Kultur

Nils Horvei har sluttet å snakke om politikk med gamle venner

Bilde: Cappelen-Damm

Har skrevet roman med Facebook-høgre og polariseringen av samfunnsdebatten som bakteppe.

Det såkalte «Facebook-høgre» opptrer som bakteppe i Nils Horveis nye roman «å rive rom på en dag». En fengende, lettlest og humoristisk bok om en mannsfigur på Horveis alder som er redd for muslimer og vikler seg inn i utroskap med en prominent islamkritisk blogger.

Det er en virvlende fortelling, der flere historier fortelles parallelt, men det er ikke vanskelig for leseren å holde tråden. Felles for mesteparten av innholdet er imidlertid at sosiale medier danner en del av bakgrunnen for historien. Dette er noe romanfiguren har til felles med Nils Horvei selv.

Til Minerva forteller han om hvordan han selv ble en del av det miljøet som har blitt kalt «Facebook-høgre», etter å ha vært lenge på Twitter.

– Jeg fikk en følelse av å være på nett. Her traff jeg folk som mente det samme som meg og jeg slapp å få kjeft. Fra da av var det slutt på Twitter. Jeg kom også bort fra den maniske stemningen jeg ofte endte i på Twitter, på Facebook roet det seg en smule. Jeg begynte å lese hele artikler og det ble et slags akademi. Jeg fikk veldig mye input og det har formet verdensbildet mitt.

Paradigmeskifte

Selv om miljøet som har blitt kalt «Facebook-høgre» er bakteppet for romankarakterens univers, til forveksling ikke helt ulikt forfatterens, er det ikke en bok om Facebook-høgre understreker Horvei. Men Facebook og spesielt det politiske miljøet Horvei har deltatt i, har vært et premiss.

Han burde vite hva han snakker om, for han har tidligere skrevet en bok hvor utgangspunktet var å skildre hvordan man blir oppslukt av Twitter.

– For meg var Twitter et paradigmeskifte. Det åpnet en helt ny horisont. Det var i 2009 jeg begynte der, rett etter kona mi (Elin Ørjasæter, journ. anm.), hun satt der i en krok og jeg så henne bli helt oppslukt av noe jeg ikke visste hva var. Det var noe jeg aldri hadde opplevd før.

– Så jeg kastet meg ut og lærte kjapt hva man fikk mye respons på. Plutselig hadde jeg masse følgere, så vi ble et par som satt og tvitret. Dette var jo uskyldens tid og det som var kult var at du ikke kjente personene du tvitret med, du ante ikke hvordan de så ut, selv om du kanskje kjente til kjønn og alder.

Etter 22. juli ble det bare Facebook-høgre, det var der de interessante debattene i etterkant av tragedien fant sted. Han fulgte flere andre som hadde til tider kontroversielle meninger. Boken han skrev, Følg meg (2012), endte likevel opp med å handle mest om ensomhet og dødsangst.

Etter å ha gitt ut boken forsvant også Horvei (kjent som @kniv) fra Twitter. Som flere andre aktive samfunnsdebattanter emigrerte han til Facebook. Miljøet som ble kalt «Facebook-høgre» ble av første gang beskrevet i Klassekampen i 2010. Der ble blant annet journalist og forfatter Jon Hustad og forfatter og forlagsredaktør Halvor Fosli trukket frem.

Bjørgulv Braanen mente miljøet tilførte en «ny aggressivitet i deler av den politiske debatten, basert blant annet på en sterkere støtte til USA og Israel, kritikk av venstresida, stort engasjement i kampen mot radikal islam og desto mindre tro på muligheten for en vellykket integrering». Minervas redaktør Nils August Andresen påpekte også at dette miljøet lå «til høyre» for det daværende tidsskriftets liberalkonservative orientering.

Klangbunn

Om FB-høgre egentlig finnes, er nok omstridt. Flere mener det er noe journalister med for lite å skrive om har diktet opp.

Horvei har ikke de samme motforestillingene mot begrepet. I likhet med mange som assosieres med FB-høgre har han også gått en lang vei fra å anse seg selv som sosialdemokrat og arbeiderpartivelger, til i dag å bli plassert et stykke ut på den islamkritiske høyresiden. Ironisk nok er det berging av velferdsstaten som er det sentrale i dette miljøet, hevder han.

– Som arbeiderpartivelger gikk karikaturstriden i 2006 voldsomt inn på meg. Den fikk mye å si for forholdet til mange gamle venner. Det var en ny type splittelse. Dette var nok medvirkende i en senere konflikt som endte i et brudd med mitt daværende forlag, sier Horvei.

Han forteller om fester som endte opp i krangling og det som han oppfattet som et stadig surere debattklima. Facebook ble på en måte en redning.

– Først så hadde jeg åpne tråder, men så ønsket jeg jo å være fri til å si det jeg ville. Det var ikke sånn at jeg var redd for å miste jobben, men Facebook ble et fristed hvor jeg kunne gi litt f…

Klangbunnen i boka er Facebook-høgres verden.

Han sier han har hatt stor glede av å følge folk som Asle Toje og Jon Hustad.

– Klangbunnen i boka er Facebook-høgres verden. Det er bakgrunnen. Men dette er ikke noe portrett av Facebook-høgre.

– Finnes egentlig Facebook-høgre?

– Det er jeg også i tvil om. Hvis det fantes, så er det vel en stund siden. Men vi hadde en veldig opplevelse av at vi var en gruppe etter 2011 og kanskje et år eller to fremover. Et  par år ble det til og med arrangert det som ble kalt Facebook-høgres julebord.

Det var Kjetil Rolness som kom inn som Yoko Ono da hun splittet The Fabulous Four.

Splittet

Sakte ble miljøet splittet.

– Det var Kjetil Rolness som kom inn som Yoko Ono da hun splittet The Fabulous Four, sier Horvei.

Han sikter til en opphetet diskusjon i 2015 om en kronikk skrevet av den pensjonerte danske historikeren Bent Jensen, som skal være en venn av den sterkt islamkritiske bloggeren Peder «Fjordman» Nøstvold Jensen. I en opphetet diskusjon med flere som hadde delt kronikken, erklærte Rolness at han «meldte seg ut av Facebook-høyre». Han fikk også sterk kritikk og ble avvennet av flere, fordi han hadde sitert fra lukkede tråder.

– Folk ble uvenner og etter det har Kjetil Rolness tatt mye av det rommet andre hadde tidligere og lykkes også. Men nå tror jeg at folk har gått lei.

– Bygger opp og river ned

Horvei sikter blant annet til Rolness’ omtale av Hege Storhaug. Da hun ga ut boken «Islam, den 11. landeplage» fikk hun først skryt, men deretter ramsalt kritikk av Dagblad-kronikøren.

– Han bygger folk opp, og så river han dem ned, selv om han egentlig står for de samme grunnholdningene.

– Er det et problem at miljøet er svekket, mener du?

– Nei, jeg tror det er helt naturlig. Det er mange sterke egoer og alle er mest opptatt av seg selv og vil unngå å ødelegge eller forstyrre sin egen profil eller å bli identifisert med andre som mener noe litt annet.

Netthinne

Romankarakteren i Horveis nye bok har Facebook som sosial følgesvenn. Det er der omgangsvennene kommer fra og det er der tankene formes.

– Det er det han sitter i. Han beskriver det ikke sånn, men det er der han er og Facebook er netthinnen for hans sosiale omgang.

Horvei sier det minner om hans eget liv.

– Av folk jeg har hatt kontakt med de siste 7-8 årene, har det vært mye nye og politiske bekjentskaper, så har det vært en avskalling av gamle.

– Hva gjør det med virkelighetsoppfatningen om den formes av Facebook?

– Det er et godt spørsmål. Jeg snakker jo litt med barna og ser litt på TV. Så jeg har ikke noen følelse av å være hjernevasket. Dessuten er det jo mye forskjellig på newsfeeden min, sier Horvei og trekker særlig frem internasjonale tidsskrifter og aviser, og ikke minst Weekendavisen, der Toje og Hustad skriver fast.

Umulig hjørne

Romankarakteren til Horvei er tilsynelatende ekstremt opptatt av islam og ser farer på ethvert hjørne. Hovedpersonen gir også ut en bok av en karikaturtegner som minner om en mer outrert og ekstrem utgave av Thomas Knarvik, som Horvei publiserte på sitt eget forlag, Trolltekst, i 2016.

– Jeg setter det jo litt på spissen, men romankarakteren nærmer seg jo et umulig hjørne. Så er spørsmålet om han egentlig hadde noen annen mulighet enn å ende nettopp i et hjørne.

– Hva mener du med det?

– Når ting blir så polarisert, så merker jeg avstanden til folk folk på den andre siden av splittelsen. Det er venner jeg har mindre og mindre kontakt med, jeg snakker heller ikke med moren min eller broren min eller de gamle vennene mine om sånne ting. Vi lever i en ufyselig tid.

– Det er farlig om man ikke kan snakke sammen. Da nærmer du deg voldens logikk.

– Men har ikke de miljøene som noen ganger kalles FB-høgre også bidratt med et nødvendig oppgjør med politisk korrekte miljøer? Mange på høyresiden er jo manisk opptatt av å debattere på venstresidens premisser?

– Det er jeg faktisk hjertens enig i. Så har det jo også skjedd en utvikling. Flere fornuftige folk fra venstresiden har begynt å se at det bærer galt av sted. Jeg setter jo punktum i 2016 og fra da til nå så har mange på venstresiden også blitt mer mainstream. Men så er det jo noen som har betalt prisen, det er særlig skyttergravskrigerne enda lenger ute, som Human Rights Service og Document. De blir ikke ansett som stuerene.

– Er ikke dette miljøer som lever av nettopp ikke å være stuerene?

– Jo, men de var så tidlig ute og det har fått store personlige konsekvenser for de involverte. Andre har nytt godt av å komme etter og kunne høste anerkjennelse. Selv om disse også har møtt motbør.  Disse miljøene har vært en plog, så har det kommet folk til som har vært mer intellektuelle og hatt mer kunnskaper. Og ikke minst vært vel så mye opptatt av sitt eget omdømme som saken.

– Romankarakteren din er veldig opptatt av islam, men har samtidig lite kunnskap om religionen. Kan man være islamkritiker uten å vite hva man kritiserer?

– Det er klart man kan det. Det er hvordan folk oppfører seg, hvilke krav de stiller til omgivelsene som spiller en rolle for folk, ikke hvem de ber til. Jeg har ikke så mye greie på islam. Jeg har aldri orket å lese Koranen, men jeg er mot at barn går med hijab eller at gutter ikke kan dusje sammen i gymmen. Jeg er mot en klankultur som ikke nødvendigvis har så mye med islam å gjøre, men som fører til at når du får et visst antall mennesker sammen i samme nabolag og samme skole så ender det med steinkasting på natteravner. Nå går det jo en kamp om hvem som skal bestemme i byen vår.

– Jeg mener at man kan diskutere disse tingene som skjer i samfunnet. Særlig må folk som bor i utsatte områder kunne si hva de mener uten at de har satt seg inn i Islam.

– Romankarakteren din virker nesten monoman, han ser islam overalt?

–Jeg synes ikke det, han er opptatt av det som foregår i USA for eksempel, og samtidig må man se ironien i fortellerstemmen, hvor jeg gjør narr av ham når han er hos frisøren og får dødsangst på grunn av barberkniven.

– Hvor sunt er det å se hele livet gjennom en politisk prisme, slik din romankarakter tilsynelatende gjør?

– Jeg tror det er veldig sunt å leve tett på det politiske, men det er veldig farlig om man ender i et tankemønster det ikke er mulig å komme ut av. Man må hele tiden være åpen for argumenter og enkelte blir gående i veldig faste spor og blir sittende fast. Jeg føler likevel ikke dette er et problem som rammer det intellektuelle miljøet på Facebook spesielt, der føler jeg at ingen får gå uimotsagt med en påstand uten videre. Det er en veldig aggressiv debattform til tider, men også mer redelig, innbiller jeg meg, enn på venstresiden, hvor politiske følelser dominerer, og på Twitter. I Facebook-høgre er man monomane dyrkere av erfaringsbasert kunnskap.

– Tror du sårene i samfunnsdebatten som følge av polariseringen kan leges?

– Selvfølgelig. Det handler om tid og om at virkeligheten utenfra også siver inn. Alle endrer seg. Jeg er også en annen nå enn på det tidspunktet det ble satt punktum for denne boken.

Fiksjon

Boken som kom i mai på Cappelen-Damm er av typen der leseren til å lure på hva som er sant og hva som er fri diktning. Noen av karakterene er høyst gjenkjennelige, andre åpenbart fiksjon.  Det er også lett å mistenke at forfatteren har blandet ulike karakterer, kanskje for å unngå at det hele blir for gjenkjennelig.

Jeg låner noen fjær og et par karaktertrekk fra folk i virkeligheten.

Men virkelighetslitteratur er det ikke, selv om Horvei er åpen om at mange av hendelsene er inspirert av ting som har skjedd i hans eget liv. Alt som står i boka er fiksjon, slår han fast.

– Jeg låner noen fjær og et par karaktertrekk fra folk i virkeligheten, og så lager jeg karakterer som siden opptrer på fiksjonens premisser. Jeg går ikke tilbake og tenker om det var slik det egentlig skjedde. Jeg har skrevet en roman på fiksjonens premisser, ikke virkelighetens.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden