Kommentar

Nøktern «True crime» om Orderud

Bilde: Skjermdump, nrk.no

Serien har ikke gått i de typiske fellene.

Sommeren 1999 satt jeg på en trampoline på Lesja sammen med noen tremenninger. Jeg var elleve år og vi hadde sikkert hoppet oss slitne nok til å sitte en stund. Da sier hun ene, vi kan kalle henne Ingrid, siden det er det hun heter:

– Har du fulgt med på orderudsaken, da, Ivar?

Det hadde jeg selvsagt. Selvsagt. Deretter diskuterte vi saken opp og ned i mente. Jeg husker ikke detaljer fra trampolinen, men jeg husker at jeg på den tiden fikk med meg alt om Per og Veronica, de mer mystiske og spennende Kristin og Lars, kulehull og orderudsokk.

Og hvor var den andre sokken? Hadde den noen tær med i spillet?

De evige gjenopptagere

Jeg tenkte på opplevelsen på trampolinen da jeg begynte å følge serien om Orderud-drapene, og var litt skeptisk. En utfordring med «True Crime»-sjangeren er at det er journalistikk, men pakket inn i et format og med en dramaturgi som ligner fiksjonen. Ja, for følg bare med i neste episode, så skal det skje noe nytt. Og enda mer om fire uker.

Men verden er ikke alltid slik som i fiksjonen, hvor vi forventer det svært uventede, ja hvor vi krever det for at serien skal være pirrende.

Orderud-saken har allerede vært oppe i retten og fire er dømt for medvirkning, og de har sonet sin straff. Å lage en dokumentar om dette med krimfiksjonens grep kan trigge folk til å i for stor grad forvente noe helt annet enn det vårt rettssystem har kommet frem til.

Legg til at mange berømte straffesaker har en gjeng «gjenopptagelses-fantaster» som ivrer for at vedkommende er uskyldig, og som vil gjenoppta og gjenoppta og gjenoppta i det uendelige, enda det er kompetente domstoler og kommisjoner som har jobbet seriøst med bevisene.

Mest kjent er Fredrik Fasting Torgersen, som ble dømt for drapet på 16 år gamle Rigmor. Ingen drapsdømt har fått prøvd saken sin så mange ganger. Selvsagt kan retten gjøre feil, men å så tvil om at rettsstaten er uhildet og fungerer som den skal, kan bite deg i halen rundt neste sving, den dagen noen blir frikjent. Det skjer faktisk ganske ofte, og en generell mistro mot domstolene er uheldig da også.

Begge sider må behandles likt

Det var altså dette jeg fryktet. At serien skulle legge opp til en stemning med popcorn og brus hver søndag, og hvor det som måtte komme frem av kritiske bemerkninger eller nye vinklinger ville bli tillagt mye mer og helt avgjørende vekt for seerne, mens det som måtte komme som bekreftelser av lagmannsrettens dom fra 2002, ville bli ignorert.

Slik er jo spenningsserier. Det som i episode 3 tyder på at den mistenkte i episode 1 er skyldig, blir knapt lagt merke til om det i samme episode kommer noe som tyder på at en annen er skurken, gjerne med dunkel belysning og nervepirrende musikk.

Journalistikken kan ikke holde på sånn. Der må begge momenter vektes likt, uten pirrende bakgrunnsmusikk til ett av momentene.

Dette er en svakhet ved «True crime»-sjangeren, ikke minst i saker som lett trekker til seg konspirasjoner. Om mye tyder på at uskyldige er dømt, bør pressen selvsagt grave i det, men avsløringer bør komme kjapt og uten dramaturgi. På TV vil en enkelt dokumentar fungere bedre enn en spennende serie vi kjøper snacks til å se søndag kveld.

Men hvor er den andre sokken?

Så hvordan lyktes Orderud-serien? Jo, til forskjell fra hva jeg fryktet, greide den å lage en fengende dokumentar – men uten å slå an en lett konspiratorisk tone med utsikter til uventet dreining neste søndag. .

Det ble en gjennomgang av en kjent drapssak, moment for moment. Det fenget fordi vi fikk et mer detaljert innblikk i saken, ikke minst gjennom opptak fra rettssaken. Jeg sitter ikke igjen med noe inntrykk av at de fire er uskyldig dømt.

Det eneste vi ikke har fått svar på, er hvor den andre orderudsokken har gjort av seg.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden