NAV-skandelen har avdekket et strukturproblem i jusutdanningen, mener advokat Eirik Vinje.

– Vi har utdannet en hel generasjon jurister som ikke forstår norsk jus

Publisert Sist oppdatert

I høst nådde den såkalte «NAV-skandalen» norsk offentlighet. En rekke norske trygdemottakere har blitt uriktig dømt for å ha mottatt sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller pleiepenger mens de har oppholdt seg i andre land i EU.

Selv om dette er ulovlig i henhold til norsk lov, er det ikke ulovlig i henhold til EU-rett, som har forrang over norsk lov.

Eirik Vinje, advokat og partner i Garmann Mitchell, et selskap som bedriver juridisk rådgivning til næringslivet, har argumentert i VG for at NAV-skandalen avdekker en strukturell svikt i den norske jusutdanningen: Norske jurister – de være seg advokater, dommere eller professorer – har ikke tilstrekkelig tatt inn over seg at Norge gjennomgikk en rettslig «revolusjon» i 1994, da EØS-avtalen trådte i kraft.

Konsekvensen, mener Vinje, «ble en generasjon av norske jurister som ikke er utdannet i norsk jus».

I samtale med Minerva utdyper Vinje sin kritikk av den norske jusutdanningen. Utdanningens mangler er en «vesentlig årsak» i NAV-skandalen, mener han.

Jusutdanningen er en «vesentlig årsak» i NAV-skandalen

Når jusstudenter undervises i EU-rett, forklarer Vinje til Minerva, er det gjerne i en «perifer og indirekte form». Dersom faget er kjøpsrett, er det eksempelvis slik at man bli undervist i de konkrete direktivene som er relevante for dette spesifikke rettsområdet.

– Men jusstudentene lærer i altfor liten grad EU-rett som selvstendig fag. Derfor lærer de seg ikke metoden, som er en helt annen enn i klassisk norsk rett. Med tanke på at EØS-retten er overordnet all annen norsk lov skaper det en kritisk kompetansemangel, sier Vinje.

Ifølge Vinje skyldes dette at jussutdanningen tar utgangspunkt i en feilaktig forståelse av hva en utdanningen bør oppnå. Idealet for utdanningen burde ikke være å frembringe levende leksikon, mener han, altså jurister som har «parate svar på alt».

– Jusutdanning bør heller ha som mål å integrere enn viss metode, herunder å utvikle faglige ryggmargsreflekser. Har man refleksene inne, oppdager man problemer, som man deretter har en metodikk for å løse.

Dersom norske jurister ikke kjenner EU-retten, som etter 1994 er fundamentet for det meste av norsk lovverk, så kjenner de ikke lenger den norske rettens anatomi.

For å forklare dette poenget, sammenligner Vinje juristen med allmennlegen. Dersom du går til allmennlegen, som finner en utvekst på ryggen din, så vil han med all sannsynligvis ikke kunne vite – sånn med det samme – eksakt hva denne utveksten er for noe. Men han vil forstå at utveksten er symptom på noe irregulært som må utredes. Dette vet legen fordi han er opplært i ryggens anatomi, og kjenner til hva som skal være og ikke være på en rygg.

– Dersom norske jurister ikke kjenner EU-retten, som etter 1994 er fundamentet for det meste av norsk lovverk, så kjenner de ikke lenger den norske rettens anatomi. Når jurister blir forelagt en sak der noen straffes fordi de har mottatt trygd under opphold i andre EØS-stater, så burde en bjelle ringe for enhver som kjenner til de fire friheter, som er hovedprinsippet i EØS-avtalen. Så får man deretter undersøke om denne geografiske begrensingen faktisk er et brudd på EØS-retten, hvilket ikke er sikkert, sier Vinje.

– Det skandaløse i NAV-skandalen er at EØS-retten ikke engang har vært vurdert i en rekke straffesaker.

Et studium som ikke har endret seg

Vinje mener at man må forstå hvordan jusstudiet historisk har vært oppbygd for å forstå hvorfor jusstudiet ikke har evnet å ta inn over seg de juridiske endringene som trådte i kraft med EØS-avtalen.

Og studiets grunnstruktur, forklarer Vinje, har vært mer eller mindre uendret siden 1800-tallet. Idealet er de nevnte leksikonene, allmennpraktikerene. I tråd med dette idealet, opplæres jusstudentene i de fagene som allmennpraktikerene må kjenne til: arverett, strafferett, kontraktsrett, og så videre.

– Men EØS-retten passer ikke inn i dette systemet fordi den er et et tverrgående disiplin som griper metodisk og strukturelt inn i alle andre fag, sier Vinje.

Dette problemet forsterkes av at jussprofessorer gjerne sitter på hver sin fagdisiplin, sier Vinje; det jobbes sjeldent tverrgående.

Det skandaløse i NAV-skandalen er at EØS-retten ikke engang har vært vurdert i en rekke straffesaker.

– Om man holder på med selskapsrett er selskaper temaet, og ikke EØS-retten, selv om deler av selskapsretten er regulert av EU-rett.

– Da EØS-avtalen ble innført i 1994 var det en total disrupsjon av hele den juridiske systematikken. Og det tok universitetsjuristene i liten grad innover seg.

For utenforstående er det vanskelig å begripe hvordan det er mulig for fagfolk ikke å ta inn over seg endringene forbundet med EØS-avtalen. Hvordan var det mulig?

– Professorer er normalt i 50-årene eller eldre, og har over tiår syslet med et fagfelt som normalt endrer seg langsomt. Så, nærmest plutselig, blir faget og metodikken fullstendig endret og fremmed. Det er høyst menneskelig at gamle travere fortrenger at terrenget endres.

– Det kritikkverdige er at kartet og terrenget ikke er mer synkronisert, nå nærmere 30 år etter at EØS-avtalen ble fremforhandlet.

EØS-avtalen medførte at de norske jusprofessorene mistet makt og relevanse

Før EØS-avtalen trådte i kraft, var norsk rett i stor grad et produkt av professorenes arbeid. Når en ny lov skulle lages, ble det gjerne satt ned et utvalg ledet av den fremste professoren på feltet. Lovforslagene ble som regel vedtatt i Stortinget, ofte med begrensede endringer.

Slik fikk en del professorer mer eller mindre kontroll over sitt eget fagområde, mener Vinje, som trekker frem professor Sjur Brækhus (1918–2009) som et av de fremste eksemplene på dette.

– Brækkhus hadde, spissforumlert, nærmest eiendomsrett til fagfelter som utgjorde omtrent en centimeter av tykkelsen på lovsamlingen, herunder pante-, konkurs-, sjø og tingsrett. Brækhus ble ofte satt til å lede lovutformingen på disse feltene. Det gjorde han normalt på en ganske fri måte. Deretter skrev Brækhus læreboken om loven han hadde laget. Dessuten avgjorde han tvistesaker om loven som voldgiftsdommer. Hvis man som advokat lurte på noe om panteloven, så var det sikreste å be Brækhus skrive en vurdering, som sjelden ble overprøvd.

Men da EØS-avtalen trådte i kraft, bortfalt mye av forutsetningene for den professorskapte jusen, fortsetter Vinje. Ihvertfall fra norske professorer.

– Mesteparten av norsk rett har i dag sin opprinnelse i Brussel. Og lover og forskrifter blir ofte til ved at anonyme byråkrater oversetter og tilpasser seg til et direktiv de har fått i posten.

– Jusprofessoren er følgelig i stor grad fortrengt som rettsprodusenter. I stedet er de henvist til å være menige tolkere av felleseuropeiske rettskilder, som de ikke har noen som helst innflytelse på. Det blir litt som en bildesigner skulle bli satt til å være bilmekaniker.

– Jeg har inntrykk av at mange av universitetsjuristene ikke helt har villet forholde seg til denne faglige degraderingen, og dermed er EØS-retten blitt fortrengt som et slags fremmed importprodukt, hvilket det jo også rent faktisk er.

Noe av grunnen til at EØS-retten er fortrengt som et slags fremmed importprodukt, mener Vinje, skyldes også at den er gjennompolitisert på en måte som står i opposisjon til norsk praksis.

Jeg har inntrykk av at mange av universitetsjuristene ikke helt har villet forholde seg til denne faglige degraderingen, og dermed er EØS-retten blitt fortrengt som et slags fremmed importprodukt.

– I Norge skal ikke jurister, ideelt sett, være influert av politiske interesser eller formål. Slik har det også et godt stykke på vei fungert i praksis.

Men i EØS-retten er altså hele prosessen, systemet og metoden langt mer gjennomsyret av politikk.

– I motsetning til norske lover fremstår direktiver og forordninger som politiske programerklæringer. De rettslige instansene i EU-systemet er åpenlyst politiske aktører. Men for en norsk jurist er det ofte ukjent og uklart hvem som er de politiske aktørene og hva som er agendaen, noe som blant annet skyldes at det knapt er mediedekning av hva som foregår i Brussel.

– Det hele kan bli så fremmedartet og uklart, at man i stedet forholder seg til det man kjenner og forstår, norske rettskilder og metode.

Juriststanden er blitt mer kritisk til EU

Det har også vært slik at juriststanden politisk sett har tilhørt høyresiden, og da kanskje særlig partiet partiet Høyre. Dette har medført at jurister flest var tilhengere av EU.

– Og mange av oss synes også dette var rettslig spennende med dette med EØS. Det synes jeg også da jeg drev med dette i Lovavdelingen. EU-rett var morsom fordi det var nytt og vanskelig, sier Vinje, før han legger til:

– Men det betyr jo ikke at det er fornuftig jus. Tvert imot er den beste jusen ofte dørgende kjedelig. Og store deler av EU-retten er nok ikke fornuftig jus, sett med norske øyne.

Derfor er langt flere jurister sterkt kritisk til EU nå enn før, sier Vinje: Jurister har begynt å forstå at man har mistet kontroll og oversikt over gjeldende rett i eget land. Samtidig, forklarer Vinje, har elitejurister tradisjonelt sett vært sosialt tilbakeholdne; åpen kritikk er uvanlig.

– Når man legger til at det har vært ansett som noe sosialt og faglig suspekt å være motstander av EU, har dette medført at få har ytret sin skepsis offentlig.

Jeg har imidlertid snakket med flere høyesterettsdommere som privat er ganske nedslått over at domstolen deres er blitt en slags underinstans for internasjonale domstoler.

– Jeg har imidlertid snakket med flere høyesterettsdommere som privat er ganske nedslått over at domstolen deres er blitt en slags underinstans for internasjonale domstoler, sier Vinje.

Vinje tror dessuten at fremveksten av stadig mer rendyrkede karrierepolitikere er et problem. Når politikere sjeldnere har bakgrunn fra akademia og næringsliv, blir det lengre avstand mellom den de fremste juristene og politikerne.

– Mitt inntrykk er at mange politikere har et nokså rosenrødt og urealistisk forhold til hva EØS i praksis går ut på.

Om NAV-skandalen som strukturelt problem

Dersom NAV-skandalen avdekker et langt mer omfattende problem, kan det tenkes at vi vil oppleve nye typer NAV-skandaler knyttet til andre norske lover.

Tror du vi vil se flere skandaler à la NAV-skandalen?

– Jeg håper og tror at det er en unik problemstilling at mange har sonet lange fengselsstraffer for noe som ikke var ulovlig. Men utenfor strafferetten, er jeg ikke i tvil om det foreligger mange og omfattende brudd på EØS-avtalen, sier Vinje.

Hvordan da?

Mitt inntrykk er at mange politikere har et nokså rosenrødt og urealistisk forhold til hva EØS i praksis går ut på.

– Det jeg jobber mest med til daglig er rammebetingelser for finansinstitusjoner. Her har vi registrert at Finanstilsynet og departement lager særnorske innretninger som vanskelig kan være faglig forsvarlig vurdert opp den detaljerte EU-lovgivningen på feltet. Norske finansinstitusjoner er imidlertid svært forsiktige, og har ikke ønsket å utfordre myndighetene. Men før eller senere vil det skje, ikke minst fordi det kommer utenlandske aktører inn som ikke har samme servilitet mot den norske staten. Det vil nok bli en «reality check». Jeg vil tro at det finnes lignende tilfeller på de fleste fagområder.

– Men avslutningsvis vil jeg fremheve at de problemer vi ser i Norge hva gjelder implementering og harmonisering av EU-rett forekommer i alle land i hele EØS.

– Det er sannsynlig at det faktum at Norge ikke er aktivt deltagende EU-medlem, men bare skal ha «handelsregulering» via EØS-avtalen, har medført at EU-retten er neglisjert og underkommunisert mot det praktiske rettsliv. Når vi bare er passive mottakere av EU-retten, er det mye som går oss hus forbi.