DEBATT

Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H). Foto: Jan Richard Kjelstrup/ASD/Flickr (CC BY 2.0)
Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H). Foto: Jan Richard Kjelstrup/ASD/Flickr (CC BY 2.0)

Rettsskandalen – betraktet som en misligholdelse av samfunnskontrakten

NAV-skandalen synes å ha utløst en tillitskrise mellom stat og borger. Hvor klokt er det egentlig av staten å jakte på skyld og ansvar i andre deler av staten?

Publisert

Samfunnskontrakten har en århundrelang idèpolitisk historie. Det er en uskreven kontrakt mellom stat og borger. En kontrakt basert på tillit og respekt. Den skal sikre at staten gis adgang til å ivareta borgernes interesser gjennom lover og bestemmelser, ved at borgerne som motytelse godtar statens myndighetsutøvelse. Borgeren bytter dermed ut sin individuelle frihet mot å bli myndighetsstyrt av staten. Kontraktens klare forutsetning er imidlertid at staten opptrer rettferdig og til borgernes beste.

I den pågående rettsskandalen (NAV/EØS-saken), er staten representert, både ved den lovgivende, utøvende og dømmende makt. Staten har opptrådt «skandaløst». Nå må «noen» i staten trekkes til ansvar. Noen må få skylden, noen må ta ansvar for skandalen, eller for at samfunnskontrakten ble brutt. Et brudd som har gått ut over de svakeste og mest utsatte av statens borgere. De har blitt straffet av staten som følge av at staten har fulgt en lov som viser seg ikke å være gyldig.

At staten må ta et større ansvar enn borgerne for dette eklatante bruddet på samfunnskontrakten, er åpenbart. Kontraktsbruddet synes også å ha utløst en tillitskrise, en systemkrise, og dermed en rettspolitisk krise. Her bør de fleste av rettsstatens voktere ha selverkjennelse nok til å finne svikt i egen sfære fremfor å lete etter syndebukker i andre deler av staten enn den de selv representerer.

Hvor klokt det er da av staten, sett i lys av samfunnskontraktens intensjoner, å konsentrere all oppmerksomhet til det unisone ropet: «Hvem har skylda, og hvem skal granskes?»

Interne og eksterne granskningsutvalg nedsettes. NAV skal kontrolleres og kontrollere seg selv, Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité skal «snu hver lovlige sten», avholde høringer, og kanskje konkludere med at noen har mer skyld enn andre, at noen i staten må tåle å bli utsatt for mistillitstaten. Antakelig vil det kunne bli statsråden og/eller NAV- direktøren slik det rettslige og politiske opposisjonslandskap for tiden ser ut.

Spørsmålet er igjen: Hvor klokt og konstruktivt for ettertiden er det egentlig av staten, å jakte på skyld og ansvar i andre deler av staten, gjennom granskning og utredninger, initialt satt i gang med en forutinntatt mistillit, om at «noen» i staten må trekkes mer til ansvar enn andre?

Kanskje vil det være smartere å tenke gjennom hva gjenoppretting av tillitsforholdet mellom staten og borgerne nå krever? Hva det krever av hver enkelt av oss, av vår egen atferd, og vår egen respekt for lov og rettferdighet? Enten vi er stat eller borger. Politikerne burde vite at samfunnskontrakten er et moralsk og politisk prinsipp. Det forsøker å forklare både politikere, rettsbyråkrater, dommere og folk flest om det behovet samfunnet har for tillitsbaserte sosiale regler, normer, og lover.

Kanskje ville håndtering av rettsskandalen derfor vært bedre tjent med at stortingspolitikere som nå skal «snu hver sten», både i regjeringens og i NAVs forgård, heller fokuserer litt mer på de mer grunnleggende systemforutsetninger som kan styrke den gjensidige tillit som må herske mellom stat og borger for at rettsstaten skal fungere.

Svært mange av oss opptrer en gang som stat, og en gang borger. En gang som myndighetspersoner, en gang som politikere, og en annen gang som folk flest. Vi fortjener uansett som borgere å bli møtt med respekt, uansett fra hvilken rolle vi spiller her i samfunnet.

Å vise respekt for hverandre betyr å bli vist tillit, og vise hverandre tilliten verdig. I møte med staten, enten det er med den dømmende eller utøvende makt, forventer vi å bli behandlet rettferdig. En gang i henhold til lovens bokstav, en annen gang også i henhold til lovens intensjon, og innenfor den rettspolitiske ramme loven virker innenfor.

Den evnen statens representanter har til å behandle borgerne respektfullt og rettferdig innenfor et slikt rettspolitisk rammeverk – EØS-basert eller ikke, må vi også kunne forvente at er jevnt fordelt. Jevnt fordelt, enten man er politiker eller annen myndighetsperson, det være seg på rettsstatens høyre- eller venstreside.

En slik borgerforventning, om at rett lovforståelse ikke handler om man tilhører venstre- eller høyresiden i norsk politikk, synes dessverre ikke alltid å bli innfridd. Den ene politiker etter den andre synes allerede å legge til grunn, en litt for tydelig (forutinntatt) mistanke om at «feil» lovforståelse kan ha bygd på politiske signaler som har forledet rettsbyråkraten til å trekke «gale» konklusjoner. Helt konkret: At det har vært sendt ut politiske signaler (hva nå de består av – juridisk sett?) fra nåværende regjering, med et snevrere/strengere – og med en mindre EØS-forståelsesfull tolkning av regelverket. En tolkning som både for staten, borgerne og samfunnskontraktens sin del, har satt ord som tillit og respekt i et sørgelig spill.