Kommentar

Norge bør tape kampen om Sikkerhetsrådet

Norge har lite å vinne og mye å tape på å skjøtte et sete i FNs Sikkerhetsråd.

Bilde: Magnus Løvold

Når jakten på prestisje blir styrende legger diplomatiet ut snubletråder for seg selv.

Den 25. juni lanserte Norge offisielt sitt kandidatur til FNs sikkerhetsråd med en video av statsminister Erna Solberg og utenriksmininister Ine Marie Eriksen Søreide på Twitter.

Det er på sett og vis forståelig at norsk utenrikstjeneste ønsker å delta i FNs sikkerhetsråd i New York. En slik deltagelse er noe av det mest prestisjefylte man kan fylle en karriere i diplomatiet med. Et forhold som også reflekteres i at Norge nylig har kjøpt inn en residensbolig for 87 millioner kroner i New York for å drifte valgkampen for kandidaturet. Det er likevel svært vanskelig å se hva den befolkningen som det norske diplomatiet er satt til å representere får igjen for dette.

Oppsiden ved norsk deltagelse i Sikkerhetsrådet er begrenset, og det forholdsvis uklart hva Norge egentlig forsøker å oppnå gjennom deltagelsen. Nedsiden er derimot betydelig, ved at vi risikerer å skade forholdet til flere av våre viktigste allierte og handelspartnere. Det skjer fordi vi  kan bli tvunget til å ta stilling til spørsmål vi helst skulle sluppet å ta stilling til.

Liten oppside

I reklamefilmen med statsministeren og utenriksministeren velger de to å oppsummere det hele med at «the world faces many challenges that we most solve togheter». Hva nå  det måtte bety. Et hint kan vi kanskje få ved å se til våre svenske naboer, som for tiden holder presidentskapet i rådet.

I en kronikk fra i vinter til Dagens Industri peker Sveriges utenriksminister, Margot Wallström, i fem punkter på hva Sverige har fått igjen for å delta. Punkt nummer 1) er at ordet «kvinne» nå er nevnt i 100 prosent av sikkerhetsrådets resolusjoner om krisesituasjoner, opp fra kun 69 prosent i 2016, og punkt 4) at man har klart å få invitert utenriksministrene fra henholdsvis Mali og Somalia til å redegjøre for rådet.

Det er selvsagt fint at de som søker etter ordet «kvinne» i sikkerhetsrådets dokumentdatabase nå vil få opp samtlige dokumenter fra 2017, men det er uklart hvilke reelle utenrikspolitiske gevinster som oppstår gjennom dette. Det hele bærer preg av svært abstrakte og idealistiske målsetninger som er helt fjernt fra landets reelle utenrikspolitiske utfordringer.

Stor nedside

Nedsiden ved en deltagelse er derimot betydelig. Norges primære utenrikspolitiske målsetninger bør være å 1) fremme nasjonens sikkerhet gjennom militær alliansebygging og 2) fremme nasjonens velstand gjennom handelstilganger. I etterkrigstiden har det vært forholdsvis enkelt å balansere de to målsetningene.

Dette fordi vi har fått militære garantier fra USA gjennom NATO-samarbeidet, og gode handelstilganger gjennom EU og EØS-avtalen. Og så lenge forholdet mellom USA og Europa er godt, har ikke Norge hatt behov for å velge mellom de to. Men så flyttet Donald Trump inn i Det hvite hus. For tiden pågår det en stadig eskalerende diplomatisk konflikt mellom USA og EU (særlig Tyskland). Fordi Norge er helt avhengig av å opprettholde gode relasjoner til begge landene er det en fordel om man velger seg en lav profil. En deltagelse i Sikkerhetsrådet er det diametralt motsatte av det.

Situasjonen minner mistenkelig om sist gang Norge deltok i FNs sikkerhetsråd. Da var USA og Storbritannia i ferd med å forberede invasjonen av Irak, til store protester fra rådets øvrige medlemmer som Tyskland og Frankrike. En situasjon som var tilnærmet umulig for Norge å forholde seg til, og som nesten utløste regjeringskrise på hjemmebane.

Dessverre ser den lærdommen nå ut til å ha gått i glemmeboken. Gjennom å delta i rådet vil Norge tvinges til å stemme over flere saker der vi kanskje ikke en gang har en reell utenrikspolitisk interesse i, men hvor vi uansett hvordan vi stemmer risikerer å provosere et eller flere land vi ønsker å ha gode relasjoner til.

I et verst tenkelig scenario for Norge kan konfliktnivået mellom USA og EU eskalere til det spillteoretikere beskriver som et «game of chicken», der to lastebiler kommer kjørende mot hverandre i full fart i håp om at den andre skal svinge av veien. Handelskrigen ser ut til å være på vei mot et slikt oppgjør.

Da kan det være dumt å ha beveget seg ut på fotgjengerovergangen, selv når man er en humanitær stormakt.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden