Idédebatt

Nevrotisk kvinnfolk svarer selvtilfreds jypling

Ville det ikke være bedre å forsøke å skape et samfunnsklima som gjør livet levelig også for nevrotikerne blant oss – både menn og kvinner, spør filosof Kaja Melsom.

Photo: Pixabay

Pål Mykkeltveit bør spørre seg hva vi gjør dersom det viser seg at det er den mannlige narsissisten som trives best under dagens frihetsideal.

Jeg får begynne med å takke Pål Mykkeltveit for å ha tatt seg bryet med å kikke i min ferske bok Den fordømte friheten. Et oppgjør med dagens selvrealiseringstyranni. Det ironiske med anmeldelsen hans er nemlig at jo mer iherdig han forsøker å motbevise eksistensen av det frihetsidealet jeg kritiserer i boka, desto mer fremtrer han som et skrekkeksempel på det samme idealet.

Etter bare å ha lest noen få setninger, gjetter Mykkeltveit seg fram til at forfatteren «ville skåret høyt på nevrotisisme på en personlighetstest». Dette begrunnes med at han selv ikke forstår hvordan det hverdagslige eksempelet jeg bruker som inngang til bokas tema – å booke et hotellrom til en feriereise – kan fremkalle beslutningsvegring, tvil, og til og med skam.

Og slik fortsetter han. Også når han begynner å skrape i overflaten av kapitlene som beskriver hvordan måten vi i dag snakker om frihet på, bidrar til at mange skammer seg over ikke å være unike, lidenskapelige eller lykkelige nok: Mykkeltveit har aldri følt noe press om å skulle utmerke seg eller å bli lykkelig. Han har aldri tvilt på hva han skulle velge eller uroet seg for om han valgte rett. Ikke har han skammet seg over ikke å leve opp til egne, eller andres, forventninger heller. I motsetning til den nevrotiske forfatteren, er han nemlig ikke opptatt av hva andre synes om ham. I stedet lytter han til sin indre stemme, som alltid gir ham et klart svar.

Jeg tviler ikke på at han aldri har skammet seg over ikke å leve opp til dagens frihetsideal. Hvorfor skulle han det? Selvbildet hans sammenfaller jo fullstendig med idealet og dets glorifisering av det indrestyrte og lidenskapelige mennesket som ikke behøver andres bekreftelse for å føle seg suveren. Jeg tviler heller ikke på at Mykkeltveit faktisk var så lite opptatt av karakterer, at han «slet med å sette av tid til pensum fordi (han) heller ville lese alt mulig annet». Det at han tror Aristoteles ville jublet over dagens selvrealiseringskult, vitner i hvert fall om at hans Aristoteles-tolkning ikke er hentet fra pensumlisten i filosofi. Her lukter det snarere Ayn Rand lang vei.

Men hvis Mykkeltveit i det hele tatt leste noe av pensumlitteraturen, på ex. phil. for eksempel, ville han trolig forstått at det at han selv ikke kjenner på noe selvrealiseringspress, ikke er noe argument for at presset ikke finnes. Kanskje ville han også sett det ironiske i at han med selvsikker mine forsøker å avskrive en hel bok som subjektiv synsing, kun ved å vise til egne erfaringer og høyst subjektive synsing. Ja, for hvor har han det egentlig fra at de problemene jeg beskriver gjelder «et mindretall i samfunnet»? Har han foretatt en spørreundersøkelse?

Den livsholdningen han så stolt legger ut om, har muligens gjort ham til et bekymringsløst menneske. Men den har definitivt ikke gjort ham egnet til å forstå eller leve seg inn i fenomener som ikke rammer ham selv direkte.

Kulturelle idealer og normer kan selvsagt verken bevises eller motbevise bare ved å vise til subjektive erfaringer. Men de lar seg heller ikke belegge med harde fakta og statistikk alene. I stedet må man gå inn å tolke og analysere forskjellige kulturuttrykk. Derfor er boken full av eksempler fra områder der dagens frihetsideal kommer til uttrykk: I skjønnlitteraturen, TV-serier, filmer, selvhjelpsbøker, reklame og i råd om barneoppdragelse og samliv, for å nevne noe. Men Mykkeltveit har vel i kjent stil bare lest de avsnittene hans indre stemme har brydd seg om.

Den livsholdningen han så stolt legger ut om, har muligens gjort ham til et bekymringsløst menneske. Men den har definitivt ikke gjort ham egnet til å forstå eller leve seg inn i fenomener som ikke rammer ham selv direkte. Det er han åpenbart for selvopptatt til.

Enten er de født med feil personlighetstype eller så er de født med feil kjønn – helst begge deler.

I stedet for å prøve å forstå hvilke samfunnsstrukturer som bidrar til at stadig flere unge voksne sliter med typiske skamlidelser som depresjon og angst, velger Mykkeltveit – også i samsvar med dagens frihetsideal – å legge all skyld på individet. Enten er de født med feil personlighetstype eller så er de født med feil kjønn – helst begge deler.

Derfor ønsker han at forskere skal «se på hva slags grupper og personlighetstyper som utvikler uheldige atferdsmønster som reaksjon på forskjellige endringer av samfunnsforholdene». Da blir mitt oppfølgingsspørsmål: Hva gjør vi dersom det viser seg at det er den mannlige narsissisten som trives best under dagens frihetsideal? Han som befinner seg i motsatt ende av den kvinnelige nevrotikeren i personlighetstestene Mykkeltveit er så glad i – han med det grandiose selvbildet, som mangler empati og som bryr seg hverken om andres forventninger eller om samfunnets normer. Skal vi oppfordre folk til å bli mer som ham, og medisinere dem som ikke greier det?

Ville det ikke være bedre å forsøke å skape et samfunnsklima som gjør livet levelig også for nevrotikerne blant oss – både menn og kvinner?

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden