Debatt

Nobelprisen bør styres av et langsiktig perspektiv

Bilde: U.S. State Departement, Public Comain.

Årets pris bør ikke belønne atomavtalen i Iran. Se heller til en monark i Gulfen som i tiår har arbeidet for fred og forsoning.

I oktober hvert år, denne gangen kommende fredag, annonserer Nobel-komiteen vinneren av årets Fredspris. Blant de verdige mottakerne finner vi Colombias president Juan Manuel Santos i 2016, “for hans resolutte innsats for å få en slutt på landets mer enn 50-årige borgerkrig”.

I 2014 mottok Kailash Satyarthi og Malala Yousafzai den for “deres kamp mot undertrykkelse av barn og ungdom og for alle barns rett til utdanning”. Daværende sovjetiske leder Mikhail Gorbatsjov mottok den i 1990 “for hans ledende rolle i fredsprosessen som i dag preger viktige deler av det internasjonale samfunn.”

Men dessverre har prisen ved flere anledninger rett og slett blitt pinlig, ikke bare for komiteen som deler den ut, men også for mottakeren. Dette var tilfellet da Barack Obama mottok den i 2009 for sine luftige valgløfter om å bringe “hope” og “change” til et bittert splittet USA.

Ved seremonien i Oslo der han mottok prisen sa han: “I would be remiss if I did not acknowledge the considerable controversy that your generous decision has generated. In part, this is because I am at the beginning, and not the end, of my labors on the world stage.”

Beslutningen om å gi Obama prisen var i hovedsak basert på hva komiteen håpet at han ville utrette som president.

Iran-avtalen favoritt

Prisen i år kan bli like kontroversiell, siden Obamas utenriksminister John Kerry, Irans utenriksminister Mohamad Javad Zarif og EUs utenrikssjef Federica Mogherini ser ut til å være favoritter for sin rolle i å fremforhandle avtalen om Teherans omstridte atomvåpenprogram – 2015 Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA).

Da ser man bort fra at Obamas utenrikspolitikk inkluderer fiaskoer i Syria, Irak og Libya, og at Teheran fører kriger via stedfortreder med sine arabiske naboer i Syria og Irak, og aktivt forsøker å undergrave Washingtons regionale agenda.

Dersom Kerry, Zarif og Mogherini mottar prisen, vil det også anses som en klar irettesettelse av president Donald Trump og hans sannsynlige uvilje til å sertifisere Irans overholdelse av JCPOA. Fremtiden til avtalen, og hvorvidt den kan eller burde bli endre, er sterkt omstridt i Washington.

Det som imidlertid er sikkert, er at det nåværende nivået på fiendskapen mellom arabere og Iran omkring konkurrerende visjoner for regionen ikke er bærekraftig. Mekanismer for forsoning, fred og konfliktløsning mellom Teheran og deres Gulf-naboer er sårt tiltrengt.

En regional fredsskaper

I Nobelpris-sammenheng utmerker Omans sultan Qaboos seg som en fortjent kandidat for sitt imponerende og ubestridte arbeid for å forfølge fredelig forsoning for å forsøke å løse regionens mange vanskelige konflikter.

Som den lengst sittende monarken i den arabiske verden har sultan Qaboos med kløkt klart å fungere som en regional mellommann i sine 47 år i embetet, og redusert spenningene mellom Washington og Teheran.

Han har også aktivt bidratt til dialogen mellom Israel og araberlandene ved å være vertskap for det Muscat-baserte Middle East Desalination Research Center, som er dedikert til å dele israelsk ekspertise om avsaltingsteknologi og ferskvannsforsyning.

Oman anerkjenner at konflikten mellom Israel og palestinerne skaper friksjon mellom USA og den arabiske verden, men konsistent med sultan Qaboos’ filosofi om fredelig sameksistens og konflikthåndtering har han forsøkt å spille en konstruktiv rolle også på dette området.

Etter fredsavtalen i 1979 mellom Egypt og Israel var Oman det eneste medlemmet av Gulf Cooperation Council (GCC) som kontinuerlig holdt kontakten med Israel gjennom en rekke diplomatiske initiativer. Det var også ett av bare tre Arab League-medlemmer som ikke boikottet Egypt etter avtalen, samtidig som landet aktivt støttet fredssamtalene mellom Jordan og Israel i de etterfølgende årene.

I de senere år har Oman brukt sine kanaler til Teheran, og til houthiene i Jemen, til å sikre frigivelsen av et halvt dusin arresterte amerikanske statsborgere. Obama takket Muscat offentlig for disse bestrebelsene.

Obama-administrasjonen, og Kerry spesielt, gjorde seg nytte av Muscats hjelp i en rekke regionale initiativer, inkludert overfor Iran, Syria og Jemen. Kerry satte så stor pris på Omans effektive diplomati at han deltok på feiringen av nasjonaldagen i, noe som er svært uvanlig for en utenriksminister.

Ved å opprettholde nøytralitet og ikke-innblanding søker landet å bevare sin uavhengighet og stabilitet ved å legge seg nær Storbritannia og USA, samtidig som de balanserer sine forbindelser med Iran og Saudi Arabia. Men Israel-Palestina-vinkelen passer ikke inn i Omans umiddelbare strategiske hensyn. I motsetning til Iran, som de deler Strait of Hormuz med, er Israel en fjerntliggende makt.

Belønn langsiktig arbeid!

I lys av Myanmars omfattende folkemord mot sin muslimske rohingya-minoritet, fremstår fredsprisen i 1991 til Aung San Suu Kyi som enda en flause for Nobel-komiteen. Den illustrerer også på en smertefull måte at støtte til fredelig forsoning må måles over tiår, i motsetning til å plukke ut kandidater for å tjene et kortsiktig politisk formål.

Snarere enn å politisere prisen ved å velge Kerry, Zarif og Mogherini, viser Omans unike resultater i utenrikspolitikken at sultan Qaboos er en verdig kandidat. Han har demonstrert at å forfølge fred og forsoning er en livslang bestrebelse som man ikke kommer lett til.

Artikkelen er tidligere publisert på engelsk i Neubauers faste spalte i Arab News. Oversatt av Jan Arild Snoen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden