Ideer

Nobelprisen, ekteskapelig lykke og dvergkasting

Selv økonomer som ikke selv ser noe problematisk med nyresalg og dvergkasting, kan gjenreise tilliten til økonomifaget.

Selv økonomer som ikke selv ser noe problematisk med nyresalg og dvergkasting, kan gjenreise tilliten til økonomifaget.

Faget samfunnsøkonomi fikk seg en knekk etter finanskrisen. Dronningen av England spurte hvorfor ingen hadde sett hva som var på vei, Nobelprisvinner Paul Krugman avfeide tredve år med makroøkonomisk teori som fjas, og selv den tidligere Ayn Rand disippelen Alan Greenspan hørtes et øyeblikk ut som han tvilte på markedsevangeliet.

Årets vinnere av Nobelprisen i Økonomi (som ikke egentlig er en Nobelpris, men “Svenske Riksbankens pris i Samfunnsøkonomi til minne om Alfred Nobel” er tungvint å skrive) går på flere måter klar av slike kritiske strømninger og eksemplifiserer mye av det som er bra i moderne samfunnsøkonomi.

Det er naturlig å begynne med Lloyd Shapley, som fyller 90 til neste år, foretrekker å kalles matematiker fremfor økonom, og som fikk prisen for sine bidrag i spillteori på sekstitallet. Spillteori er en til tider svært teknisk og matematisk tung disiplin som røft kan deles i to typer. Den ene kalles kooperativ spillteori, og antar at folk ser muligheter de har for å nyte godt av samarbeid, kan gjøre bindende avtaler seg i mellom, og er i stand til å forhandle seg frem til en minnelig løsning som alle partene nyter godt av. Den andre typen kalles ikke-kooperativ spillteori, og analyserer situasjoner der bindende avtaler ikke er mulig. Dette kan skyldes at partene er selvstendige nasjoner, at en arbeidstagers innsats ikke kan etterprøves i retten, og så videre. I moderne økonomi er det først og fremst ikke-kooperativ spillteori som har fått stor anvendelse, men Shapleys pris er knyttet til den nå mindre vanlige kooperative grenen. Her gjorde han flere bidrag, men Nobelkomiteen trekker særlig frem en artikkel som presenterte en algoritme for å matche to sett med deltagere mot hverandre.

Gale Shapley-algoritmen

Et enkelt eksempel (som Nobelkomiteen selv bruker i sitt populærvitenskapelige sammendrag) er at vi har 10 kvinner og 10 menn som kjenner hverandre og skal finne seg en partner av det motsatte kjønn. Hver kvinne har en liste over de mennene hun synes er bra nok til å være aktuelle, og disse er rangert fra best til verst. Mennene har tilsvarende lister. Shapleys algoritme, som kalles Gale Shapley algoritmen, er en skritt for skritt oppskrift som sikrer at brukeren finner en stabil matching mellom kjønnene. At matchen er stabil, vil si at ingen har en foretrukket partner som ville foretrukket å være med dem. Løsningen identifiseres ved at f.eks. alle kvinnene frir til sitt førstevalg. Noen menn får masse frierier, andre får en eller noen få, noen får ingen. Alle kan beholde maks ett frieri, men de behøver ikke å si endelig ja. Det er “deferred acceptance,” utsatt akseptfrist. Når mennene har bestemt seg, har en drøss kvinner fått frieriene sine i retur. Disse spør nå sine andrevalg. Noen menn får nå nye frieri som er bedre enn de gamle de holdt på, andre får sine første akseptable frierier. Igjen beholder de maks ett frieri hver, og slik gjentas det til ingen kvinner ønsker å fri til noen flere. Resultatet er en stabil match, om enn i den friende sidens favør.

Denne algoritmen var et rent teoretisk bidrag, og kan virke noe sær og lite praktisk anvendelig. Her er det den andre prisvinneren, Al Roth, kommer inn. Fra åttitallet og utover tok han med seg Gale Shapley algoritmen og studerte ulike situasjoner der ulike parter skal matches med hverandre. Dette kan være ferdigutdannede leger som skal ha turnus og må matches med sykehus, elever som skal søke på skoler, ferdigutdannede økonomer som skal søke jobb, pasienter som trenger ny nyre og har hver sin donor de selv ikke er kompatible med, osv.

Roths arbeider var en kombinasjon av teoretiske bidrag, økonomiske eksperiment der deltagere må ta spillteoretiske beslutninger, datasimuleringer og praktiske forsøk med å forbedre matchingmarkeder. For eksempel var det et relativt velfungerende samordnet system for tildeling av turnusplasser i USA. Dette var forsøkt etterlignet i Storbritannia, men siden detaljene ikke var kjent, måtte de gjette seg til hvordan detaljene skulle utformes. Selve matchingen ble derfor foretatt på ulike vis i ulike regioner. Noen av disse samordnede systemene ble populære og vellykkede, andre ble lite brukt og gikk nedenom og hjem.

Roth viste at en viktig faktor var i hvilken grad algoritmene som ble brukt stemte overens med Gale Shapley algoritmen. De som ikke fant frem til stabile matcher opplevde stadig færre brukere, i tråd med det teorien ville forutsi. Roth ga anbefalninger til bedre algoritmer, og markedene tok seg opp. Senere forbedret han den amerikanske algoritmen så den kunne ta hensyn til leger som var gift med hverandre og ville ha turnus på samme sted, og han fikk kirurger med på å etablere byttesirkler for nyrer: Hvis Per trenger en nyre og har en kamerat som er villig til å donere, så kan det være at Per ikke er en match med kameratens blodtype osv. Hvis det er mange som er i samme situasjon kan man tenke seg “byttesirkler” hvor Pers kamerat donerer til Kari, mens Karis kamerat donerer til Ivar, som kan donere til Per.

Igjen tar Roth også for seg praktiske hensyn: Operasjonene bør foretas samtidig, så ikke Karis kamerat trekker seg når Kari har fått sin nyre. Simuleringer viser at det er tilstrekkelig å kunne gjennomføre tre operasjoner simultant for å få gjennomført hovedparten av de mulige matchene.

Roth fant også andre grunner til at slike matchingmarkeder kunne feile, og knyttet det særlig til tre faktorer: Markedene måtte være “tykke” – de måtte ha mange nok deltagere på begge sider til at deltagere kunne regne med å finne en match ved å delta. Videre måtte de håndtere trengsel: Mange nok mulige matcher må vurderes til at deltagere kan være trygge på at matchen de får er god. Og endelig må markedene være trygge og enkle å delta i. Dersom noen kunne ordne seg en deal før matchingen blir gjennomført, for eksempel, så vil stadig flere kunne se seg tvunget til å finne seg en match utenom systemet. Man må også unngå at det er lett å komme bedre ut av matchingen ved å strategiske lyve om egne ønsker.

Repugnant markets

Så vidt jeg kan bedømme, er årets pris en god pris, i det at den belønner gjennomførbare løsninger på tildels viktige problem, utviklet i et nært samspill mellom teori, empiri og eksperimentering. Samtidig er det en pris som ulike mennesker vil ta til inntekt for ulike politiske syn: Noen vil mene at dette viser hvor mye bedre selv et kunstig marked er enn ikke noe marked, og vil dermed se det som nok en bekreftelse på markeders fortreffelighet. Andre vil mene at det viser hvordan ekte markeder med kjøp og salg tildels kan erstattes av avanserte matching-algoritmer. Professor på Økonomisk Institutt ved UiO, Kalle Moene, gikk litt i denne retningen i sin omtale av prisen i Dagens Næringsliv tirsdag.

Roth selv setter matching-markedene sine i sammenheng med det han kaller Repugnant markets – goder og tjenester der folk ikke vil tillate penger, kjøp og salg fordi de syns det ville være moralsk kvalmende eller vemmelig. Disse markedene kan dreie seg om så mangt, og hva folk oppfatter som vemmelig varierer dessuten over tid. Eksempler kan være salg av sex, organer, barn, utslippstillatelser, heste- og hundekjøtt, lån, rusmidler og så videre.

I det jeg har sett av Roths arbeider på frastøtende markeder virker det som om han sliter litt med å se noe tydelig eller gyldig etisk resonnement som ligger bak den umiddelbare og absolutte moralske fordømmelsen enkelte kommer med når de vurderer dem. Dette gir seg tildels morsomme utslag, som når han i Journal of Economic Perspectives redegjør for forbudet blant andre Frankrike innførte mot dvergkasting. Argumentet var at dette ikke kunne tillates av hensyn til dvergenes verdighet. Roth sammenligner deretter dvergkasting med konebæring, en aktivitet som ikke vekker samme fordømmelsen, men, som han sier, også innebærer folk av ulik størrelse som løfter på hverandre. Konebæring innebærer at menn bærer en mindre kvinne (ofte ikke ektefelle) gjennom et hinderløp, og vinneren får tradisjonelt kvinnens vekt i øl som premie. (Vinneren av det nordamerikanske mesterskapet i år var forøvrig Finner, og interesserte kan se en videoher.)

Om Roth selv forstår fordømmelsen av slike markeder eller ikke, så mener han uansett at utbredt motvilje mot visse typer markeder er en begrensning økonomer må ta inn over seg av praktiske grunner: Godtar ikke politikere og vanlige folk at markeder brukes på et bestemt område, bør vi se oss om etter andre mekanismer som kan løse noen av problemene markedet ville tatt seg av.

Noen vil se på dette som eksemplarisk pragmatisme. Andre mer markedstro vil se det som et knefall for en irrasjonell markedsfrykt som burde bekjempes direkte. Roth selv nevner i en artikkel at Harvard-filosofen Michael Sandel skulle snakke om “the moral limits to markets” og ble introdusert med følgende kommentar: “The topic falls a bit between the cracks of business school professors, who often hate to raise ethical problems, and economists, who don’t always know what ethical problems are!” Økonomen Steve Landsburg ville nok av mange plasseres i sistnevnte gruppe: Han kommenterte  at Roth fikk Nobelprisen delvis for “figuring out the best way to allocate kidneys subject to the constraint that you’re too damned dumb to use the price system. Next up: A Nobel prize in medicine for figuring out the best way to prolong your life while repeatedly shooting yourself in the head.”

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden