Forsiden

Norge i rødt, hvitt og brunt

Fascismen forsvant på ingen måter fra Europa etter forrige verdenskrig. Øyvind Strømmen nøster opp den sorte tråden fra brune skjorter og bandolærer til kontrajihadisme.

Fascismen forsvant på ingen måter fra Europa etter forrige verdenskrig. Øyvind Strømmen nøster opp den sorte tråden fra brune skjorter og bandolærer til kontrajihadisme.

Øyvind Strømmen
Den sorte tråden: Europeisk høyreradikalisme fra 1920 til i dag
Cappelen Damm, 2013
423 sider

Forrige uke var det igjen politisperringer rundt Stortinget. Trusselen var ikke reell, men var like fullt en uhyggelig påminnelse om 22. juli og om at terroren kan ramme oss igjen. Selv synes jeg det er utrivelig å måtte forsere politisperringer for å komme seg til kontoret. Det er nok til at jeg føler det påvirker meg i hverdagen.

Mannen som hadde kommet med truslene denne gangen, var involvert i Norwegian Defence League. En brokete forsamling som neppe utgjør noen stor trussel. Men de er med på å holde liv i en lite ærbar tradisjon av høyreekstreme grupperinger i Norge, en tradisjon som vi alle har fått øynene opp for det siste halvannet året. 

Til nå har en dyster innsikt nådd de fleste: Fascismen forsvant ikke fra Europa eller Norge etter annen verdenskrig. I Ungarn har Jobbik blitt landets tredje største parti. I Hellas har Gylden Daggry fått 18 mandater i parlamentet. I England har British Defence League blitt mer synlig enn Oswald Mosley og hans svarskjorter noen gang var. I Italia, hvor fascistene etter andre verdenskrig ble konfrontert, men dessverre ikke bekjempet, blomstrer fascismen opp igjen, og utilslørt Mussolini-hyllest er ikke lenger uvanlig. Brune skjorter og bandolær er igjen å se på gatene.

Om det marsjerer som en fascist og snakker som en fascist, er det greit å kalle det fascisme.

Om det går som en and og kvekker som en and, er det ofte greit å kalle det en and, selv om mange av Europas moderne fascister prøver å gjenoppfinne seg selv som en variant av den stygge andungen. Eller sagt enda klarere: Om det marsjerer som en fascist og snakker som en fascist, er det greit å kalle det fascisme. Det er det Øyvind Strømmen gjør i Den sorte tråden. Boken er en kronologisk gjennomgang av høyreekstreme og –radikale organisasjoner og miljøer i Norge og Europa fra 1920 til i dag.

Sterk bok om ytre høyre
De siste årene har Strømmen, som også er fast spaltist i Minerva, vært blant de viktigste bidragsyterne til en opplyst nyhetsdekning og debatt om høyreekstreme og antimuslimske ideer og miljøer i Norge. I 2011 ble han kåret til Årets frilanser av Norsk Journalistlag for innsatsen. Etter suksessen med Det mørke nettet (2011) har det vært knyttet forventninger til hans nye bok.

Og Den sorte tråden innfrir. Strømmens historiske gjennomgang er på sitt beste svært grundig kildebelagt, detaljrik og lettfattelig. Forfatterens evne til å trekke tråder og se ideologiske paralleller på tvers av landegrenser, tiår og medier, er slående. Det er få andre i Norge som besitter Strømmens kombinasjon av innsikt i høyreekstremismens historie, politiske massebevegelser og radikale nettforum med journalistisk teft og iver etter å grave i det dagsaktuelle.

På under 400 sider skal det godt gjøres å holde en like høy standard på nesten 100 års historie, og detaljnivået og dybden er også noe ujevnt fordelt. Den sorte tråden er best i omtalen av Skandinavia, Frankrike, Nederland og Belgia – land som Strømmen selv har god innsikt i (og språkkompetanse til å hente originalkilder fra). Best er den i behandlingen av nynazister og forskjellige nyfascistiske tidsskriftmiljøer i Norge på 60- 70- og 80-tallet. Sør- og Øst-Europa har boken mindre å si om. Utvalget og fokuset kan virke noe tilfeldig, men i norsk kontekst er det relevant. Vesteuropeiske høyreradikale kan si mer om norske forhold enn polske nynazister og greske neofascister kan.

Fascismens historie
Høyreradikale, høyreekstreme, høyrepopulister og fascister: ytre høyre er et mangehodet troll. Å holde orden på begrepene er ikke alltid like enkelt. Både forskjeller og likheter er ofte mer fremtredende enn begrepene får frem. Skal man finne ”tråden” gjennom nesten et helt århundre, er generaliseringer nærmest uunngåelig.

Strømmen er en av de skribentene som holder orden i kortene, og Den sorte tråden starter også forbilledlig med et eget definisjonskapittel. Her går forfatteren til røttene og legger vekt på fascismen som et felles ideologisk utgangspunkt. Til det bruker han Roger Griffins kjente definisjon av fascisme:

”[Fascisme] kan best beskrives som en revolusjonær form for nasjonalisme som har en politisk, sosial og etisk revolusjon som mål, og som ønsker å forme ”folket” til en dynamisk, nasjonal enhet under nye eliter med heroiske verdier. Kjernemyten i dette prosjektet er at det bare er en populistisk, klasseoverskridende bevegelse for rengjørende, rensende nasjonal gjenfødelse som kan stanse bølgen av dekadanse”.

Denne definisjonen fokuserer på fascismens modernitetsforakt og nasjonalisme. Den inkluderer ikke økonomisk korporativisme, antisemittisme, biologisk determinisme eller førerprinsippet – trekk som kanskje er mest kjent i dag. Det er en forholdsvis åpen definisjon som tar høyde for fascismens forskjellige historiske og geografiske uttrykk, men som samtidig rommer kjernen av fascismens innebygde autoritære potensial.

Det gjennomgående trekket er ”en ekskluderende nasjonalisme, altså en nasjonalisme basert på å sjalte visse grupper ut av befolkningen, en retorikk basert på konspiratoriske forestillinger, og en politikk preget av fiendebilder”. I det tvilsomme selskapet støter man på blant annet Vlams Belang, Le Pen, BNP og Boot Boys. Men Strømmen behandler også organisasjoner som ikke kan plasseres ytterst i fløyen, som Fedrelandslaget og Anders Langes Parti.

Studentavisen Minerva dukker også opp i fascismens historie i Norge. I mellomkrigstiden var det mange fra det unge konservative studentmiljøet og Unge Høyre som så på den internasjonale fascismen med interesse, og de uttrykte også direkte støtte til fascistiske regimer.

At fascistisk tankegods slapp til innenfor permene, er selvsagt en mindre stolt del av tidsskriftets historie. Et ”oppgjør” med nesten 80 år gamle artikler fra et tidsskrift hvis felles arv nesten bare er i navnet, er kanskje på overtid. Men historien viser hvordan konservative miljøer i Norge ikke alltid har hatt et tilstrekkelig vern mot utglidning til demokrati- og samfunnsfiendtlige holdninger. Antisemittismen og førerprinsippet fikk lite støtte, men at holdningene var klart antiliberale og reaksjonære, er det ingen tvil om. 

Fremskrittspartiet får ikke overraskende mye oppmerksomhet i gjennomgangen av den norske høyreradikalismen. Men selv om partiet her må finne seg i å bli satt i dårlig selskap, gir Strømmen mye støtte til teorien om at Frp har vært et hinder for etableringen av reelt høyreradikalt parti i Norge. ”Det synes åpenbart”, skriver Strømmen, ”at en del av forklaringen er at velgerne har valgt bort Demokratenes høyreradikalisme for en mer moderat, populistisk høyrepolitikk”.

Medstifter Eivind Eckbo sa treffende om stiftelsen av Anders Langes parti at det ”var som å sette en fjøslykt ut i sommernatten. Da kom det flyvende mye rart!” Og ”fjøslykta” har tiltrukket seg mye rart. Mange har blitt kastet ut, også fra Frp, men partiet har samtidig klart å holde nok på interessen til at velgerne som fulgte med har fortsatt å betrakte dem som sitt parti. Å spille på fordommer og holdninger man ikke vil støtte eksplisitt kan med rette kalles populisme – og man skal ikke lete lenge i Frps arkiver for å finne sitater som har passet til denne beskrivelsen. Samtidig har partiet satt ord på faktiske problemer og opplevd uttrygghet som andre partier har kviet seg for å ta i. Det dreier seg ikke minst om innvandringen. Man kan gjerne mislike måten innvandringsdebatten har foregått på i Norge – noe som gjerne betyr at man misliker Frps retorikk og standpunkter – men man kommer ikke bort fra det faktum at mange velgere er bekymret for omfanget og konsekvensene. Bekymring gjør seg dårlig under teppet. Det er kanskje først og fremst det som har skjedd i Sverige, der Sverigedemokraternas vekst delvis må tilskrives en bølge av fortiet misnøye og bekymring.

Kontinuitet overskygger brudd
Strømmen er mest opptatt av kontinuitet på ideplanet. Det får også betydning for hvordan han tolker de nye høyreradikale, de som gjerne fronter motstand mot innvandring og islam som sin hovedsak. Og det finnes uten tvil en sammenheng. De nye brunskjortene er mindre originalt enn det ofte blir fremstilt som. Den ideologiske kjernen, i den grad denne finnes, er i stor grad det samme: sterk nasjonalisme, konspirasjonsteorier og fiendebilder. Overgangen fra antisemittisme til innvandrerfrykt til muslimhat har også skjedd gradvis. Fra Norsk Front til Hvit Valgallianse, Fedrelandspartiet og SIAN. Det er forskjell på Boot Boys og English Defence League (og deres mindre vellykkede norske søsterforening NDL), men det trengs ikke mer enn et blikk på deres demonstrasjoner, deres retorikk og symbolbruk for å forstå at det også er likheter. Når man i tillegg, som Strømmen gjør, følger tråden av internasjonale kontakter og inspirasjonskilder, er sammenhengene tydelige.

Samtidig er det tydelige brudd, og det er lett å falle for den samfunnsvitenskapelige feilslutningen at ”correlation is causation”. Til tider kan det virke som om forfatteren knyter sammen tråder som i realiteten forstås best adskilt.

Den sorte tråden er rik på informasjon om partier, politikere og pådrivere, men sparsom med analyse av tilhengerne og historisk kontekst.

De nynazistiske grupperingene med gamle NS-medlemmer og frontkjemper lurende i kulissene døde i stor grad ut med dem. De innvandringsfiendtlige organisasjonene som kom siden, fikk heller støtte av tidligere motstandsmenn. Den symbolske forskjellen er slående, men det vitner også om mer grunnleggende forskjeller. Ikke minst i hvem gruppene appellerer til. Den sorte tråden er rik på informasjon om partier, politikere og pådrivere, men sparsom med analyse av tilhengerne og historisk kontekst. Det er synd, for forfatterens analyser ville trolig vært vel verdt å lese.

Kontrajihadismen som vår tids fascisme
Et av disse bruddene er 11. september, den påfølgende krigen mot terror og hvilken betydning denne fikk for fremveksten av det kontrajihadistiske miljøet. Strømmen gir krigsbloggerne en sentral rolle i denne sammenheng, men behandlingen er ganske kort.

Bjørn Stærk, som selv var aktiv i bloggmiljøet etter 11. september, og som også er en sentral kilde til fenomenet i Den sorte tråden, beskriver krigsbloggernes utvikling som delt. Følelsen av at islamismen som bakgrunnsteppe for terror var underkommunisert i mediene, var felles, og til dels også riktig. Men gradvis fløy deler av krigsbloggermiljøet av gårde i sitt eget ideologisk univers: kontrajihadismen. Islamhatet ble tydelig og etter hvert fullstendig dominerende. Hva som lå bak denne radikaliseringen, drøfter ikke Strømmen. Hvordan en slik ideologi vokste frem av et USA-vennlig, fascismekritisk miljø, er ikke gitt. På dette punktet savnes et grundigere analytisk grep (noe også Ivar Iversen påpeker i sin anmeldelse i Dagsavisen).

Kontrajihadismen er bunnfisken som Strømmen trekker opp i enden av den sorte tråden. Fenomenet var sentralt i Strømmens forrige bok, Det mørke nettet, og behandles langt mer grundig der. I Den sorte tråden er målet heller å gi en historisk og ideologisk plassering av kontrajihadismen og Behring Breivik.

Kontrajihadismen passer som hånd i handske med kjennetegnene på høyreekstremisme som blant andre Anders Ravik Jupskås støtter seg på i sin siste bok Ekstreme Europa: ekstrem nasjonalisme, anti-demokratisk tankegods, autoritær innstilling, rasisme, xenofobi og konspirasjonsteorier. Mye av tankegodset som formidles, passer også til Griffins fascismedefinisjon. Men er det meningsfullt å betrakte kontrajihadismen som en fascistisk bevegelse? Nasjonalismen er ikke tydelig som opphenget i ”sivilisasjonskamp”, og modernitetsforakten synes ganske ujevnt fordelt blant dens tilhengere.  Det samme gjør tanken om nasjonal gjenfødelse. Oppslutningen er like vanskelig å få tak på som ideologien selv.

Dette viser svakheten ved å ta utgangspunkt i en så vid definisjon, som Griffin sin er. Det er en stor sekk det er mulig å kaste det meste i. I Den sorte tråden baserer fascismetesten seg nesten utelukkende på spredte sitater fra Fjordman. Han var som kjent et stort forbilde for Behring Breivik, men likevel kan det virke som Strømmen her velger sitater med omhu for å gjøre tråden tydeligst mulig.

Les også Eirik Vatnøy: ”Den farlige retorikken”

Lett å miste fokus og proporsjoner
Kronologi og kontinuitet gjør Den sorte tråden leservennlig og budskapet klart. Men fascismens historie er langt fra en snorrett linje. Holdes ”ytre høyre” frem som en statisk størrelse, er det lett å forklare ideologiske endringer som et taktisk skifte eller strategisk tilpasning til tiden. John O. Egeland tenderer til det i forrige ukes Dagbladet: ”I dag er ikke antisemittismen noe nyttig redskap for ytre høyre […] Derfor er vi nå vitne til en fornyelse av høyreekstremismens ideologi og propaganda”. Men er dette den beste måten å forstå aggressivitet mot ”multikulturalismen” på? Som en taktisk omstilling, et nyttigere redskap enn den foreldede antisemittismen?

Selvsagt er det interessant å diskutere hva som gir grobunn for hat og vold. Men det er lett å miste fokus og proporsjoner.

Gjør man det, betrakter man fort fiendebildet og konspirasjonsteoriene som lite annet enn retorisk smiger som appellerer til en latent fremmedfiendtlighet i oss alle. Veien er kort til å mene problemet grunnleggende sett er vår alles indre fascist, og at det beste vernet mot det ekstreme høyre er at vi alle tar et lite skritt til venstre. Selvsagt er det interessant å diskutere hva som gir grobunn for hat og vold. Men det er lett å miste fokus og proporsjoner.

Den sorte tråden viser disse proporsjonene. Høyreekstremismens historie i Norge er en historie om små organisasjoner og individer som har stilt seg langt utenfor demokratiet. Trusselen har aldri vært fascistisk overtakelse eller radikalisering av den brede befolkningen, men vold og terror fra smågrupper eller enkeltindivider. Det gjør det ikke mindre farlig, men det har betydning for hvordan vi bekjemper ekstremisme og radikalisering. Det holder ikke med fakkeltog. Politiet har en opplagt rolle.

I kjølvannet av Brennpunkts dokumentar om Christian Høibø har blant annet Bjørnar Moxnes anklaget PST for å bryte sin instruks ved å overvåke Internasjonale Sosialister og Blitz via kilder som Høibø.  PST har angivelig fått abonnementslistene til tidsskriftet Gnisten, noe som er langt over grensen for politisk overvåkning. Videre mener Moxnes at overvåkningen er feilrettet, siden ”all erfaring viser at terror kommer fra høyresiden”. 

Moxnes holdning er lite prinsipiell, men ikke grunnløs. I Norge har volden for det meste kommet fra de høyreekstreme, også før 22.juli (12 prosent av terrorangrepene i Vest-Europa i perioden 1950-2004), og det er her rasismen, antisemittismen og fremmedfiendtligheten har vært tydeligst. Mens ”radikal” på venstresiden har blitt litt forslitt hedersbetegnelse, distanserer høyresiden seg fra beskrivelsen ”høyreradikal” og det ideologiske slektskapet det impliserer. Mens det på venstresiden ikke er uvanlig å behandle raddisene som litt naive, men ekstra engasjerte meningsfeller, har høyresiden (stort sett) alltid tatt tvert avstand til ytre høyre. (At høyreradikale partier aldri har lykkes med å etablere noe fungerende internasjonalt nettverk, til dels på grunn av behovet for å ta avstand, viser hvordan partiene også har problemer med å bli assosiert med hverandre.)

Men det betyr ikke at venstreekstremismen ikke har et voldspotensial man bør ta på alvor. På kontinentet har venstreekstreme organisasjoner gjort seg skyldig i drap og bombing. De som kaster brostein, må man også anta at er i stand til å bruke enda med ekstreme virkemidler for å få sitt politiske budskap igjennom.

Ytterpunktene berører hverandre
I kampen mot det ekstreme kan tillegge prefikset ”høyre” for stor betydning. Det er mulig at den moderate høyresiden har et spesielt ansvar og mulighet til å hindre radikalisering til høyre, på samme måte som moderate muslimer kan spille en viktig rolle for å bekjempe radikal islam. I det minste kan man markere tydelig hvor grensen går. Men problemet er naturligvis ikke at ideene er ”ekstremt høyreorienterte” – eller ”ekstremt muslimske”, for den saks skyld — men at de er rasistiske, antidemokratiske, paranoide og potensielt voldelige. Dette er trekk som gjenfinnes andre steder. Som Øyvind Strømmen påpeker: Ytterpunktene berører hverandre.  I dag deler radikale sosialister og jihadistene fiendebilder: USA, Israel og globaliseringen. Konspirasjonsteorier florerer både blant smågale bloggere og akademikere med respektable stillinger. Antisemittismen er på ingen måte isolert til nynazister eller høyreekstreme, heller ikke revolusjonære ideer.  

Kapittelet ”Sirkler av galskap” er et av bokens mest interessante. Det viser hvordan konspiranoiaen som er underliggende i enhver ekstremideologi stadig setter nye hendelser inn i forstokkede tankesett.

I fjorårets presidentvalg fikk Marine Le Pen 17,9 prosent av stemmene i første runde. Det er neppe fruktbart å behandle dette som et utslag av ”galskap”.

For Norges vedkommende er det høyreekstremismen som er mest aktuell. Men Den sorte tråden beveger seg ikke bare blant disse som stiller seg utenfor demokratiet. I et kriserammet Europa er høyreradikale massepartier på fremmarsj flere steder. I fjorårets presidentvalg fikk Marine Le Pen 17,9 prosent av stemmene i første runde. Det er neppe fruktbart å behandle dette som et utslag av ”galskap” dersom man vil forstå velgernes motivasjon. I etterordet byr Strømmen på en analytisk tilnærming som med fordel kunne vært mer tilstede gjennom den historiske gjennomgangen:

”Høyreradikale vinner ikke bare frem på konspiratorisk tøv, de tiltrekker seg velgere ved å tilby dem svar på høyst reelle problemer, problemer alle partier burde være interessert i å gripe fatt i. Det kan handle om ghettoisering, og derav følgende kriminalitet, sosial elendighet og gode vekstvilkår for politisk ekstremisme. Det kan handle om opplevd utrygghet, om overfallsvoldtekter, om seksuell trakassering, om undertrykkende praksis som er kulturelt eller religiøst fundert, og knyttet til «fremmede» som forblir definert som det, uavhengig av hvor de er født. Det kan handle om europeiske ungdommer som blir tiltrukket av radikal islamisme.” (332-333)

Skal Europas politikere klare å kutte over den sorte tråden, holder det ikke å konfrontere de høyreradikale. De må også konfrontere de problemene de utgir seg for å ha svarene på.

Anbefalte artikler:

Øyvind Strømmen: ”Den stigmatiserte kunnskapens fare”
Øyvind Strømmen: ”Konspirasjoner om Israel og 22/7”
Bjørn Stærk: ”Ekstremradikalpopulistiske Europa”
Bård Larsen: ”Alle veier fører til Utøya”

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden