Bøker

Nei, krig mellom USA og Kina er ikke bestemt av skjebnen

En historisk mekanisme som ofte gjentar seg, kan skape krig mellom USA og Kina, hevder Harvard-statsviteren Graham Allison.

Harvard-statsviteren Graham Allisons nye bok om «Thukydids felle» har blitt en snakkis. Men boken er like farlig som den er dårlig.

I sin siste bok, Destined for War: Can America and China Escape Thucydides’s Trap?, fortsetter den anerkjente Harvard-professoren Graham Allison å argumentere for at «Thukydids felle» eksisterer innen statsvitenskapen, som forklaring på hvorfor kriger inntreffer mellom stormakter.

NY BOK

  • Graham Allison
  • Destined for War: Can America and China Escape Thucydides’s Trap?
  • 384 sider
  • Houghton Mifflin Harcourt, 2017

Konseptet er søkt, men enkelt: når en fremvoksende makt truer posisjonen til en rådende makt, blir de etablerte strukturene satt på en belastningsprøve. Den fremvoksende makten er ambisiøs, men føler seg undertrykt. Den rådende makten ønsker å beholde sin posisjon. Frykt og ambisjon oppstår således i giftig kombinasjon som, mer ofte enn ikke, resulterer i krig mellom partene.

Som Allison liker å minne oss på: teorien kan tilskrives selveste historiefagets far, Thukydid. I Historien om Peloponneserkrigen observerte Thukydid at det var Athens vekst, og frykten denne veksten skapte i Sparta, som gjorde krig mellom de to partene uunngåelig. Den samme mekanismen har forårsaket krig et utall ganger senere i historien, skal vi tro Allison. Sammen med kollegaer fra Harvard har han undersøkt utfallet i seksten historiske eksempler hvor en fremvoksende makt utfordret den rådende stormaktens posisjon. I tolv av eksemplene var resultatet krig.

I røde bokstaver på et grått og overskyet bokomslag advares vi derfor nå: det er ikke opplagt at dagens «maktkamp» mellom USA og Kina vil ende i krig, men det er mer sannsynlig enn vi liker å tro.

På tide å investere i gull og hermetikk, dere.

Koker suppe på spiker

Det er et rotete argument vi får levert, og det er basert på en rekke antagelser som enkelt kan trekkes i tvil. Forfatteren synes for eksempel å ta for gitt at den økonomiske veksten Kina har hatt, vil fortsette, og problematiserer lite de utfordringene Kina vil stå overfor i kommende tiår. Faktorer som den negative befolkningspyramiden, gjeldsavhengigheten, intern misnøye i byråkratiet med President Xi Jinpings antikorrupsjonskampanje, mangel på ytringsfrihet, avhengighet av energiimport og mer, nevnes bare så vidt. De synes således ikke å være tatt med i den større analysen av hvilken posisjon Kina befinner seg i og, desto mer viktig for argumentets skyld, kommer til å befinne seg i fremover.

I blant får vi også finurlige anekdoter servert, som for eksempel at det har tatt hele fire år å rekonstruere en bro nær Harvard-universitetet. I Kina tar nemlig slikt langt kortere tid. Hva det sier om potensialet for krig mellom USA og Kina, gikk dessverre over hodet på meg.

Men det er ikke så farlig fordi idet jeg kommer til hektene igjen, har vi hoppet tilbake i tid til antikkens Hellas. Det forklares hva Peloponneserkrigen kan fortelle oss om for eksempel Tyskland og Storbritannias våpenkappløp før første verdenskrig. Ikke at jeg forstod så mye av den analogien heller.

Allison skynder seg gjennom en rekke eksempler som skal bevise at Thukydids felle eksisterer. Opptakten til noen av de største og mest brutale krigene verden har sett de siste århundrene, blir enkelt redusert til anekdoter som passer forfatterens egen årsakssammenheng. All den tid akademikere fremdeles debatterer hva som var de medvirkende årsakene til at historiens store kriger brøt ut, virker det noe freidig å anta at et sammendrag på to-tre sider per krig er tilstrekkelig for å si noe som helst av troverdighet om saken.

Det bør også nevnes at den store majoriteten av eksemplene det refereres til (og Thukydid-prosjektet er bygget på), er håpløst vesteuropeiske. Etter å ha fullført boken, er jeg fortsatt ikke riktig sikker på hvilke lærdommer Beijing og Washington, atommakter som sitter ved samme bord i FNs sikkerhetsråd, kan trekke fra det at kongelige søskenbarn i Føydal-Europa løste konflikter om arverekkefølge og landområder på slagmarken.

Minerva er høyresidens nettavis: Bestill abonnement her, kun 1,- for den første måneden!

Å innse sine egne begrensninger

Som leser advares en tidlig om at dette ikke er en bok om Kina, men om effekten av et mer mektig Kina på internasjonale maktstrukturer. Antagelsen her er altså at Kina i dag vil oppføre seg likt som antikkens Athen, Sverige på 1600-tallet, Tyskland før verdenskrigene eller de øvrige eksempler studien refererer til.

Er du medlem av en bokklubb for klassiske statsvitenskapelige realister, er dette altså boken for deg.

Vi andre kan la oss forvirre av at forfatteren, på tross av at han kun har overflatisk kunnskap om landet, forsøker seg på et dypdykk i kinesisk historie, kultur og politikk. Disse avsnittene er i stor grad basert på betraktningene til Henry Kissinger og på Allisons samtaler med Singapors første statsminister og Kina-kjenner, Lee Kuan Yew. Kildene er det ingenting i veien med, men det kunne med hell vært flere av dem – kanskje hadde en feltstudie også vært en idé.

Allison synes forøvrig å ha latt seg inspirere av deler av den innflytelsesrike rapporten Kenneth Lieberthal og Wang Jisi publiserte i 2012 om strategisk mistro mellom de to gigantene. Men rapporten refereres ikke til med et ord.

Som om ikke det hele var surrete nok fra før, har flere stilt spørsmål ved om Thukydids felle i det hele tatt har noe med Thukydid å gjøre. I sin lite flatterende anmeldelse av boken, skriver Arthur Waldron at to ledende klassisister har motbevist at Thukydid noensinne la opp til en slik felle da han skrev om Peloponneserkrigen. Andre har gått så langt som å anklage Allison for å bruke Thukydids posisjon i historien til å rettferdiggjøre en tvilsom hypotese.

Farlig snakkis

Men nok om det. Hvorvidt det er riktig å tilskrive Thukydid denne teorien eller ei, har Allison klart å popularisere den og å få stor oppmerksomhet. Nylig ble han for eksempel invitert til Det hvite hus for å briefe USAs nasjonale sikkerhetsråd om Peloponneserkrigens betydning for USA og Kinas forhold i dag. Som tidligere nevnt påstås det aldri i boken at krig mellom USA og Kina er uunngåelig, så forhåpentligvis var ikke det beskjeden han overleverte sikkerhetsrådet .

Likevel er det ikke til å komme unna at konseptet om Thukydids felle oppfordrer til en fatalistisk tankegang. Jeg spør meg om det er spesielt sunt at den nåværende administrasjonen i Washington D.C. fôres med slike teorier.

I mars i fjor, i underkant av et år før han tok over som sjefsstrateg i Det hvite hus, uttalte Steve Bannon at seier – ikke oppdemmingspolitikk – burde være det organiserende prinsipp for USAs utenrikspolitikk, og at USA ville befinne seg i krig i Sørkinahavet innen fem til ti år. Ifølge flere amerikanske nyhetsmedier er Bannon dessuten sykelig opptatt av Thukydid og Sparta. Hvorvidt Allisons bok bare kaster brennbart materiale på et allerede flammende bål, virker som et betimelig spørsmål.

Utgangspunktet teller

Av det lille jeg selv har lest fra ledende Kina-forskere, synes det å være unison enighet om at det ikke er i Kinas interesse å havne i krig med USA. Jeg kan ikke fatte og begripe at krig med Kina skal være i USAs interesse heller.

Så da må jeg bare spørre: kan vi ikke ta et utgangspunkt som ligger litt nærmere der Kissinger startet for et par tiår siden, og tenke som så at atommakter som er i konkurranse med hverandre, må ha sameksistens som utgangspunkt? Kan vi ikke starte med å lete etter konkrete problemområder og søke praktiske løsninger i stedet for å tenke som Allison, nemlig at utgangspunktet er krig ’med mindre vi…’?

En kan bare håpe Bannon får en lettlest og trivelig bok i sommergave fra en bekymret venn, for jeg er helt sikker på at Destined for War allerede ligger lurvete og gjennomlest fra perm til perm på nattbordet.

Og dét skremmer meg.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden