Idédebatt

Nei, et skadelig frihetsideal preger ikke dagens Norge

Det kan ikke være mange som oppriktig mener at folk burde føle skam og skyld hvis de ikke er unike, lidenskapelige, lykkelige, vakre eller svært veltrente, skriver Pål Mykkeltveit.

Bilde: Pixabay

I motsetning til Kaja Melsom ser jeg ikke noen bedre løsning enn at de som ikke opplever at de er gode nok, jobber med egne verdier og holdninger.

Min kritiske anmeldelse av Kaja Melsoms bok Den fordømte friheten trigget et svarinnlegg fra forfatteren i går. Det er et omfattende tema vi diskuterer, der man lett ender opp med å snakke forbi hverandre. Jeg tror for eksempel vi er noenlunde enige om hva som er en sunn holdning til livet og at det er bra å realisere seg selv, avhengig av hva man assosierer med akkurat dette begrepet. La meg derfor konsentrere meg om to punkter der uenigheten ser ut til å være høyst reell.

Lever vi under et narsissistisk frihetsideal?

For det første gjelder det hva som er en rimelig beskrivelse av Norge i 2017. Stemmer det for eksempel, som Melsom antyder, at vi lever under et frihetsideal der det er den mannlige narsissisten som trives best? Jeg tror ikke det. Jeg tror at narsissister avsløres. Det er nemlig stor forskjell mellom å være trygg på seg selv og å være narsissist. Og den forskjellen tror jeg de aller fleste av oss enkelt er i stand til å gjenkjenne. Videre er Norge som kjent verdens lykkeligste land. I motsetning til myten er vi heller ikke et ensomt folk, men det minst ensomme folket i Europa. Førsteamanuensis i kulturpsykologi, Ole Jacob Madsen, fortalte da jeg intervjuet ham i fjor at det ikke er noen enighet blant forskere om at de rådende samfunnsforholdene fører til mer psykisk sykdom. En uformell undersøkelse blant norske psykologer viste at de fleste trodde forekomsten var konstant.

Slike observasjoner gjør at jeg synes det virker rart at en «selvrealiserings-kult» eller et skadelig frihetsideal skal være noe som preger samfunnet. Det må bli slutt på den tiden da kulturpessimistiske akademikere kunne sitte ved skrivebordet og proklamere at vi lever i en narsissistisk kultur. Slike ting må kunne dokumenteres med annet enn løsrevne eksempler fra selvhjelpsbøker, dustete reklame og medieoppslag. Det er altså ikke den skeptiske leserens oppgave å utføre spørreundersøkelser.

Hvordan ta oppgjøret?

For det andre skjønner jeg ikke hvordan vi skal gå frem for å ta et oppgjør med frihetsidealet som angivelig plager oss. Melsoms forslag i boka er at vi skal ta innover oss visdommen i tragediekunsten. Jeg er helt enig i at det kan være sunt å bli minnet på hvordan vi i siste instans ikke har kontroll over livet. Men for meg høres dette ut som individuelle mestringsstrategier snarere enn et kollektivt oppgjør. Skal politikerne vedta at selvhjelpslitteratur, Hollywood-filmer og reklame forbys til fordel for greske tragedier? De kollektive oppgjørene er vanskelige å få til uten å gripe ned i totalitære regimers verktøykasse.

Hvis frihetsidealet finnes, er det nemlig en praksis og ikke noe som er opplest og vedtatt noe sted. Det kan ikke være mange som oppriktig mener at folk burde føle skam og skyld hvis de ikke er unike, lidenskapelige, lykkelige, vakre eller svært veltrente. Samtidig er disse egenskapene unektelig gode å ha. Og folk som har dem, tiltrekker seg mye positiv oppmerksomhet. Slik er vi mennesker. Slik var det i antikkens Hellas, og slik er det i dagens Sosiale medier-Norge. Alle ønsker å trykke liker når venninna poster et flott profilbilde, noe som i sin tur kan generere en følelse av ekstra mislykkethet hos de som skulle ønske de var penere. (Det er jo blant jenter vi ser en økning i depressive plager. Blant gutter har de gått ned, ifølge NOVAs Ungdata-rapport). Men at det skal være annerledes, er ikke noe vi kan vedta oss bort fra. Ingen har meg bekjent foreslått å forby sosiale medier på grunn av denne effekten. Derfor ser jeg ikke noe bedre alternativ enn at de som opplever at de ikke er gode nok, jobber med egne verdier og holdninger. Blant annet ved å unngå å se på seg selv som ofre.

Nevrotiske mannfolk

Til slutt en merknad angående nevrotisisme. Melsom mener at vi burde «forsøke å skape et samfunnsklima som gjør livet levelig også for nevrotikerne blant oss – både menn og kvinner». Det er jeg enig i, men hvordan? Ta nevrotiske menn; de sliter nemlig minst like mye som nevrotiske kvinner. Mye har blitt skrevet om at en stadig økende andel av menn forblir barnløse. For kullet som fylte 40 i fjor, er andelen oppe på hele 29,5 prosent. Stadig flere menn blir altså nådeløst ekskludert fra alt som heter kjærlighet, sex og familieliv. Sosiolog Morten Blekesaune fortalte til Minerva tidligere i år at nevrotisisme synes å ha fått større betydning for menns barnløshet enn før. En nærliggende hypotese er da at kvinner misliker denne personlighetstypen, og at de velger den bort nå som de er økonomisk uavhengige. Men er løsningen på dette å ta et oppgjør med mannsidealet som sier at menn skal være selvsikre og, vel, mandige, slik at kvinner begynner å falle for de som er nervøse og usikre på seg selv? Selvsagt ikke. Den eneste noenlunde realistiske løsningsstrategien er at nevrotiske menn individuelt lærer seg teknikker for hvordan de kan framtre med større selvtillit.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden