KULTUR

Russlands modige rebeller

Geir Flikke har skrevet en viktig bok om russiske protestbevegelsers kamp mot Partiet for skurker og banditter, te med nervegift og joggesko-kleptokrati.

Publisert Sist oppdatert

Russland synes å være i en mer turbulent endring enn det mange er klar over.

Med en lakonisk setning verdig Mark Twain, staker Geir Flikke med boken Russlands rebeller ut kursen for en svært interessant fortelling om protest og reaksjon i Putins Russland.

Forfatteren har kanskje fått mer rett enn han i utgangspunktet ønsket seg, gitt den siste tidens utvikling. Med nylige grunnlovsendringer som gjør det mulig for Putin å styre til 2036, Aleksej Navalnyjs forverrede helsetilstand, samt en storstilt russisk ansamling av styrker ved Ukrainas grense, kan det nesten se slik ut – i alle fall hvis man leser bokens første setning som en prediksjon.

De autoritære virkemidlers sjakk

Forfatteren gir oss en grundig innføring i det siste tiårets russiske opposisjon og protestbevegelser, fra valgprotestene vinteren 2011-12 til fjorårets ikke spesielt godt tilslørte drapsforsøk på landets mest prominente "rebell", Aleksej Navalnyj. For mange vil boka kunne gi økt forståelse for utviklingen i Russland også langt forbi fortellingen om landets opposisjon. Særlig med henblikk på hva som akkurat nå utspiller seg.

For eksempel kan ikke Kremls nylige oppmarsjering av store styrker ved den ukrainske grensen ses isolert fra utviklingen innenrikspolitisk, selv om andre årsaker også er relevante (Hint: Et autoritært regime som ikke lenger klarer å kjøpe sine innbyggeres lojalitet gjennom velstandsvekst, retter ofte blikket mot lavthengende utenrikspolitiske frukter).

Vi får også dyptgående kjennskap til Navalnyjs politiske profil, og dermed bakgrunnen for at Amnesty for kort tid siden fjernet ham fra sin liste over samvittighetsfanger. Dette har forfatteren i andre sammenhenger med rette kritisert.

Ifølge Flikke handler Amnesty-saken grunnleggende sett om dette: Kan Navalnyjs politiske profil egentlig anses for å være liberal, eller er han for nasjonalistisk? Hvilken oppslutning ville en russisk aktivist og politiker med et i russiske øyne «vestlig» verdisyn kunne oppnå i et tross alt svært konservativt land?

Bokens handlingsforløp er temmelig komplekst. Gjennom bevisste pedagogiske grep klarer Flikke likevel å gjøre stoffet relevant også for et bredere publikum, for eksempel lesere som meg selv, der interessen for Russland nok må sies å overstige dybdekunnskapene.

Bokens struktur er i seg selv et godt pedagogisk grep. Ved at det første kapittelet settes av til å forklare politisk protest som fenomen, står man bedre rustet til å forstå utviklingen fra 2011-2020. Denne oppfriskningen gjør det noe enklere å se helheten i en svært kompleks prosess, der både regimet og opposisjonen konstant utvikles i brytning mot hverandre.

Stikkordet her er dynamisk: Både opposisjonens og regimets virkemiddelapparat utvikles i takt med motpartens trekk. Det hele kan ses på som en form for sjakk, der stadig sterkere politisk undertrykkelse møtes av stadig mer oppfinnsomme mottrekk fra opposisjonen. Nød lærer naken opposisjon å spinne, i ordets politiske forstand. I takt med at regimet strammer grepet, blir en liten, men dedikert russisk opposisjon etter hvert imponerende kreativ. Dette på tross av et regime som ikke går av veien for kafkaprosesser, oppdiktede anklager, vilkårlige fengslinger, lekking av sexvideoer, trakassering, vold og drap. På tross av overmakten klarer opposisjonen ofte å gjøre svakhet til styrke gjennom kreativ og målrettet bruk av symboler, digitale kampanjer og mobilisering nedenfra. Dessverre uten gjennombrudd for grunnleggende borgerrettigheter.

Joggeskoenes og badeendenes kleptokrati

Ifølge Flikke er et av opposisjonens sterkeste kort dens systematiske avsløringer av regimets gjennomkorrupte og kleptokratiske fremferd. Silovikene[1], samfunnstoppene, beriker seg på vanlige russeres bekostning i et omfang som i mange tilfeller kunne fått Robert Mugabe til å fremstå heller nøysom.

Forfatteren krydrer boka med en rekke anekdoter om opposisjonens kreative korrupsjonsavsløringer, og hvordan man gjennom disse avsløringene klarer å skape betydelig folkelig engasjement. Dette er rett og slett fornøyelig lesning.

Vi får høre om alt fra et stunt i 2014, da opposisjonen tilforlatelig inviterte på «piknik» ved Forent Russland-toppenes milliardvillaer mens de filmet de enorme eiendommene med droner, til de senere årenes mer systematiske avsløringer av elitens ufattelige rikdommer. Ved å spore opp bestillinger av blant annet statsministerens joggesko fant «russiske rebeller» i 2017 frem til enorme milliardeiendommer under kontroll av statsminister Dmitrij Medvedev. Blant dem fantes en eiendom med en egen innsjø og et eget hus for ender. Innen kort tid (du gjettet riktig) var både fargerike Nike-sko og gule badeender ganske så utbredte innslag blant demonstrerende russere som har sett seg lei på Partiet for skurker og banditter.[2]

Et usedvanlig modig menneske

Navalnyj spiller en gjennomgående viktig rolle i Flikkes fortelling. Det er svært interessant å følge ham gjennom forfatterens øyne. Fra å være en av mange og kanskje litt famlende aktivister, blir han gradvis en profesjonell opposisjonspolitiker med sterk teft for kampanjer, spinn og mobilisering. Etter drapet på Boris Nemtsov i 2015, fremstår Navalnyj nå som den ubestridte lederen av den russiske opposisjonen.

Jeg øyner her betydelig sympati fra forfatterens side. Flikke overdriver på ingen måte når han i andre sammenhenger omtaler Navalnyj som «et usedvanlig modig menneske». Det er kun tre måneder siden Navalnyj returnerte til Russland etter at han sist sommer ble forgiftet av en kopp te tilsatt nervegiften Novitsjok. Å frivillig returnere til et regime som nylig har forsøkt å ta livet av deg med verdens kanskje dødeligste nervegift, er å utvise et mot som ikke er flertallet av oss forunt.

Russlands rebeller følger Navalnyjs ferd mens han kvernes gjennom arsenalet av tvangsmidler et autoritært regimes har til rådighet. Man kan ikke annet enn å føle sympati med dette usedvanlig modige mennesket.

Nå soner han en dom på tre og et halvt år for «brudd på meldeplikten» til russiske fengselsmyndigheter, et brudd som skal ha skjedd mens han lå i koma som følge av forgiftningen – hvilket omtrent kan sammenlignes med å tenne på noens hus, og deretter forlange Co2-avgift for all den fæle røyken.

Med Navalnyjs fengsling, elendige soningsforhold og pågående sultestreik, utspiller historien om Russlands rebeller seg i sanntid. Det er egentlig kun en eneste, unevnelig ting som nå gjenstår på regimets repertoar. Dessverre er det høyst usikkert om Navalnyj vil overleve de prøvelsene han for tiden settes på.

Den sterkeste følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest Russlands rebeller, er en indignasjon over hvor underkommunisert bokens tematikk er i norsk offentlighet. Den russiske opposisjonen, med sitt til tider nesten ufattelige mot, fortjener å nå bredere ut i kampen mot et regime som bryr seg mer om sine milliard-datsjaer enn den jevne russers levekår. Flikkes grundige og viktige bidrag bøter utvilsomt på denne underdekningen. For min egen del har jeg sjelden lest en bedre timet bok enn Russlands rebeller.

[1] Personer med høye posisjoner i det russiske samfunnet, med bakgrunn fra det russiske/sovjetiske sikkerhetsapparatet eller forsvaret.

[2] Navalnyjs kallenavn på Forent Russland, det dominerende partiet i russisk politikk. Putins parti.