Politikk

Den nordiske modellen – en bløff

I hele Europa snakkes det om at de sosialdemokratiske partiene er i krise, skriver Lars Kolbeinstveit.

Bilde: Glenn Ljunggren, Flickr.

Den svensk-kurdiske forskeren Nima Sanandajis nye bok viser at den nordiske modellen slett ikke er noe konkurransefortrinn.

Hvorfor er vi i de nordiske landene så rike? Antakelsen er gjerne at vi har funnet en eller annen hemmelig formel, der vi kombinerer en effektiv markedsøkonomi med omfordelende skattepolitikk og en sterk velferdsstat. På denne måten får alle like muligheter, samtidig som vi høster all rikdommen fra kapitalismen. Effektivt og rettferdig på én gang: Sosialdemokratiet – eller den nordiske modellen – er vårt konkurransefortrinn. Og derfor vil vi nødvendigvis sakke akterut, hvis vi ikke tar vare på modellen for fremtida.

Denne typen forestillinger om den nordiske modellen er tema for den svensk-kurdiske forskeren Nima Sanandajis nye bok Debunking Utopia – Exposing The Myth of Nordic Socialism. Boka er gitt ut på et amerikansk forlag, og er myntet på et amerikansk publikum, men forteller de nordiske sosialdemokratienes historie på en måte som i påfallende liten grad har vært tema i den hjemlige debatten.

Kapitalismens ånd

For å få en riktig forståelse av hvorfor det norske og de nordiske samfunnene er så vellykkete, ikke bare materielt, men i alt fra høy gjennomsnittlig levealder til lav spedbarnsdødelighet, må vi nemlig gå lenger tilbake i tid enn for eksempel Arbeiderpartiets første maktovertakelse i 1935. Den protestantiske arbeidsmoralen er en annen velkjent forklaring som springer opp da, men trolig har den nordeuropeiske kulturen for pliktoppfyllelse og hardt arbeid ikke hovedsakelig religiøse årsaker.

san

For at arbeid skal bli verdsatt, må arbeid nemlig lønne seg. Mens folket i andre land opplevde en brå overgang fra et føydalt til et industrielt samfunn, hadde man i Norden en lang (og med industrialiseringen overlappende) mellomperiode der folket i stor grad var selveiende bønder. I en annen ny bok, Ottar Brox’ På vei mot et postindustrielt klassesamfunn?, skildrer forfatteren hvordan denne prosessen gikk for seg for Norges del.

Folketilveksten på 1800-tallet førte til sterk nyetablering av selvstendige småbruk, men jorda var ofte dårlig og det gav liten mening å dyrke den utover det som trengtes for å fø seg selv og familien. Derfor var småbrukerne kontinuerlig på utkikk etter måter å skaffe seg kontantinntekter i tillegg. «Det ga muligheter for entreprenører som ville utnytte sesongmessig tilgjengelige naturressurser som fisk og tømmer, men også for gründere som etablerte tremasse- papir- eller tekstilfabrikker», skriver Brox. Allerede rundt 1900 var Norge blant verdens rikeste land, mener et økende antall historikere. Relativt til andre land i samtida var altså ikke Norge på 1800-tallet noe lutfattig sted, slik vi gjerne forestiller oss, men et land omsvøpt av kapitalismens ånd.

Norge vs. USA

Denne ånden, respekten for den private eiendomsretten og evnen til å skape seg et levebrød ved egen innsats, tok de mange utvandrerne fra Norge og Norden til USA med seg. Og samfunnsmodellen på hver sin side av Atlanteren utviklet seg en god stund parallelt. Lenge var nemlig ikke skattetrykket eller offentlig sektor større i Skandinavia enn i USA. Men rundt 1960 begynte de politiske virkemidlene å endre seg, skriver Sanandaji. Trolig var dette fordi man i USA tidligere var skeptisk til de negative konsekvensene av en generøs velferdsstat. USA var et langt mer mangeartet samfunn enn de skandinaviske på denne tida. Franklin D. Roosevelt, arkitekten bak den amerikanske velferdsstaten, sammenliknet i 1935 trygd med narkotika. Med slike utsagn, som ville vært altfor politisk ukorrekte i dag, selv for de fleste republikanerne, gav han uttrykk for en holdning som i motsetning til i Skandinavia fikk lov til å feste seg i USA.

Var dette en ulykke for amerikanerne og en velsignelse for oss skandinaver? Hvis for eksempel Minnesota med sine mange norsk-amerikanere hadde vært en selvstendig nasjon, er det ikke usannsynlig at innbyggerne der ville bygd opp en velferdsstat som likner på den vi har i Norge. Som svenske Andreas Bergh og danske Christian Bjørnskov har blitt kjent for å påvise, er land med store velferdsstater preget av høy sosial tillit, ikke fordi velferdsstaten skaper sosial tillit, men av motsatt grunn. Og ingen gruppe i USA er så tillitsfull som den med skandinavisk opphav, som tok med seg tilliten fra det egalitære, nordiske småbrukersamfunnet.

Men ville det vært lurt av norsk-amerikanerne å bygge opp en stor velferdsstat? Sanandaji mener at det ikke nytter å sammenlikne tilstanden i hele det kulturelt mangfoldige USA med tilstanden i Norden; det blir som å sammenlikne epler og appelsiner. Han sammenlikner isteden den allmenne velstanden blant amerikanere av nordisk avstamming med tilsvarende tall i opphavslandene, og får slik et bilde på hvilken samfunnsøkonomisk kostnad den nordiske modellen faktisk innebærer.

BNP per innbygger er nemlig rundt 70.000 dollar for dansk- og svensk-amerikanere, mens det samme tallet ligger rundt 45.000 dollar for dansker og svensker i hjemlandet. Norsk-amerikanere har bare ørlite høyere BNP per innbygger enn nordmenn, men det skulle bare mangle siden amerikanerne selvsagt ikke har olje. På bakgrunn av dette kan Sanandaji skrive at den amerikanske modellen ser ut til å gi en 50 prosent høyere levestandard enn den nordiske.

Vellykket før velferdsstaten

Samme type konklusjoner kan Sanandaji trekke ved å sammenlikne det fortsatt USA-liknende Norden fra 1960 med dagens utgave. Det viser seg at de viktigste trekkene vi setter pris på med landene våre, allerede var på plass før velferdsstaten ble innført. Norge hadde for eksempel verdens lengste gjennomsnittlige levealder i 1960. I dag, med vår oljerikdom og vår rause velferdsstat, er vi ikke lenger blant topp 10. I lav spedbarnsdødelighet var vi på fjerdeplass den gangen som nå, men begge gangene slått av Island som aldri har omfavnet velferdsstaten på samme måte som oss.

Og hva med den høyt skattede økonomiske likheten? Også denne var på plass før velferdsstaten for alvor begynte å ekspandere. Undersøkelsene som er gjort om dette, tyder på at den skandinaviske befolkningen var blant verdens mest økonomisk likestilte, også i første halvdel av forrige århundre.

Lite påaktet i debatten om økonomisk ulikhet, er det for øvrig at land som Slovenia og Tsjekkia er på samme likhetsnivå som de nordiske landene. Men disse landene er ikke sosialdemokratier; de har relativt lave og flate skatter. Det de har til felles med skandinavene er derimot en etnisk homogen befolkning som sammen med en effektiv markedsøkonomi, sosial tillit og en kultur som fremmer egenansvar, er det som ser ut til å ha skapt økonomisk vekst og sosial likhet i Skandinavia forut for velferdsstaten. «Vi vet at de store kulturforskjellene i USA er hovedårsaken til høy ulikhet», skriver Sanandaji. Sosial mobilitet i USA forhindres i stor grad av at inntektsforskjellene ikke forsvinner mellom de ulike etniske gruppene der.

Norge og våre naboland ble rike på samme måte som amerikanerne, ved å kombinere en fri og effektiv markedsøkonomi med lave skatter og liten statlig inngripen. Ifølge Sanandajis statistikk hadde de nordiske landene verdens høyeste økonomiske vekst i frimarkedsperioden fra 1870 og frem til andre verdenskrig. Etter det utmerker vi oss ikke noe spesielt i forhold til andre vestlige land, før Sverige og Finland igjen havnet blant de mest dynamiske i verden etter å ha gjennomført tilbudsidereformer på 90-tallet (Norge er her selvsagt et unntak fra og med oljeæraens begynnelse rundt 1970).

Ingen hemmelig formel

Dette betyr ikke at Norge ikke har noen bedre løsninger enn USA. For eksempel er vårt offentlige helsevesen billigere og mindre byråkratisk enn det amerikanske, men kanskje ikke mer enn det nederlandske eller sveitsiske. Sanandaji nevner offentlig finansiering av barnehager og høyere utdannelse som eksempler på ting som har sine meritter.

Men uansett er det ikke slik at økonomiske mekanismer som gjelder andre steder i verden, ikke gjelder i Norden. Heller ikke her er høye skatter og rause velferdsordninger noe som gjør samfunnet mere produktivt. Det synes ikke minst blant oss nordmenn, hvor vi er på verdenstoppen både i sykefravær og andel av befolkningen på trygd, selv om folkehelsa blir stadig bedre. Dette er et symptom på at den nordiske kulturen som gjorde oss rike, er svekket – en kultur som er det vi egentlig burde være bekymret for å miste i fremtida.

Illustrasjonsfoto: Glenn Ljunggren, Flickr. CC-lisens.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden