Spaltist

Nei til bilen i Oslo!

Det kan synes som et mysterium at nordmenn, som er så begeistret bilfrie gamlebyer i Europa, er så rasende mot det samme i Oslo. Løsningen på gåten er at det er feil: Et flertall i Oslo sier ja til bilfritt sentrum, skriver Anders Skyrud Danielsen.

Bilde: VisitOSLO/Flickr, CC BY 2.0

I Oslo er kampen om bilen blitt et basketak. Men selv om biltilhengerne roper høyt på vegne av folk flest, er de i realiteten et reaksjonært mindretall.

De siste ukene mente flere at Nettavisens kampanje mot byrådet i Oslo, og da spesielt Miljøpartiet De Grønne og Lan Marie Nguyen Berg, nådde en slags topp. I en mye diskutert Facebook-post koblet Nettavisen Nguyen Bergs pålagte sikkerhetstiltak – blant annet etter den massive dekningen rundt henne – sammen med samferdselspolitikken til byrådet.

Nettavisen fikk blant annet kritikk for sin kampanje fra Medier24. I en slags beklagelse forklarer nyhetsredaktør Erik Stephansen at de ikke støtter hetsen mot Nguyen Berg. Ledelsen til Nettavisen er flinke på forretning, og forstår godt hva som fungerer. Samtidig er de del av den redaksjonelle pressen og følger Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten. Innrømmelsene fra Stephansen og refleksjonen rundt hva som kan gjøres bedre, var derfor ryddig og på sin plass.

De reaksjonære

I et helt annet hjørne av det nye mediemangfoldet finner vi derimot Facebook-gruppa «Ja til bilen i Oslo». Stilt opp mot kommentarfeltene til «Ja til bilen i Oslo» fremstår selv Nettavisens kampanje som svært moderat.

I gruppebeskrivelsen forklarer administrator Jarle Aabø at gruppen er å regne som en «nyhetsavis» som dekker «krigen mot bilen» i Oslo. I gruppa delte Aabø Nettavisens sak om Nguyen Bergs sikkerhetstiltak, men med enda spissere vinkling. I følgeteksten skriver han at Nguyen Berg står oppført med «luxusturer» [sic]. Aabøs tilspissing av situasjonen fikk blant annet kraftig kritikk av kommentator Andreas Slettholm i Aftenposten, som Aabø igjen svarte på.

Man trenger ikke å ha fulgt veldig godt med for å ha fått med seg de skarpe frontene i den samferdselspolitiske debatten i hovedstaden. Kommentarfeltene renner over av raseri. I sin spalte her i Minerva skriver partifelle Øyvind Strømmen om bilismen som ideologi. Dersom bilismen er en ideologi, er flere av medlemmene i «Ja til bilen i Oslo» de reaksjonære som vokter den.

Sannheten om Oslo er at under en tredjedel av befolkningen i sentrumsbydelene eier bil.

Det er tydelig at dette handler om mer enn bare den fysiske bilen. For noen handler bilen om identitet, om verdier, og om personlig frihet.

Frihet for hvem?

Blant påstandene i «Ja til bilen i Oslo» er den vanligste gjengangeren at «vanlige folk» er nødt til å bruke bil for å få hverdagen til å gå opp. Et typisk trekk i populismens tid er at mange påberoper seg å tilhøre en form for kuet majoritet – vanlige mennesker – i kamp mot den undertrykkende og slu eliten. Sannheten om Oslo er at under en tredjedel av befolkningen i sentrumsbydelene eier bil. Samtidig er Norge dømt i EFTA-domstolen for helseskadelig luftkvalitet i de største byene. Hvert år opplever Oslos befolkning kanskje så mange som 185 for tidlige dødsfall på grunn av helsefarlig luft. I tillegg rammes barn av kroniske luftveisplager som astma, en betydelig bidragsyter til sykdomsbyrden.

Kampen om bilen i Oslo handler ikke om en kamp mot frihet, men en kamp om hvis frihet som skal veie tyngst. Selv er jeg helsepolitiker i Bydel Gamle Oslo. Mange av Oslos sosialboliger ligger her i bydelen. Menneskene som bor i disse boligene har intet valg – det er boliger de har blitt tildelt. De har ikke råd til bil, men de er også i aller høyeste grad «vanlige folk», som må få hverdagen sin til å gå opp. Disse menneskene bor i sonene i Oslo med høyest luftforurensning. Men de har også en grunnleggende rett på helse, og en rett på frihet fra skade påført av andre.

Det er altså ikke usosialt å innføre tiltak mot bilen. Det baserer seg på den feilaktige ideen om at det er de fattigste som er mest avhengig av bil. Det er derimot fundamentalt usosialt at man skal måtte ha en maskin til hundretusenvis av kroner for å kunne ha lik frihet til bevegelse som andre i samfunnet.

Det er av og til viktig å huske på at de som roper høyest, ikke er flest.

Vi vet mer i dag enn før i tiden, da biltrafikken gikk ned Karl Johans gate og gjennom Folketeaterpassasjen. Vi vet at biltrafikken medfører helseskadelig luft, men vi vet også at vi kan organisere oss smartere. Med omfattende kollektivløsninger, smart byutvikling, og en grunnleggende omtanke for andre slik at vi oftere tar beina eller sykkelen fatt, kan vi kjempe mot den helseskadelige lufta. Vi kan altså utvikle oss bort fra den situasjonen der folk i byen må påføres helseskader for at folk utenfor byen skal kunne besøke oss og jobbe her.

«Kampen mot bilen»

«Kampen mot bilen», om vi skal kalle den det, er ikke noe særnorsk fenomen. Over hele Europa omstilles de gamle og trange byene bort fra den bilbaserte transporten og over til kollektivtrafikk, sykkel og gange. Vi er med andre ord i ferd med å snu transporthierarkiet i byene opp-ned. Bilen hersker ikke lengre alene på toppen. For mange føles det nå feil å automatisk sette seg i bilen når man skal noe sted. Alternative transportformer er mer lettvinne, mer økonomiske, og gir bedre helse.

Få mennesker reiser like mye som nordmenn. Helgeturer til europeiske byer har blitt den nye folkehobbyen, og vi nyter godt av tilrettelagte byer med store, bilfrie områder, hvor man kan vandre rundt i gammel bebyggelse. Det er et mysterium at nordmenn som er så begeistret for mer eller mindre bilfrie gamlebyer som i Firenze, Stockholm eller Talinn, tilsynelatende kan yte så stor motstand mot en bilfri gamleby i Oslo. Utenfor ruinene av gamle Halvardskirken i Oslo har man knapt én meter fortau på deling.

Egentlig er dette ikke noe mysterium i det hele tatt. En faktasjekk fra Faktisk.no slår fast at et flertall av Oslos befolkning er for bilfritt sentrum. Tiltakene som gjøres med bompenger for å begrense trafikken har også et bredt politisk flertall bak seg. Det er med andre ord ikke slik at det er noen stor folkemotstand mot den omstillingen som skjer i Oslo nå. Tvert imot har den vært ønsket lenge, og velgerne flykter ikke fra partiene som innfører tiltakene.

Samtidig som kommentatorene diskuterte hetsen rundt byråd Nguyen Berg kom det tall fra Likestillingsombudet som viser at mange vegrer seg for å delta i debatter på nett. Grunnen er at enkelte, og da spesielt voksne menn, har en for tøff tone og hetser eller truer motdebattanter. Det er av og til viktig å huske på at de som roper høyest, ikke er flest. Sannsynligvis representerer gjengen i Facebook-gruppa «Ja til bilen i Oslo» en liten og reaksjonær minoritet.

Det er leit at debatten om bilen i Oslo har blitt på denne måten. Det er nemlig flere legitime innvendinger mot utviklingen som går nå, og innspill fra blant andre Handikapforbundet og næringslivet har gjort prosjekter som bilfritt sentrum bedre. Et bøllete mindretall må ikke få overdøve disse perspektivene.

Kampen om bilen i Oslo trenger ikke være et basketak. Vi bør alle ta i et tak for å få debatten tilbake inn på det sporet den fortjener.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden