadde Kåre Willoch plassert seg tydelig ved å si til VG at «antydningene fra NATO om at Ukraina kunne bli medlem, var innledningen til en helt overflødig skjerping av motsetningene mellom Russland og vesten». Han så heller ikke noe direkte uttrykk for at Russland er blitt så mye farligere. Dette altså etter russisk invasjon i Georgia i 2008, som endte med okkupasjon av to «selvstendige» provinser, okkupasjonen av Krim, og krigføringen i Øst-Ukraina. Willoch må sikte til at han mener at Russland ikke er farlig for Norge, men bare for dem som tilhører landets tradisjonelle interessesfære.

Willoch gjentok i et intervju med Klassekampen i 2018 sin oppfordring om å avslutte de økonomiske sanksjonene mot Russland som ble innført etter annekteringen av Krim, et budskap han gjentok på Høyres landsmøte året etter. Willoch brukte selv merkelappen «realistisk» om dette. Å avslutte sanksjonene var et standpunkt Willoch delte med Frps utenrikspolitiske talsmann Christian Tybring-Gjedde.

Trolig har Willoch og Tybring-Gjedde rett i at det ikke er realistisk at Krim tilbakeføres til Ukraina i overskuelig fremtid. Men dersom vi skal godta dette, må et minstekrav være en russisk motytelse: Stopp av krigen i Donbas, inkludert all militær støtte til separatistene.

Folkeavstemning foran geværmunningene

I 2018 stilte Carl I. Hagen opp på den russiske propagandakanalen RT og tok til orde for at Vesten måtte akseptere Russlands okkupasjon og annektering av Krim. Han viste blant annet til at folkeavstemningen der ga flertall for dette, uten å nevne at den foregikk etter okkupasjonen og annekteringen, og under russiske geværmunninger.

Samme utelatelse har vi hørt flere ganger hos NRK. Den 31. august 2014 rapporterte blant annet Morten Jentoft om «Krim-halvøyen, som ble annektert av Russland i vår, etter at et stort flertall av befolkningen der hadde sagt farvel til et kaotisk Ukraina og ja til et rikere og kanskje mer stabilt Russland».

I likhet med Hagen og Trump viste også Kåre Willoch til «folkeviljen» i 2017: «Og måler man forventingene blant de som bor på Krim, så har de heller ikke uttrykt noen forventning om å få komme tilbake.» Men dette er målinger tatt opp under okkupasjon. Jeg har tidligere gått gjennom målingene tatt opp i forkant, og de viser at flertallet ikke ville være en del av Russland.

Krims tilknytning til Russland

Siden Krims historiske tilknytning til Russland bringes opp av mange apologeter, la oss se litt nærmere på historien. Krim ligger i krysningspunktet for mange imperier, og derfor levd en omskiftelig tilværelse. Etter mongolsk erobring var det et tartar-khanat fra 1441 og etter hvert en del av det osmanske imperiet til 1783, da halvøya ble avstått til Russland etter et militært nederlag. Fra 1921 til 1945 var Krim en såkalt autonom sovjetrepublikk innenfor den russiske sovjetrepublikken, mistet sin autonomi mellom 1945 og 1954, før overføringen til den ukrainske sovjetrepublikken i 1954.

Etter RT-intervjuet med Hagen fulgte Nettavisen opp. Der sa han at Ukraina er «bakgården til Russland», noe som kan indikere støtte til interessesfære-argumentet, selv om Hagen ikke gjør dette eksplisitt. Han fortsetter om Krim: «Dette var tidligere en del av Sovjetunionen som ble overlatt til Ukraina etter Sovjetunionens fall.»

Hagen viste også til Russlands behov for kontroll med sin flåtebase i Sevastopol på Krim. Men denne kontrollen var traktatfestet og aldri truet, heller ikke ved et NATO-medlemskap. I 2010 ble en avtale som sikret den russiske flåtebasen forlenget fra 2017 til 2042. Slike historiske merkverdigheter finnes for øvrig flere steder i verden, som at USA under hele kommunistpartiets regime har hatt sin flåtebase, Guantanamo, på Cuba.

I en kronikk i Aftenposten 18. desember 2018 utdypt Hagen sin støtte til Russland under overskriften «Krim er russisk!». Her har han via Sigurd Skirbekk fått med seg at det var Khrusjtsjov som i 1954 overførte Krim fra den russiske til den ukrainske sovjetrepublikken. Khrusjtsjov begrunnet overføringen med «the integral character of the economy, the territorial proximity and the close economic ties between Crimea Province and the Ukraine Republic», ifølge Pravda.

Khrusjtsjov overdrev nok områdets tilknytning til Ukraina, og rent saklig sett kunne Krim være en del både av Russland og Ukraina. Men da Sovjetunionen gikk i oppløsning, ble oppdelingen fra 1954 videreført. I en folkeavstemning i 1991 stemte 54 prosent av Krim-boerne for et uavhengig Ukraina, mens 42 prosent stemte imot. (I Donbas stemte over 80 prosent for uavhengighet). Krim ble en autonom del av Ukraina, det vil si med utvidet lokalt selvstyre. Den uttrykte folkeviljen er et helt avgjørende punkt, og trumfer argumentene om historisk tilknytning. Ukraina, inkludert Krim, valgte uavhengighet.

Grenseendringer kan ifølge folkeretten bare skje dersom begge parter er enige. Et problem oppstår dersom befolkningen i en mindre del av et land ønsker å bryte ut og enten erklære seg uavhengig eller slutte seg til et annet land, og resten av landet motsetter seg dette. Men som jeg har vist, og i motsetning til Willochs og Hagens påstander, var det altså ikke noe flertall på Krim for å slutte seg til Russland. Det er ubestridelig gjennom folkeavstemningen i 1991, og sannsynliggjort gjennom meningsmålinger i forkant av 2014-okkupasjonen.

Hagen som Putin pressetalsmann

Hagen stilte seg i sin kronikk bak Russlands syn på det som skjedde i Ukraina i 2014, omtrent ordrett: «I januar 2014 kom det til voldelige opprør og et statskupp i hovedstaden Kiev, rettet mot Ukrainas lovlig valgte president Janukovitsj som var meget vennligsinnet overfor Russland. Statskuppet som verbalt og på mange måter var støttet av USA og vestlige land, medførte makthavere som var provestlige og anti-Russland.»

I likhet med Pål Steigan slukte Hagen til og med den russiske beskrivelsen av datidens (og formodentlig nåværende regime) i Kyiv rått og kaller det «udemokratisk og fascistisk», en betegnelse som passer bedre på Putins regime. Det finnes fascister på den anti-russiske siden i Ukraina (og på den pro-russiske), men dette er relativt små grupper, og de har ingen makt over regimet i Kyiv. (Slike grupper var aktive i krigen i Donbas i begynnelsen, men er nå i hovedsak fortrengt av regulære ukrainske styrker. (Ved valget i 2014 fikk de to høyreekstreme partiene Svoboda og Right Sector til sammen 6,5 prosent av stemmene og klarte ikke sperregrensen. I 2019 ble de enda mindre. Se for øvrig John Færseths mange artikler om dette.)

Hagens støtte til Russlands versjon av det som skjedde i Ukraina i 2014, deles for øvrig av Donald Trump, som formodentlig er Hagens inspirasjon her, og andre høyrepopulister i Europa, som Le Pen, Salvini og AfD.

Hagen har rett i at Janukovitsj var lovlig valgt, men det er også alt. Ukraina var mot slutten av 2013 og i starten av 2014 preget av en intens strid om landet skulle vende seg mot Vesten, gjennom en frihandelsavtale med EU, eller mot Russland. Putin presset president Janukovitsj til å gå bort fra avtalen med EU, noe som utløste massedemonstrasjoner. I februar kom det til voldelige sammenstøt mellom demonstranter og sikkerhetsstyrker. Omstendighetene er ikke glassklare, men de fleste av de drepte døde sannsynligvis for sikkerhetsstyrkenes hånd.

Janukovitsj hadde langt fra noe flertall i parlamentet, og flyktet til Russland dagen før han ville blitt stilt for riksrett. Parlamentet, med 328 av 450 stemmer (resten holdt seg borte) avsatte ham. I mai 2014 ble det avholdt et fritt presidentvalg, med overveldende oppslutning om de vestvendte kandidatene.

Ukraina er et demokrati, men enn så lenge ikke et like etablert og velfungerende system som i Vesten. Oligarkenes innflytelse er for eksempel uheldig, og den personlige rivaliseringen mellom sentrale politikere giftig og ødeleggende. Men det er ingen tvil om at folkemeningen har beveget seg i pro-EU og pro-NATO retning etter 2014, noe som er å forvente på bakgrunn av russisk aggresjon.

Den glemte krigen

Når Russland nå truer Ukraina med en massiv invasjon er det lett å glemme at landet har ført krig i Donbas-området kontinuerlig siden 2014. I starten av krigen kritiserte jeg NRK for ganske gjennomgående å fremstille dette som en borgerkrig mellom ukrainske styrker og russisktalende separatister. Men ved siden av den utslagsgivende støtten i form av våpen, penger og trening er russiske soldater sterkt involvert, og ukrainsk territorium er beskutt med raketter fra Russland. I tillegg til regulære soldater, rekrutteres det også russiske leiesoldater. Så sent som i desember 2021 la en russisk domstol til grunn at russiske soldater var stasjonert i Donbas-regionen i 2019.

NRK har fremdeles sine feilskjær på dette området, som da Dagsrevyen 16. desember 2021 meldte at russiskstøttede separatister tok kontroll over store deler av Donbas i 2014, og at det nå har blitt spekulert i om Russland kan gå militært inn i Ukraina, som om de ikke allerede er der. Andre ganger nevnes det siste faktum, for eksempel slik Morten Jentoft gjorde i Dagsnytt 18 den 10. januar: (Som Bjørn Berger har påvist, har Dagsrevyen også kommet i skade for å ukritisk formidle russiske konspirasjonsteorier, på selveste julaften.)

Da forskningsleder ved Stabsskolen Tormod Heier var med hos NRK Nyhetsmorgen 7. januar sa han at «Ukraina er ikke noe NATO-land, så NATO har jo ingen forpliktelse til å forsvare Ukraina hvis det eventuelt skulle bli en væpnet konflikt i dette landet hvor Russland står bak.» Men det er jo ganske klart at det allerede er en væpnet konflikt, også kjent som krig, der Russland ikke bare står bak, men aktivt deltar.

Ingrid Fiskaa skrev i Klassekampen 17. januar at det skapes et fiendebilde som ikke stemmer med våre egne historiske erfaringer, og at Norge og Russland alltid har levd i fred med hverandre. Men i samme artikkel kan hun altså glatt hoppe over Ukrainas (og mange andre østlige lands) svært så nære historiske erfaringer. Ukraina er en brikke i et spill mellom USA og Russland, og presses fra begge kanter, poengterer Fiskaa. Ikke et ord om at deler av Ukraina er annektert med militærmakt av Russland, og at Russland fører en lavintensitetskrig mot Ukraina mens vi leser dette.

Dette er et viktig bakteppe for å forstå våre «Russlands-forståere»: De ser seg selv som kloke statsmenn som spiller sjakk med Ukrainas fremtid for å sikre freden i Europa. Men krigen er alt i Ukraina. Og selv om Russland er den militært sterkere part, kommer ingen russisk diktert løsning på krisen til å bli fredelig: For ukrainerne vil kjempe for sitt eget land. Derfor er spørsmålet for dem som vil at Vesten skal bidra til å dempe konflikten, ikke bare hva vi kan gjøre for å berolige Russland, men også hva vi kan gjøre for å avskrekke russisk maktbruk.