Kulturkommentar

Nord-Korea, elskerinner og handelslærere

– Vi må se etter hva som kan bli pent etter atomkrigen også. Vi må ikke være så selvhøytidelige, for naturen vil klare seg helt fint, sier artist Susanne Sundfør til Aftenposten. Ivar Staurseth spør hvorfor kunstere kommer unna med så mye rart. (Foto: United States Department of Defense/ Wikimedia)

Kunstnere kommer unna med spinnville uttalelser om krig og fred og andres privatliv.

Da jeg åpnet mac-en i dag morges, kokte Facebook av et intervju med artisten Susanne Sundfør og billedkunstneren Henrik Placht i Aftenposten. Tema var deres kunstneriske dragning mot det dysfunksjonelle og ondskapsfulle diktaturet i Nord-Korea.

Jeg tror det var Kjetil Rolness som slo på kokeplaten. Den har en effekt på flerfoldige kilowatt, så jeg satte over litt suppe selv da jeg leste følgende sitat fra Sundfør:

«Vi må se etter hva som kan bli pent etter atomkrigen også. Vi må ikke være så selvhøytidelige, for naturen vil klare seg helt fint. Vi klarer oss kanskje ikke, men naturen klarer seg fint.»

Spinnvilt!

Det skal sies at både Sundfør og Placht er sterkt kritiske til regimet. De lar seg ikke bruke av Nord-Korea på noen måte. Facebook-oppslag er ofte tabloide og skjeve for å få klikk.

Men hvorfor kommer kunstnere unna med uttalelser som vanlige folk aldri hadde kunnet ta i med ildtang?

Hadde en politiker snakket om fin natur etter atomkrigen, ville vi fått nervesammenbrudd.

Kunstnerisk diplomatpass

Hvis du er usedvanlig flink til å reparere vaskemaskiner, får du et godt rykte i hvitevarebransjen. Men du kommer ikke i avisen for å mene noe voldsomt om utenrikspolitikk.

Annerledes da om du er kunstner. Da kan du uttale deg om slike ting med autoritet. (Dette har de til felles med leger i selskapslivet.)

Kunsten har et slags diplomatpass som gir fri innreise og utreise i tragedier og livskriser. De kan utleveres uten sladd, for det kan jo bli god kunst av det.

Historisk fotavtrykk

Det er ikke så dumt, egentlig. En person som har levd et helt straight liv uten oppturer og nedturer, som aldri har sett lidelse og nød eller glede og lykke, kan neppe bli en særlig god romanforfatter. Det gjelder nok også for andre genre i kunsten.

Kunst er et kulturelt og historisk fotavtrykk som bevares for ettertiden. Da den tyske forfatteren Hans Fallada (pseudonym) skrev romanen Kleiner Mann, was nun? i 1932, kom den allerede året etter i norsk oversettelse. Den står fremdeles i hyllene i velassorterte bokhandler for de som måtte interessere seg for mellomkrigstidens Tyskland.

De kan også finne Christopher Isherwoods Goodbye to Berlin, om livet til en ung britisk homofil mann som i samme periode søker friheten i Berlin – helt til nazistene marsjerer inn og gjør kål på det hele.

Hadde disse herrene skrevet kronikker og ikke begått kunst, ville tekstene vært borte i dag.

Grafsing, utlevering og kulisser

Disse romanene grafser likevel ikke i gjenkjennelig privatliv. De er heller ikke skrevet av rike mennesker som oppsøker slum, nød, fattigdom og dævelskap for å bruke det som en kulisse i egen kunst.

Mange tror at det mest kontroversielle ved Agnar Mykles Sangen om den røde rubin var skildringene av samleier mellom handelslæreren Ask Burlefot og diverse piker i Nord-Norge.

Neida. Det mest kontroversielle var at forfatteren selv hadde reist nordover og vært handelslærer. Både Burlefot og Mykle hadde gått på det som i romanen er omtalt som «Den merkantile høyskole» i Bergen. NHH forkortes den i våre kretser.

Folk der nord dro kjensel på pikene og lurte på hva slags snusk de hadde vært borti. Romanen ble lest som en nøkkelroman.

Rettsaker døde ikke med Mykle

Det har lite med dagens kunstneriske bruk av Nord-Korea å gjøre, men det er et eksempel på at kunstnere kan slenge det kunstneriske passet på bordet og gjøre ting som pressen aldri hadde kommet unna med.

Det er fremdeles kontroversielt. Da Karl Ove Knausgård skrev Min Kamp, reagerte familien på hans utlevering av sine egne. En belastning, selvsagt, men dette var jo litteratur, må vite. I nyere tid har en norsk forfatterinne skrevet roman om det mange kjenner igjen som hennes eksmann.

Rønnaug Kleiva skrev romanen Uten reell fare i 2003, om mann, kone og en elskerinne. Da meldte det seg en sprut levende dame som kjente seg igjen i trekantdramaet. Dette ville hun ikke ha på seg. Derfor sa hun fra nokså offentlig. Å trekke romaner for retten, døde altså ikke med Mykle og noen tiårs frigjøring. Boken ble ikke trukket, så Rønnaug Kleiva må ha skrevet om noen andre.

Skygg unna forfattere!

Kanskje går forfattere, musikere og malere over både lik, tragedier, elskere og elskerinner for å få en god story.

Må vi finne oss i dette for kunstens skyld, slik selv autoritære fyrster måtte svelge hoffnarrens spydigheter i middelalderen?

Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg aldri skal innlede noe forhold til en romanforfatter. Enten skriver han om meg eller så tror jeg, selvopptatt, at alt han skriver, er om meg. Atomkrigen vil jeg under alle omstendigheter unngå, uansett hvor bra natur som måtte komme etterpå.

 

P.S. Artikkelforfatteren har ingen planer om å skrive roman med det første.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden