Utenriks

– Norge kan bli marginalisert i NATO

Foto: NATO.

Trump kan ødelegge den vestlige verdensordenen, sier Anders Romarheim ved Institutt for forsvarsstudier. Det vil Norge tape på.

– Hvordan ser du, Anders Romarheim, førsteamanuensis ved Institutt for forsvarsstudier (IFS), på den kommende relasjonen mellom Donald J. Trump og Vladimir Putin?

– Det knytter seg svært mye spenning til forholdet mellom Trump og Putin. Trump-administrasjonen har bekjentgjort at de vil konfrontere Kina, så der vet vi at det blir noe konflikt. Når det gjelder USA og Russland, har både Putin og Trump bebudet at forholdet dem imellom skal bli bedre, men Trumps ønske om markant opptining av forholdet kolliderer med Senatet og det utenrikspolitiske lederskapet i begge partier.

– Vil Trump og Putin få et godt forhold?

– Vi har ikke sett Trump bli president før, men vi har sett Putin ta imot to nye amerikanske presidenter. Begge gangene ble det tøvær i starten. George W. Bush så inn i Putins øyne, bedømte hans sjel og så en god mann. Hillary Clinton og Barack Obama trykket på «the reset button». Men begge gangene snudde det etter hvert. På slutten av Bush’ periode invaderte Russland Georgia, og på slutten av Obamas periode annekterte Putin Krim.

– Vil Trump endre mer grunnleggende på amerikanske prioriteringer overfor Russland?

– Foreløpig har Trump bare ytret generelle ting, som at det er bra dersom Putin liker ham. Det som ligger under hans og Putins gode tone, er imidlertid at Trump er helt ubekymret over at Russland intervenerte i Ukraina og dikterte at Assad ville vinne i Syria. Dessuten er det mulig at Trump håper på en internasjonal partner som har samme lederstil som ham selv.

– Her kan vi faktisk ha å gjøre med et tvillingpar på den internasjonale scenen.

Trump vil dominere svakere stater

– Hva er Trumps lederstil?

– Jeg definerer Trumps lederstil som «dominant bilateralisme». Han vil drive politikk utenom multilaterale fora og institusjoner og ønsker maksimal uttelling for egen makt, som da kan brukes til å dominere svakere stater. En unilateralist er tidvis likegyldig til andre staters agerende og kan ha isolasjonistiske trekk. Trump er derimot veldig opptatt av hva andre foretar seg, og vil aktivt og tydelig styre deres utenrikspolitisk valg. For eksempel vil han at Mexico skal betale for muren.

Anders Romarheim. Foto: Institutt for forsvarsstudier.
Anders Romarheim. Foto: Institutt for forsvarsstudier.

Institutt for forsvarsstudier.

– Her kan vi faktisk ha å gjøre med et tvillingpar på den internasjonale scenen. Putin er også mer opptatt av å pleie bilaterale relasjoner til europeiske land, og å dominere dem, enn å gå via EU, FN NATO og andre internasjonale rammeverk.

– Er den «dominante bilateralismen» en politisk doktrine eller en psykologisk profil for Trump?

– Det Trump har skissert så langt, er en videreføring og en refleksjon av personligheten hans. Han er preget av en ekstrem hevngjerrighet, er voldsomt opptatt av lojalitet, hierarkier og makt, og han kommer jevnlig med beskyldninger om at andre stater lurer seg unna og lar USA ta regningen. Det gjelder Mexico-muren, NATOs 2-prosentskrav og påstandene om kinesisk devaluering av egen valuta.

– Trump viser en transaksjonell forståelse av internasjonal politikk. Han ser det som en evigvarende forhandlingsprosess der han skal bruke makten sin til å få best mulig avtaler for USA på alle fronter. Blir disposisjonen til å dominere andre bilateralt et vedvarende mønster ved USAs utenrikspolitikk under Trump, kan det aggregeres til en utenrikspolitisk doktrine.

En systemrevisjonistisk amerikansk president

– Slik politikk har man forbundet med Russland og Kina. De er sterke regionalt, men har ikke kunnet forme det geopolitiske systemet slik som USA har gjort. For USA er det imidlertid et brudd med det vestlige systemet som vokste frem etter andre verdenskrig med blant annet Bretton Woods og NATO. Vil det multilaterale systemet overleve hvis USA går bort fra multilateralismen?

– Nei, ikke slik vi kjenner det i dag. Det er et voldsomt paradoks at en verdensorden som i stor grad er framskaffet av USA, og som posisjonerer USA som en enestående hegemon på toppen, nå skal oppleve en systemrevisjonistisk amerikansk president som i den forbindelse følger linjene til Kina og Russland. Et annet poeng er at noe av det vi frykter at vi skal få med Trump, har vi allerede delvis fått med Obama og spesielt hans tilbaketrekning av amerikanske maktposisjoner i Midtøsten. Mens NATO og Obama dikterte at Gaddafi skulle tape i Libya, dikterer Russland at Assad vinner i Syria.

– Trump er ikke i stand til å se at USA tjener på det multilaterale systemet.

– Trump er ikke i stand til å se at USA tjener på det multilaterale systemet. De underliggende mønstrene som fremmer amerikansk innflytelse, kan ikke enkelt regnes om i dollar og cent, og Trump forstår bare dollar og cent. Derfor blir han trolig en dominant bilateralist som vil besørge en sammensmeltning av handel og sikkerhet. Med en telefonsamtale med Taiwan og ved å utpeke Kina-kritiske Peter Navarro til handelspolitisk rådgiver, har han allerede laget konflikt med Kina.

– Vi har sett en amerikansk tilbaketrekning i Obamas periode. Men forskjellen er kanskje at Trump ikke ønsker å lede et verdenspoliti?

– Obama ønsket heller ikke å lede et verdenspoliti. Jeg var optimistisk i så henseende da NATO satt i førersetet og Obama snakket om «leading from behind» i Libya, men ved neste korsvei, i Syria, klarte ikke NATO og USA å foreta seg noe, og Russland overtok. Det er foruroligende. Det var Putin, og ikke de europeiske NATO-landene, som fylte vakuumet etter at Obama nedskalerte USAs rolle i Midtøsten og Europa.

Mange problemer og én mulighet for Norge

– Systemer som NATO, EU og WTO er avhengige av at de landene som har makt til å straffe globalt, støtter opp om systemene. Hva vil Trumps nye linje si for Norge?

– For Norge ser vi noen negative trender og én mulighet. Først de negative trendene: Trumps utenrikspolitiske doktrine handler primært om aldri å forplikte seg. Men forpliktelser er selve valutaen i det internasjonale anarkiet som internasjonal sikkerhetspolitikk er. Har stater ingen klarhet i hva de kan forvente, og regne med, av støtte fra USA, blir deres søken etter sikkerhet dramatisk komplisert.

– Det andre er at Trump har gått i konflikt med sitt eget etterretningsmiljø. I NATO er Norge en viktig grossist av etterretningsinformasjon om Russland og russisk aktivitet i nordområdene, og mange norske politikere har betont hvor viktig det bilaterale etterretningssamarbeidet med USA er. Hvis Trump ikke er like interessert i etterretningsinformasjon om Russland og bare vil sette en strek over Putins aggressive og revisjonistiske kriger, vil en av våre viktigste kanaler til USA og til alliansen bli stengt, og Norge kan bli marginalisert som NATO-land.

– Hvis Norge blir en av Trumps fremste partnere i å få militærinvesteringene i NATO opp, vil det være en inngang til et godt bilateralt forhold.

– Det siste, som er en mulighet for Norge, er at vi har en utrolig stor pengebinge. Hard valuta er et språk som Trump forstår. Det er lett for Norge å etterleve det vedtatte 2 prosentkravet, og hvis Norge blir en av Trumps fremste partnere i å få militærinvesteringene i NATO opp, vil det være en inngang til et godt bilateralt forhold basert på sammenfallende interesser. Dersom vi ikke kan stole på Trump som garantist for NATO-alliansen, er vi uansett mer avhengig av andre europeiske staters forsvarsevne, og den kan bare bedres gjennom en markant opprustning.

– En av de viktigste måtene som USA har utøvd sin hegemoniske makt på, har vært gjennom sikkerhetsgarantier til andre i NATO. Hva skjer med NATO hvis artikkel 5, som fastslår at et angrep på ett medlemsland er et angrep på alle, ikke lenger er sikker?

– Uten artikkel 5 er NATO en dyr og tungdrevet prateklubb. Men uavhengig av NATOs rolle og eksistens, er europeisk opprustning trolig i europeisk interesse. Det handler om å styrke den kollektive evnen til å motstå aggresjon og ikke om å trigge et antagonistisk rustningskappløp. Et slikt våpenkappløp er uansett noe Putin har bidratt mye til. Om europeiske stater styrker forsvarsevnen, er det egentlig bare en forsinket reaksjon på Putins massive opprustning og modernisering av det russiske forsvaret over en lengre periode.

– Da bør man etablere et europeisk samarbeid som erstatning til eller et supplement til NATO?

– Ja. USA har lenge ment at Europa har underlevert på forsvarsinvesteringer, og det er europeerne ikke engang uenig i. Når Trump ser et spørsmål om penger og føler at han får en dårlig deal, da går rullegardinen ned.

– Hvis den amerikanske sikkerhetsgarantien svekkes, oppstår et sikkerhetspolitisk vakuum i Europa. Samtidig har Tyskland lenge spilt en mindre sikkerhetspolitisk rolle en størrelsen skulle tilsi. Det er også det eneste landet i Europa som har økonomisk ryggrad til å øke de militære investeringene så det monner. Kan Tyskland overta en hegemonrolle i Europa også sikkerhetspolitisk?

– Tysk sikkerhetspolitikk er ofte vanskelig å forstå seg på. Den er defensiv og ofte i utakt med alliansen for øvrig. Tysklands linje i spørsmålet om intervensjon i Libya og Syria var veldig avventende. Det er riktig å være avventende i noen tilfeller, men kan også bære galt av sted, igjen med Syria som eksempel.

Trump venter ikke på krisene, han skaper dem

– Både Trump og Putin er dominante bilateralister. Men i en bilateral relasjon er det vanskelig å ha to dominante parter. Hvis det skulle bli en konflikt dem imellom: Hvem vil da være mest dominant?

– Det er et knakende godt spørsmål. Trump og Putin har en «bromance» gående, og de utveksler komplimenter på tvers over Atlanteren til stor forargelse i Baltikum og andre deler av NATO-alliansen. Men når interessene deres går i klinsj, er det uvisst hvordan det vil slå ut.

– Så langt driver Trump politikk som om det ikke finnes motkrefter. Men før eller senere vil han bli realitetsorientert. Selv om han har verdens mektigste embete, er han ikke eneveldig, og det blir uhyre interessant å se hvordan han takler motstand. Jeg har fulgt ham siden 2010 og har knapt sett ham respondere på konflikter på noen annen måte enn med «double down» og «counter punch». Han drar fram storslegga med en gang. Hvordan det skal fungere i internasjonal sikkerhetspolitikk, med Putin på den andre siden, som heller ikke er noen smågutt, er skummelt å spekulere i.

– Hvor kan konfrontasjonen mellom dem komme?

– Baltikum er nærliggende, eller Øst-Ukraina eller Transnistria. Etter Syria kan det også oppstå nye regionale konflikter utenfor Russlands randsone som blir kamparenaene for Trump og Putin. Det kan bli skremmende.

– Selv om USA har valgt en president som et overveldende flertall av nordmenn synes er høykontroversiell, må vi involvere oss tungt i NATO og utvikle et godt bilateralt samarbeid med USA.

– Flere statsledere kjennetegnes av en autoritær stil: Erdogan, Putin og Kina. Trump har respekt for sterke ledere, men de kan fort komme til et punkt der de har uforenlige interesser?

– Jeg er bekymret, spesielt fordi Trump ikke venter på krisene, men skaper dem. Obamas utenrikspolitiske visjon var «pivot to Asia». Han ville balansere kinesisk innflytelse og lyktes nesten med handelsavtalen TTP. Det er nettopp slike betingelser man kan tilby allierte, og TTP var et regime som kunne ha trukket Asias småstater til Washington. Men Trump skroter TTP på sekundet. I stedet vil han, som den dominante bilateralisten han er, forholde seg til landene ett og ett. Og nå ser det ut til at han vil skape en krise i det bilaterale forholdet til Kina.

Vi må samarbeide med USA og Trump

– Hva er det viktigste Norge kan gjøre?

– Det viktigste Norge nå kan gjøre, er å legge fra oss forestillingen om at vi skal ta veldig markant avstand fra Trump. Det har vi knappest råd til. Husk at før han ble valgt, var alle enige om at vi har en mer tilspisset sikkerhetspolitisk situasjon i dag enn de siste 20-25 årene. Nå må vi lete etter sammenfallende interesser med USA og Trump. Vi kan holde oss i bakgrunnen når vi ikke ønsker samme utfall som Trump. På en nøktern måte må vi da redegjøre for vårt syn og våre posisjoner. Men vi kan ikke bedrive selvhøytidelig «grandstanding». Selv om USA har valgt en president som et overveldende flertall av nordmenn synes er høykontroversiell, må vi involvere oss tungt i NATO og utvikle et godt bilateralt samarbeid med USA. Det bilaterale forholdet må være tuftet på en fortrolig nærhet og en behersket distanse og avstandtagen når vi er uenige.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden