Kommentar

Ned fra pyramidens topp

Bilde: Aksel Fridstrøm

Sveriges særegne politiske liv henger sammen med at landet i mange år tronet øverst blant land på Maslows behovspyramide. Det er i ferd med å endre seg.

Er Sverige verdens beste land? Ved første øyekast kan det i det minste virke slik. Selv om en togreise fra Oslo til Stockholm ikke tar mer enn fem timer, er distansen betydelig når man betrakter kvalitetsforskjellene på byrommet og kulturlivet. Oslo rekker ikke en gang Stockholm til knærne.

Det lille som finnes av høykultur i den norske hovedstaden, er enten hypermoderne legoklosser, eller nedslitte og forsømte bygninger som Nasjonalgalleriet eller Nationaltheatret, der hvert besøk føles som det siste før taket faller ned. I Stockholm, derimot, er det hverken moderne eller nedslitt. Gamla Stan står fremdeles i all sin fordums prakt, og etter to minutters gange fra slottet kan man besøke Kungliga Dramatiska Teatern i en velholdt Art Nouveau teaterbygning anno 1908.

Men det er ikke bare kulturliv og arkitektur svenskene lykkes med. Det lille landet ser også ut til å produsere en tilnærmet uendelig mengde internasjonale merkevarer og bedrifter som Volvo, Hennes & Mauritz, IKEA og Ericsson. I tillegg er Stockholm kun forbigått av Silicon Valley når det kommer til etablering av nye vellykkede teknologibedrifter.

Lenge var også Sverige preget av en pragmatisk og handlekraftig politisk kultur. Selv om Margaret Thatcher kunne skryte på seg å være den første «to roll back the frontiers of the state» er det ingen som har tatt dette konseptet lengre enn svenskene. Siden 90-tallet har Sverige redusert statens andel av BNP fra over 70 prosent til i underkant av 50 prosent i dag.

Når svenskene på søndag skal velge ny riksdag, der et uglesett protestparti kan bli landets største, er det derfor lett å konkludere med at dette bryter totalt med hva Sverige så lenge har vært.

Verdens mest ekstreme land

Selv har jeg likevel en litt annen tilnærming til den problemstillingen. Sveriges manglende evne og vilje til åpent å diskutere og problematisere de forhold som har ført til Sverigedemokratenes suksess, er også et resultat av hvor vellykket landet lenge har vært og fremdeles er.

Det rammeverket som best forklarer hvorfor, er for de fleste kjent gjennom psykologifaget under navnet Maslows behovshierarki. Hierarkiet rangerer menneskelige behov fra de mest grunnleggendene, som tilstrekkelig med næring og trygghet for liv og helse, til behov mer knyttet opp mot tilhørighet og selvrealisering. Rangeringen tar utgangspunkt i at mennesker først må få oppfylt sine mest grunnleggende behov før selvrealiserende behov vil være relevante for dem.

Av den amerikanske statsviteren Ronald Inglehart er rammeverket også nyttiggjort til politikk og samfunnsanalyse. Gjennom den årlige undersøkelsen «World Values Survey» måler han hvordan ulike land plasserer seg i behovshierarkiet.

I plottet nedenfor er dette illustrert på to akser: Den horisontale viser hvor landet plasserer seg i behovshierarkiet fra overlevelsesbehov til selvrealiseringsbehov. Den vertikale uttrykker hvorvidt samfunnet verdsetter tradisjonelle verdier sammenliknet med moderne og sekulære verdier.

Som plottet tydelig viser er Sverige verdens mest ekstreme land på begge akser. Dette forklares av Inglehart med at jo flere grunnleggende behov et samfunn kan ta for gitt, desto lengre vil samfunnet bevege seg mot det øvre høyre hjørnet av plottet.

Rike og trygge samfunn vil over tid i mindre grad vektlegge behov knyttet til sikkerhet og materiell velstand. I stedet vil de prioritere det Inglehart omtaler som post-materielle verdier som minoriteters rettigheter, miljøvern eller bistand. Eller som Herodot proklamerte for allerede 2500 år siden – myke land avler myke menn.

Det er få land som de siste 100 årene som har lykkes bedre med å ivareta sikkerhet og materielle behov enn Sverige. I motsetning til resten av Skandinavia lyktes det Sverige å opprettholde sin nøytralitet i to verdenskriger. Landet har i tillegg vært foregangsland for utbyggingen av universelle velferdsordninger, noe som forskåner befolkningen fra mange av livets bekymringer. Et resultat av dette er at svensk politisk kultur utviklet seg til noe som kan minne om «den omvendte nattvekterstat», der alle andre behov enn sikkerhet er en prioritert.

Et samfunn der de mest grunnleggende behov kan tas for gitt, er i utgangspunktet positivt.  Men når man har befunnet seg for lenge helt øverst på Maslows behovspyramide, er det alltid en fare for at man forveksler selvrealiseringsverdiene med virkeligheten. Og de verdiene sier at Sverige både kan og bør være verdens rauseste land. 

Det er det som har skjedd i Sverige: Foranlediget av en grenseløs optimisme på alt det gode i mennesket har Sverige de siste 40 årene lagt til rette for en masseinnvandring som nærmest mangler historisk sidestykke. Konsekvensene av dette har vist seg å være ganske annerledes enn hva man hadde forventet.

Sverige har opplevd en dramatisk økning i voldskriminalitet, og bilbranner er nærmest i ferd med å normaliseres. Men nettopp fordi Sverige har vært et så rikt, et så trygt, et så velordnet og godt samfunn, er det likevel svært mange svensker som knapt merker noe til det. Og like mange holder seg likevel i det lengste verdiene helt oppe til høyre i Ingleharts diagram, for de kjenner ingen annen måte å være svensk på.

Men en annen del av befolkningen møter konsekvensene mer direkte. Plutselig er det andre verdier i Maslows behovspyramide som gjør seg gjeldende: Et voksende mindretall av Sveriges befolkning opplever ikke lenger sitt eget land som trygt, og er genuint bekymret for fremtiden. Disse velgerne har lenge levd på en helt annen planet enn landets politiske etablissement.

Toleranse og intoleranse

Og selv om Sverige er et åpent og tolerant land når det kommer til kulturelle, seksuelle og religiøse minoriteter, kan ikke det samme sies om landets evne til å tolerere meningsmangfold. Lenge ble ethvert forsøk på å problematisere den enorme kulturelle forandringen landet har gjennomgått, møtt med total fordømmelse fra landets meningselite. Og selv om dette er gjort i den tro at man bekjemper høyreekstremisme, er resultatet rakt motsatt.

Når et voksende mindretall i opinionen opplever at deres meninger møtes med et enormt stigma, er resultatet forutsigbart. Et ordskifte som ikke tolerer moderat innvandringskritikk, er det kun ekstreme innvandringskritikere som kan tjene på.

Sverigedemokraterna vokser frem i et forrykende tempo. Og selv om Sverigedemokraterna hevder de gjør kontinuerlige utrenskninger av tillitsvalgte med for ekstreme meninger, er dette nesten en umulig oppgave. Grunnet det enorme stigma som knytter seg til partiet, er det antagelig ikke mulig å rekruttere kompetente og moderate tillitsvalgte i samme tempo som partiets oppslutning vokser. Så når partiet skal nominere flere hundre tillitsvalgte til å bli folkevalgte i landets kommuner og fylker, renner de gale onklene ut av skapet og inn i formannskapet – et forhold blant annet Expressen har grundig dokumentert.

I de gale onklenes fortelling er Sverige allerede havnet på bunn av Maslows behovspyramide, og de ser et kaotisk stammesamfunn der orden ikke lenger finnes, økonomien er på randen av et bunnløst sluk og der man snart må ta loven i egne hender.

Siste sjanse

Gjennom valgkampen har hovedstrømspartiene demonstrert at de nå er i ferd med å fatte alvoret. Både Sosialdemokraterna og Moderaterna har gjort innvandring, integrering og kriminalitetsbekjempelse til hovedtema i sine valgkamper, men det spørs om det holder. Politisk troverdighet bygges millimeter for millimeter og rives kilometer for kilometer. Når man i en årrekke har behandlet et tema som en ikke-sak, er det ikke sikkert at velgerne tar deg alvorlig når du plutselig snur på en femøring.

Dagen før valget er meningsmålingene er mildt sagt svært sprikende. Hos norske Sentio er Sverigedemokratene største parti med en oppslutning på 24 prosent. Hos et Ipsos er oppslutningen langt lavere og nede på 16-tallet. Uansett resultat er det lov å håpe at svenske politikere nå tar hintet og sine egne velgere på alvor.

Sverige er kanskje fortsatt et godt land. Det er fortsatt trygt å kjøre sin Volvo til Kungliga Dramatiska Teatern for en kulturelt meningsfull kveld (skjønt en virkelig god svenske vil nok vente til 2020, når Volvo kommer med sin første virkelige elbil). Men Sverige er ikke lenger på det stedet i behovspyramiden at sikkerhet for liv og eiendom ikke spiller noen rolle. Svenske politikere må nå møte velgerne på det trinnet på pyramiden hvor de faktisk befinner seg, og med de verdiene og prioriteringene som følger med.

Om ikke frykter jeg valget i 2022 vil bli lite pent.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden