Politikk

Nei til grønt skifte

Miljøbevegelsen og Venstre bør ta lærdom av Washingtons «nei» til det som kunne blitt den første CO2-avgiften i USA.

Samtidig med presidentvalget stemte flertallet av velgerne i delstaten Washington nei i en folkeavstemning om et ambisiøst grønt skatteskift. Overraskende nok var det grupper på venstresiden, inkludert toneangivende miljøorganisasjoner, som ledet an mot forslaget. Det er en tankevekker for alle som ønsker en fornuftig og ambisiøs klimapolitikk, og alle som håper at tiltak i delstatene kan motvirke Trumps potensielt katastrofale klimapolitikk.

Forslaget i folkeavstemningen ville ha innført den første CO2-avgiften i USA. Avgiften skulle dekke både utslipp fra kraftproduksjon og alt av fossilt drivstoff som selges i staten. Selv om det bare gjelder en enkelt delstat, så er utslippene derfra litt under dobbelt så høye som de totale utslippene i Norge. Nivået på avgiften som ble foreslått var også betydelig: $15 per tonn i 2017, $25 i 2018, deretter økt med 3,5 % mer enn inflasjonen per år opp til maksimalt $100. Startpunktet for avgiften var lavere enn CO2-avgiftene vi har i Norge, men klart høyere enn de fleste priser på utslipp i verden, inkludert prisen i det europeiske kvotemarkedet.

Inntektene fra avgiften skulle gå til å redusere andre skatter og avgifter, særlig avgifter med dårlig sosial profil. Analyser viser at husholdningene med lavest inntekt ville kommet klart bedre ut med skatteskiftet. Å sette en pris på utslipp er det første virkemiddelet alle økonomer mener man bør ty til i klimapolitikken. Det gir incentiver til mer miljøvennlig adferd, som sprer seg i økonomien ved at prisen på alle varer og tjenester påvirkes av hvor utslippsintensive de er. At prisen på utslipp gradvis økes ville også gitt et tydelig signal om å investere i lavutslippsteknologier fremover. Uten en omfattende bruk av CO2-priser er det lite sannsynlig at klimamålene kan nås. Forslaget i Washington ligner mye på det Regjeringen og samarbeidspartiene skal prøve å bli enige om i budsjettforhandlingene.

Kravet om «klimarettferdighet»

Er det noe sted i USA man kunne håpet at et slikt forslag kunne fått flertall, så må det være Washington. Det er en progressiv delstat, som stemte for Hillary Clinton og Barack Obama med god margin. I folkeavstemninger har de tidligere år stemt for legalisering av cannabis, og de stemte i år for å øke en minstelønn som allerede var en av USAs høyeste. Det er også en stat hvor miljøvern og nærhet til naturen står sterkt. Likevel var ikke forslaget om et grønt skatteskifte i nærheten av å få flertall. Resultatet ble 59-41 mot forslaget.

Det mest nedslående fra folkeavstemningen i Washington, er rollen deler av den lokale miljøbevegelsen, godt støttet av ymse organisasjoner på venstresiden, tok i debatten. Flere toneangivende miljøorganisasjoner, herunder Sierra Club, uttalte seg negativt til forslaget. Begrunnelsen var blant annet at avtalen ikke oppfylte deres krav om «klimarettferdighet». At rike forurenser mest, at klimaendringer har størst effekt på verdens fattige, og at inntektene fra avgiften skulle brukes på å gjøre et regressivt skattesystem mindre regressivt var tydeligvis ikke nok. Disse organisasjonene støttet i prinsippet ideen om en klimaavgift, men var mot dette forslaget fordi de ville at inntektene skulle brukes på akkurat deres hjertesaker.

Ideen om at «klimarettferdighet» er like viktig som faktiske reduksjoner i klimagassutslipp er ikke unik for klimaaktivister fra delstaten Washington. Det mest ambisiøse klimatiltaket i USA, Californias system for handel med utslippskvoter, ble vedtatt med stor motstand fra organisasjoner på venstresiden. I internasjonale klimaforhandlinger er en av hovedsakene til miljøorganisasjonene, inkludert organisasjoner fra Norge, at mest mulig klimarelatert bistand skal gå til andre ting enn utslippsreduserende tiltak.

Klimaavgifter er ikke populære

En lærdom fra folkeavstemningen er at en ambisiøs klimapolitikk er vanskelig å få gjennom. Teorien om at å bruke inntekter fra klimaavgifter til å redusere andre avgifter, automatisk gjør politikken populær, har fått seg et skudd for baugen. I Norge har Naturvernforbundet og en del andre organisasjoner samlet seg rundt politikken «klimaavgift til fordeling», hvor inntekten fra en klimaavgift skal deles ut flatt til alle innbyggere. Det er ikke åpenbart at høye klimaavgifter blir mer populære bare fordi man bruker midlene på en måte som hverken har positive fordelingseffekter, eller gir økt samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Klimaaktivistene fra Washington, som kun ville støtte en klimaavgift hvis inntektene gikk til deres favorittsaker, mener de har funnet nøkkelen til å få oppslutning om klimapolitikken. De har lovet å fremme et forslag om det til folkeavstemning i Washington i 2018. Inntil da er deres teori om hvordan få støtte til en ambisiøs klimapolitikk utestet.

En annen, vel så viktig lærdom er at de som er opptatt av klimapolitikk ikke må kaste bort gode muligheter til å få vedtatt klimaavgifter, bare fordi man foretrekker en annen innretning. Når klimaavgifter først er vedtatt, blir de fort mindre kontroversielle, og de blir sjeldent satt ned eller fjernet.

Det grønne skatteskiftet Venstre kjemper for i årets budsjett, ville kanskje ikke fått flertall i en folkeavstemning. Men det er nå det er mulig å få det vedtatt. Venstre bør ikke la den muligheten gå fra seg, og miljøbevegelsen bør støtte dem selv om løsningene ikke blir nøyaktig som de hadde ønsket seg.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden