Ideer

Nietzsche er filosofen som får oss til å stille de ubehagelige spørsmålene

Bilde: Wikipedia/ Goethe und Schillerarchiv

Trenger vi nye former for elitistisk tenkning? Har demokratiet forflatet evnen til selvoppdragelse og dannelse? Har vi mistet sansen for det store og det opphøyde?

I dette essayet leser jeg Nietzsche direkte inn i vår samtid, kanskje en noe uforskammet metode for såkalte lærde som er mer opptatt av historiske kontekster enn av gode tanker. Dog tar jeg sjansen, fordi jeg mener det er høyst nødvendig å la Nietzsche tale nokså ubehøvlet og usminket inn i samtiden.

Hvis man går nærmere inn på Nietzsches filosofiske verker, vil man lett støte på hans interesse for formidling. Nettopp i formidlingsaspektet ligger det en dyptgripende pedagogisk interesse hos Nietzsche. Ikke uten grunn kan man hevde at han skriver for å bevirke noe hos leseren.

Nietzsche kommuniserer med leseren ikke bare ved å ta i bruk en rekke stilistiske midler, men ofte kan selve tankegangen ikke forstås uten formidlingen. 

Kort sagt: Mediet er ikke budskapet, men det finnes i Nietzsches filosofi intet budskap uten mediet (se Nehamas, 1985).

Nietzsches metode: å forandre leseren

Mediet i Nietzsches filosofi er den frie, kunstneriske tankeutfoldelse. Nietzsche filosoferer i sine aforistiske skrifter som fri-ånd. Han oppsøker et fri-åndelig perspektiv som kan innta et fjellhøyde-perspektiv på livet. Det innebærer en slags transformasjon av den filosoferende person som overskrider det menneskelige, altfor menneskelige. Derfor er det et høyst berettiget spørsmål å diskutere hvem som egentlig er det literariske subjektet i Nietzsches filosofiske forfatterskap (se Niemeyer, 2016; Düsing, 2005; Jaspers, 1981).

Valget av en slik formidling er motivert av en pedagogisk intensjon: Nietzsche vil ikke bare formidle tanker, men forandre leseren med å føre inn nye perspektiver, nye verdi-bestemmelser og nye visjoner.

Hva kan vi lære av Nietzsches syn på dannelse i en demokratisk tidsalder?

Uavhengig av hvordan man velger å forholde seg til Nietzsches radikale kritikk av dannelsen i en demokratisk tidsalder, er det viktig å fastholde den kjensgjerning at Nietzsche kunne formulere og publisere kritikken sin uten å bli pålagt sensur eller motta trusler om straff. Med andre ord forutsetter den radikale kritikken en demokratisk samfunnsutvikling. Den er en mulighetsbetingelse for at han kunne opptre offentlig med sin radikale kritikk. Selvfølgelig visste Nietzsche om denne motsetningen utmerket godt (Ottmann, 1999).

Motivasjonen bak å skrive en artikkel om Nietzsches kamp mot forflatningstendenser som følge av en total demokratisering er å gi en impuls til kritisk og radikal tenkning. Denne artikkelen er ikke ment som en oversikt over det omfattende temaet «Nietzsche og pedagogikk», men tar utgangspunkt i forholdet mellom demokrati og dannelse i Nietzsches tenkning. Hva kan vi lære av Nietzsches syn på dannelse i en demokratisk tidsalder?

«Dannelsesfilisteren» som motsetning til det «ekte kulturmennesket»

Nietzsche har et komplekst forhold til demokratiet som styringsform, og han er ganske så entydig når det gjelder å kritisere demokratiet som alenerådende over hva som bor i mennesket. Når demokratiet blir en åndsholdning, muliggjør det en forflatning av alt som er. Denne forflatningen er en form for undertrykkelse som kommer eksemplarisk til uttrykk i den franske revolusjons kamprop om frihet, likhet og brorskap.

Friheten blir til en befrielse fra aristokratiet og aristokratisk tenkning. Likhetsidealet utløser aggresjon mot det sterke, fornemme og edle. Brorskapet dyrker det svake og gjør moral om til medlidelse.

Problemet med dannelse i en demokratisk tidsalder konkretiserer seg i Nietzsches angrep på den såkalte dannelsesfilisteren (Bildungsphilister). Nietzsche beskriver ham slik: «Ordet filister er tatt fra studentlivet og betegner […] motsetningen til det ekte kulturmennesket. Dannelsesfilisteren skiller seg fra den allmenne gruppen `filister` gjennom en overtro: han holder seg for å være et kulturmenneske. (KSA 1, 165)»

Ifølge Nietzsche behersker dannelsesfilisteren det akademiske og kulturelle liv i sin tid. Figuren er et produkt av sin tid. I sitt verk «David Friedrich Strauss som forfatter» («David Friedrich Strauss als Schriftsteller») går Nietzsche til et eksemplarisk angrep på alt det dannelsesfilisteren står for.

David Friedrich Strauss var, kort fortalt, en protestantisk, liberal teolog som ville bringe den kristne tro i samklang med et moderne vitenskapsbilde av virkeligheten. Som fremskrittsoptimist mente Strauss det ikke var noen grunn til å flykte til metafysikk og dogmatisk tro i en tid der mennesket stadig mer behersket større deler av livet gjennom vitenskap, teknikk, journalisme og kolonial politikk.

Nietzsches angrep retter seg først og fremst mot den naive troen Strauss har på sin egen tid. Han mangler, ifølge Nietzsche, totalt evnen til å se hvilket tomrom som åpner seg hvis man velger å ta avskjed med alt som heter metafysikk og kristendom.

For Nietzsche utgjør nettopp det dannelsesfilisteren: Han tror at han er et kulturmenneske uten å være det i det hele tatt.

Et eksempel: Ifølge Nietzsche innretter Strauss livet på naturvitenskapens grunn. Naturvitenskapen tjener ikke bare som forklaring på naturlige fenomener, men får, ifølge Nietzsche, en slags metafysisk betydning når Strauss snakker om naturens «lindrende olje» («linderndes Öl») til tross for dens «ubarmhjertige hjul» («unbarmherzige Räder) (KSA 1, s. 188).

For Nietzsche er slike utsagn rett og slett absurde fordi naturen verken er barmhjertig eller ubarmhjertig. «Mine brødre, naturen er dum: og så langt som vi er natur, er vi alle dumme. Også dumheten har et vakkert navn: den kaller seg nødvendighet. La oss komme nødvendigheten til unnsetning.» (Nietzsche, KSA 10, S. 222).

Samtidig som han ikke evner å se dette metafysiske tomrommet fanger Strauss seg selv i en fordummende tro på seg selv som kulturmennesket. Og for Nietzsche utgjør nettopp det dannelsesfilisteren: Han tror at han er et kulturmenneske uten å være det i det hele tatt.

Nietzsche bebreider dannelsesfilisteren for å ofre alt som er stort, opphøyd og fryktinngytende til fordel for en bekvem og dum livsholdning. «Med andre ord: jo mer dumhet, desto mer, behagelighet. Dannelsesfilisteren er den meste behagelige skapning solen har sett; han vil ha en tilsvarende dumhet.» (Nietzsche, KSA 8, s. 109)

Uten å kunne gå nærmere inn på Nietzsches kritikk av dannelsesfilisteren er det viktig å merke seg at han ser på dannelsesfilisteren som en slags nødvendig følge av den vestlige demokratiseringen av samfunnet. Dannelsesfilisteren bedriver en systematisk forflatning av kultur og tilintetgjør dermed en verdivurdering av kulturelle og kunstneriske uttrykk.

Da oppstår det vi i dag kaller en «politisk korrekthet» som virker terroriserende på enhver som ikke vil føye seg etter disse reglene.

Istedenfor å forsøke å tilsvare det store, er dannelsesfilisteren opptatt av å nå offentligheten. Offentligheten fungerer som kriterium for hva som er relevant.

Som medieteoretikeren Braatz sier i tilslutning til Nietzsche, gjør det at alle kan delta i en diskurs, at diskursens innhold blir middelmådig (Braatz, s. 29). Nietzsche vender seg mot de konvensjoner enhver offentlighet produserer. Og dannelsesfilisteren er figuren som forsøker å opprettholde en kulturell diskurs uten å ha innsikt i hva kultur egentlig formidler.

Istedenfor at en ekte dannelsesprosess kan ta form, oppretter dannelsesfilisteren regler for hvordan man bør snakke om kulturen. Da oppstår det vi i dag kaller en «politisk korrekthet» som virker terroriserende på enhver som ikke vil føye seg etter disse reglene. Dannelsesfilisteren immuniserer enhver form for radikal kritikk.

Å vokse gjennom idealer

Man kan lett betrakte Nietzsches angrep på dannelsesfilisteren som elitistisk, men da går man glipp av en sentral innsikt, nemlig at denne blir frarøvet den nødvendige individualiseringsprosessen som enhver kunnskapstilegnelse trenger.

For dannelsesfilisteren er dannelse blitt en form for tilpasning til gjeldende konvensjoner i en bestemt offentlig diskurs. Den som lykkes best i det, blir sett på som et godt eksempel på vellykket dannelse.

Dannelse er ikke lenger å tilegne seg ny kunnskap og utvikle sin personlige integritet, med andre ord å vokse gjennom idealer, men å formidle alt på en slik måte at alle og enhver skal forstå det. Dannelse blir en øvelse i formidling uten innsikt i hva som skal formidles.

Det fører til i Nietzsches øyne til det motsatte av kultur, nemlig «holdbart begrunnet barbari» («dauerhaft begründete Barbarei», KSA 1, s. 166).

Hos den sene Nietzsche kan vi lese et ekko av dette når han beklager seg over sin samtids kultur som «uten mening, uten substans, uten mål, bare en ren og skjær offentlig mening» (KSA 6, 314).

Nietzsches motkulturelle program ligger i et filosofisk opprop til selvoppdragelse. For dannelse krever egentlig ikke noe annet enn evne til selvoppdragelse: «Bare om selvoppdragelse bør man snakke som tenker».

Å strekke seg etter idealer impliserer at psykens grenser kun er springbrettet til å reise ut på havets dyp.

For Nietzsche impliserer selvoppdragelsen at man overskrider det menneskelige, alt for menneskelige i menneskets psyke. Kravet om selvoppdragelsen krever idealer som alltid ligger høyere enn det man til enhver er, som for eksempel i Zarathustras visjon om oppdragelse:

Å strekke seg etter idealer impliserer at psykens grenser kun er springbrettet til å reise ut på havets dyp. For å få innsikten i menneskets psykologiske struktur må man først begi seg ut på et slikt eventyr. Oppdragelse av andre kan bare skje fra en høyde hvor de man skal oppdra ikke befinner seg ennå.

Oppdrageren står (for å bruke et annet bilde) på en fjelltopp og ser utover sjelens landskap, for det er kun et slikt blikk som åpner opp for å erkjenne hvordan man skal oppdra «de der nede» til å ta innover seg selvoppdragelsens fordring. Oppdragelse er å la de som skal bli oppdratt forstå hvilken overskridelse selvoppdragelsen impliserer. Derfor er Zarathustra en som forkynner mot til selvoppdragelse fordi han selv har oppdratt seg selv.

At Nietzsche formidler et slikt pedagogisk konsept i form av en litterarisk og kunstnerisk figur, viser at filosofi og kunst har noe av den samme driven til overskridelse i seg. Kunstfilosofi er ikke bare filosofi om kunst, men kunstnerisk filosofi.

Å overvinne sin tid er en oppgave Nietzsche løser som kunstnerfilosof. Dermed forsøker han i motsetning til dannelsesfilisteren å være kulturelt skapende. Hvis man ser på den mangfoldige resepsjonshistorien av «Slik talte Zarathustra» («Also sprach Zarathustra») kan man vanskelig fornekte at han har lykkes i det (Safranski, 2000).

Nietzsche og selvoppdragelsenes pedagogikk i dag? Tre eksempler

Uansett hvordan man vil fortolke bestemte temaer i Nietzsches filosofi tror jeg man fort kan enes om at den kan leses som en kamp mot forflatning. Nietzsche vil ikke presse virkeligheten inn i et kategorisystem som ufarliggjør tenkningens farlige og dynamiske kreativitet.

I det følgende vil jeg presentere tre eksempler fra Nietzsches filosofi som jeg anser å være sentrale for å kunne utvikle en selvoppdragelsens pedagogikk i dag. Alle tre aspektene kan stille et kritisk spørsmål ved dagens dannelseskultur.

1. Distanse, selvovervinnelse og frihet

I de aforistiske verkene fra «Menneskelig, altfor menneskelig» («Menschliches, allzu Menschliches») til «Hinsides godt og ondt» («Jenseits von Gut und Böse») øver Nietzsche seg på å betrakte tingenes tilstand distansert og fra et høyere perspektiv. I sistnevnte verk finner han formelen for dette i begrepet «distansens patos» («Pathos der Distanz»).

Her dreier det seg om «lengsel etter alltid nye distansutvidelse i sjelen selv […], kort sagt om opphøyelsen av typen `mennesket`, om den stadig fortsatte `selv-overvinnelsen av mennesket`, for å bruke en moralsk formel i en overmoralsk mening. (KSA 5, 205).»

Nietzsches krav om en overvinnelsesprosess handler om å bruke livet som erkjennelse, å våge å utvide identiteten istedenfor å prøve alt opp mot om det passer til den vi innbiller oss at vi er. Distansen er nødvendig for å kunne leve i en stadig selvovervinnelse. Hvis man ikke øver seg i distanse, er det lett for å falle inn i et livsmønster der man aksepterer alt det sin egen samtid byr på.

Det er viktig å merke seg at Nietzsches elitisme ikke er et argument for å være best, flinkest og smartest.

Uten tvil er Nietzsches krav om distanse et individualistisk konsept om dannelse. Dannelse er evne til å ikke tilpasse seg, men stadig å vinne høyder og dybder både i tanke og liv. Det er slik mennesket kommer videre. Ifølge Nietzsche er det ikke mange som tar en slik appell til selv-overvinnelse alvorlig. De fleste vil, som Nietzsche stadig er inne på, leve et behagelig liv uten utfordringer.

Distansens patos og kravet om selvovervinnelse er for de få, men det gjør ikke tanken mindre gyldig. Nietzsche viser et eksemplarisk mot til elitistisk tekning. Denne tenkningen kan man lese som et angrep på et demokratisk dannelsesideal der kravet om likhet utraderer evnen til distanse og selvovervinnelse.

Det er viktig å merke seg at Nietzsches elitisme ikke er et argument for å være best, flinkest og smartest. Det er heller et ideal om å overvinne sin tid i og for seg selv, for slik å kunne bevege seg fritt i tanke og liv. Nietzsches elitisme er et rop om frihet, tankens frihet. Det finnes ingen resept på hvordan selvovervinnelsen tar form. Det må enhver finne ut selv.

2. Storhet, rangordning og aristokrati

I den demokratiske tidsalder har det, ifølge Nietzsche, oppstått en egenartig type akademisk-vitenskapelig yrke: forskeren. Ut fra Nietzsches bestemte filosofiske perspektiv fremstår forskeren («der Wissenschaftler») som et produkt av den demokratiske forflatningsprosessen.

Det vesentlige problemet Nietzsche peker på er at filosofene har tilpasset seg forskerne og dermed utvannet filosofien. Når filosofen blir en forsker, mister filosofien sine temaer. Filosofi blir da til en slags asketisk øvelse i å erklære alt som overgår en analytisk stadfestelse eller utforskning av det som allerede finnes som u-filosofisk.

I kapittel seks i «Hinsides godt og ondt» («Jenseits von Gute und Böse») med overskriften «vi lærde» («wir Gelehrten») gir Nietzsche mange eksempler på dette:

I motsetning til forskerens utforskning av det eksisterende setter Nietzsche på forskjellige hold frem idealet om at filosofen skal skape, sette nye virkeligheter, interpretasjoner og perspektiver, stille opp nye verdier og bestemme hvorhen det skal gå videre.

Å si ja til seg selv betyr ikke å følge sitt lille ego, men å overskride den man er til enhver tid.

Filosofen skal med andre ord ikke være tilbakeskuende, men våge å bestemme fremtiden. Hva som ennå ikke er, men kan bli, er filosofens tankearena.

For å utføre denne jobben trenger filosofen forskning som et hjelpemiddel, men når filosofien tar over forskningens metoder, fraskriver den seg sitt eget ansvar som fremtidsbestemmende kraft. Forskeren som person fremtrer for Nietzsche som en person uten et «jeg». Forskeren er formløs og lar seg forme av det han forsker over. Filosofen bør derimot våge å si ja til sitt eget «jeg».

Å si ja til seg selv betyr ikke å følge sitt lille ego, men å overskride den man er til enhver tid. Det er slik storhet og sans for rangordning kan oppstå.

Filosofens oppgave er, ifølge Nietzsche, knyttet til «storhet» («Grösse»). Filosofen må ha nok viljestyrke til å oppdage det store og å skape ny storhet (se f.eks. aforisme 212 i «Jenseits von Gut und Böse»). Storhet er forbundet med en type aristokratisk og elitistisk tenkning der det sjeldne, det fremmede, det fornemme står i relasjon til en høyere ansvarlighet og en høyere moral enn den man finner blant de fleste i en demokratisk tidsalder. Nietzsches begrep «aristokrati» er ikke ment som noe arvelig, men som et moralsk begrep som er uavhengig av hvor man kommer fra. 

Hvis man har tilegnet seg en slik aristokratisk tenkning, har man kommet til en høyde hvor man det danner seg en rangordning som sprenger grensen av egen og andres horisont. Derfor er filosofiens oppgave sterkt relatert Nietzsches ideal om selvoppdragelse. Man kan spørre seg om Nietzsche tenker seg at bare filosofer kan komme til en slik aristokratisk tenkning der man gir tingene en annen verdi enn de hadde før? Sikter han bare til filosofen og ikke til ethvert menneske?

Dagens unge må rives løs fra en virkelighetsforståelse der alt reduseres til å komme til syne på en skjerm.

Selv om man kanskje kan si at Nietzsche hovedsakelig snakker om filosofer, kunstnere og lærde, har tankene i seg selv et potensial som overskrider en ren filologisk, historisk og kontekstuell lesning. Det er nettopp dette potensialet som er viktig å se i et pedagogisk henseende.

I møtet med det store og i evnen til å fastholde det store som stort, blir vi utrustet med analytisk tankekraft. Det danner seg en rangordning i bevisstheten som bidrar til at vi kan skille mellom det vesentlige og det uvesentlige.

En pedagogisk tanke knyttet til denne problematikken er at barn og ungdom må gis muligheten til å oppleve og å erfare noe som stort. De må rives løs fra en virkelighetsforståelse der alt til en viss grad reduseres til å komme til syne på en skjerm. En slik tanke er kanskje en nødvendig provokasjon for vår tid, men hvis man ikke har evne til en slik diskurs om tingenes rangordning frarøver man seg selv muligheten til å utvikle sine analytiske ferdigheter.

3. Tenkningens kunstneriske transformasjon som ideal for selvoppdragelse

Noe av det mest interessante i Nietzsches filosofi er hvordan han lar sine tanker inngå i en kunstnerisk transformasjonsprosess. Hans tanker er ikke nedfelt som en samling av utsagnssetninger eller som rene teoretiske avhandlinger. De er derimot inngått i en form der de har fått farge, tone, stil og er ikledd en stemning. Nietzsches filosofiske skrivemåte er en del av tankene selv.

Nietzsches aforismer er ingen platte bekjennelser av egne erfaringer, men kunstnerisk bearbeidede erkjennelser. Det er først når tankene har fått en kunstnerisk form at de får liv og kan utløse noe av betydning hos leserne.

Nietzsche tar i bruk musikalske og retoriske virkemidler for å oppnå en effekt hos leserne. Derfor kan man med god grunn betegne Nietzsches filosofi som en kunstnerfilosofi, også der han ikke skriver om kunst og estetiske spørsmål.

Dette kunstnerperspektivet åpner opp for at han som forfatter kan utvikle et distansert forhold til det han skriver. Hans skrifter er et resultat av de krav han stiller om distanse, selvovervinnelse og frihet. Han har innsett at det er først ved å gi et eksempel på det i hvordan han selv skriver at han kan bli troverdig.

Mediet for hvordan Nietzsche viser sin evne til å gjennomføre sine idealer er hans egen filosofiske stil og evne til kunstnerisk presentasjon av tanker. Slikt sett begrunner Nietzsche etter min oppfatning en egen form for tenkning som har mye for seg når det gjelder å møte samtidens nærmest undertrykkende krav om tilpasning. Kunst utvikler seg individuelt, og å ha mot til en slik individualitet er det som kreves for å innfri idealet om selvoppdragelse.

Hvem makter å oppfylle Nietzsches idealer, og bør de oppfylles? Er det bare filosofen og kunstneren som har kraft i seg til nettopp å kunne overskride sin egen tid? Er det bare denne kraften til kunstnerisk transformasjon som gir muligheten til selvoppdragelse?

Oppdagelsen av noe stort fører til oppdagelsen av noe enda større. Dette er ikke ment som stormannsgalskap.

Det ville vært galt å hevde at Nietzsches ideal om selvoppdragelse ikke er relevant for andre enn filosofer, kunstnere og mennesker med evne til kunstnerisk transformasjon. En slik avblåsning av potensialet i Nietzsches verker hadde vært en del av en forflatningsprosess og immunisert for kritisk bevissthet.

Det er nettopp fordi Nietzsche åpner for nye perspektiver og oppfordrer enhver til selv å finne disse nye perspektivene at kritisk tenkning kan oppstå. Altfor ofte blir kritisk tenkning stående innenfor en gitt ramme. Å la seg inspirere av Nietzsche betyr å sprenge denne rammen.

Nietzsches ideal om selvoppdragelse gir rom for en kultur der enhver er oppfordret til grensesprengende, kritisk tenkning. Mot en slik tanke kan man innvende at den vil føre til det totale anarki og gjøre sosiale rom umulig fordi enhver kun lever for seg selv. En slik innvending kan pare seg med en idéhistorisk innordning av Nietzsche i en høyrevridd, elitistisk konservatisme som utvilsomt hører med til forberedelsen av fascistiske og nasjonalsosialistiske regimer (Safranski, 2000).

En slik bebreidende innvending overser at Nietzsches tanke om at overskridelse alltid er en oppgave. Dette idealet er intet politisk program og kan aldri bli til en ideologi, fordi idealet impliserer at man har evne til å overvinne enhver ideologisk fastlegging av idealer.

Oppdagelsen av noe stort fører til oppdagelsen av noe enda større. Dette er ikke ment som stormannsgalskap. Selvfølgelig kan man misforstå Nietzsche dithen, og mange er de som har gjort det. Dog opphever ikke denne misforståelsen Nietzsches dype anliggende om selvoppdragelse som ideal for personlig utvikling og vekst.

Epilog

En hermeneutisk grunnregel i en pedagogisk lesning av Nietzsche kan bestå i å la Nietzsches tenkning beholde den eksplosive sprengkraften den utvilsomt har som en radikal kritikk av vår moderne tid. Har vi mot nok til å våge det? Svaret vil kunne si noe om hvem vi er i dag. Med det er vi midt oppe i problematikken om hvorvidt vi er gjennomsyret av vår tids forflatningsideologi.

Nietzsche appellerer stadig vekk til fremtidens filosofer. Jeg tror neppe at fremtiden ble slik han ønsket seg den. Kanskje fremtidens filosofer, kunstnere og ikke minst pedagoger kan realisere noe av det pedagogiske potensialet som ligger i Nietzsches utfordrende og dynamiske filosofi?

Konklusjonen på denne artikkelen må bli at Nietzsches intellektuelle ild tilintetgjør forflatningstendenser og lar oss kjenne varmen av en tenkning som eksperimenterer på kanten til det farlige.

Litteratur

– Braatz, K. (1988). Friedrich Nietzsche – Eine Studie zur Theorie der öffentlichen Meinung (= Monographien und Texte zur Nietzsche-Forschung. Band 18). de Gruyter, Berlin u.a.

– Düsing, E. (2007). Nietzsches Denkweg, Theologie-Darwinismus-Nihilismus, München, 2. Aufl.

– Han, B.C. (2015).  Psychopolitik. Neoliberalismus und die neuen Machttechniken, München: Beck.

– Han, B.C. (2013). Im Schwarm. Ansichten des Digitalen, Berlin: Matthes & Seitz.

– Hoyer, T. (2002). Nietzsche und die Pädagogik. Werk, Biographie und Rezeption, Würzburg.

– Jaspers, K. (1981). Nietzsche. Einführung in das Verständnis seines Philosophierens, Berlin.

– Large, D. (2010). Nietzsche and the figure of Columbus, i: Nietzsche-Studien. 24(1): 162-183. Retrieved 16 Nov. 2017, from doi:10.1515/9783110244434.162.

– Niemeyer, C. (2016). Nietzsche als Erzieher. Pädagogische Lektüren und Relektüren, Weinheim und Basel: Beltz Juventa.

– Nietzsche, F. (1980). Sämtliche Werke. Kritische Studienausgabe in 15 Bänden (KSA), hg. von Giorgio Colli und Mazzino Montinari, München/Berlin/New York 1980.

Ottmann, Henning (1999): Philosophie und Politik bei Nietzsche, Berlin/New York.

– Rosenow, E. (2000). „Nietzsche als Erzieher“ kontra „Nietzsche in der Pädagogik“. Ein Vergleich der anglo-amerikanischen und der deutschen Nietzsche-Interpretationen am Vorabend des 21. Jahrhunderts, i: Zeitschrift für Pädagogik 46, Jahrgang 2000, Nr. 6, s. 867- 879.

– Safranski, R. (2000). Biographie seines Denkens, Fischer Verlag: München.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden