Ideer

Norge: Made in China

Stadig flere nordmenn går i bunad, samtidig som stadig færre av plaggene er «norske» i streng forstand, siden de ikke egentlig er laget her til lands, skriver Alexander Z. Ibsen.

Bilde: Normanns kunstforlag/Nasjonalbiblioteket

Bunaden vokste ut av kulturkamp, men den største trusselen mot den i dag er dens popularitet.

Selskapet «Norske Bunader» er en gründervirksomhet, startet av John Helge Dahl. Han var motivert av den voksende interessen for bunader i landet. Hverken navnet på bedriften eller dens grunnlegger gir noe tydelig tegn på hva som egentlig selges her. John Helge Dahl het opprinnelig Yong Qing Zhy og bodde i Shanghai til han var 24 år. Han flyktet til Norge for å unnslippe kommunismen ved første anledning, og endte opp i Molde i 1989, hvor han startet Kinarestauranten China Garden.[i] Etter å ha blitt inspirert av nordmenns fascinasjon for våre broderte nasjonaldrakter, valgte han og samboeren You Hong Bei (det heter hun for øvrig fremdeles) å friste lykken i den voksende bunadsnæringen. Dette var i 2006, og nå – elleve år senere – kan de to konstatere at det var lurt av dem å forlate China Garden, og heller nøye seg med rosebrodert vadmel. Bare i 2016 ble det solgt rundt 3000 bunader til hele landet fra butikken deres, noe som er en dobling på fire år. For å sette dette i perspektiv, syr de 29 butikkene under Husfliden og Norsk Flid samlet rundt 5000 bunader.

Butikken i seg selv er ikke spesielt stor, og ligger relativt uanselig til i Sørkedalsveien i Oslo. I førsteetasje står noen mannekenger oppstilt med noen av de største slagerne på 17. mai-frokostene i hovedstaden, slik som beltestakk, vossebunad, nordlandsbunad, beltestakk i annen farge, og beltestakk i enda en annen farge. Et par unge kvinner betjener kunder da jeg kommer inn og spør etter «Hong». Hun befinner seg i andreetasje, og pakker ut siste forsendelser med broderte tøystykker. Hun kommer mot meg smilende. Vakker er hun òg, med et profesjonelt drag over seg. Hun ser akkurat så vennlig, pen og proff ut som kinesere gjør i vestlige mareritt om hvem som kommer til å ta over alt sammen når amerikanerne bare er overvektige, og europeerne bare er gamle. Suksesskriteriet, forklarer Hong, er kundebehandlingen de opprettholder.

– Vi gir god service og garantier på bunader som selges av oss. Stoff og søm har livstidsgaranti, og vi gir tre måneders prøvetid på selve antrekket. Alle bunader har gått av etterjustering. Så det er servicen det har kommet an på. Vi har om lag sytti modeller, for herre og kvinne, og er behjelpelige med personlige tilpasninger, for eksempel i fargevariasjon. Det går med rundt to-hundre timer på hver bunad, bare i broderi, mens monteringen tar nesten tjue timer. Vi får nesten ingen klager, og kun positive tilbakemeldinger fra kunder.

Hvor mye sparer dere på å brodere i Kina?

– Jeg har ikke regnet på hva det ville kostet å brodere i Norge. Men det er egentlig ikke så billig i Kina nå lenger, for informasjonen er fri i dag, så kineserne vet hvor mye vi selger for. Prisen har også økt betraktelig siden 2006. Siden vi er utlendinger som driver med norske bunader, er vi nødt til å levere veldig gode varer. Så jeg sparer ikke noe på stoff eller kvalitet, og nesten alt av stoff er fra Gudbrandsdalen, som vi sender til syerskene i Kina. Ta for eksempel Oslo-drakten. Her må vi kjøpe materialpakken lokalt, og bare det koster fjorten-tusen kroner. Deretter sender vi til Kina. På hardangerbunaden og Oslo-drakten, tjener vi veldig lite.

Hong kan ikke sy selv, men hun forklarer at de kinesiske syerskene de bruker har et nærmest «medfødt talent» for sitt arbeid. Hun spekulerer i om det kommer av at de er vant til å jobbe med silke, som er vanskeligere å brodere med enn norsk ulltråd. Når et nytt mønster skal bestilles, sendes det elektronisk til kontoret i Shanghai, som siden instruerer håndverkerne. Hong kan fortelle at mange av de kinesiske underleverandørene er forbløffet over den norske interessen for folkedrakter: «Mange ganger spør de om hvorfor man i Norge, som skal være et rikt land, er så opptatt av noe som er så gammelt.»

Arvesølvet

Norske Bunader, og et par andre lignende distributører, står bak følgende paradoks: Stadig flere nordmenn går i bunad, samtidig som stadig færre av plaggene er «norske» i streng forstand, siden de ikke egentlig er laget her til lands.

Det finnes ikke noen nøyaktig oversikt over hvor mange bunader som finnes i Norge, men Husfliden estimerer at omtrent 70 prosent av alle norske kvinner har en. Hvis en tredjedel av mennene også har en bunad, er det snakk om rundt 2,5 millioner nasjonaldrakter i Norge, i skap og loft og kister. Hvis vi antar at hver og en av dem har kostet rundt 20 000 kroner i snitt (som er en lav sum, men som tar noe høyde for at mange av bunadene er arvegods), kan vi si at det nå finnes drakter til en innkjøpsverdi av 50 milliarder kroner i landet.[ii]

Stadig flere nordmenn går i bunad, samtidig som stadig færre av plaggene er «norske» i streng forstand, siden de ikke egentlig er laget her til lands.

Da Kina-bunaden først kom, for noen år tilbake, uttrykket lederen for Norges Husflidlag bekymring. Hun påpekte vanskeligheten med kvalitetskontroll og tap av kunnskap som følge av at produksjonen blir flagget ut av landet.[iii] Dessuten skal jo bunaden symbolisere noe erkenorsk. Nordmenn kler seg i dem til høytid og på Nasjonaldagen. Mange land har nasjonaldrakter, men Norge utmerker seg ved omfang, variasjon, og bruk. Bunadene viser felles nasjonal tilhørighet til landet, samtidig som de langt fra er identiske. En drakt fra Oppland er svært forskjellig en som er fra Kvinesdal, men begge er like mye «bunad». Kanskje er det nettopp derfor de utfyller oppgaven så effektivt; de viser at vi har ulike lokale opphav, samtidig som alle bunadstyper tilhører samme overordnede sjanger. På 1960- og 1970-tallet hadde illustrerende nok Utenriksdepartementet en egen bunadsavdeling som lånte ut drakter til nordmenn som på en eller annen måte skulle representere landet i fjerne strøk.

Vanskelighetene med å definere noe som «norsk» er blitt påpekt mange ganger. Det er alltid snakk om impulser utenfra, og tradisjoner er alltid gjenstand for gradvise endringer. Bunadene er intet unntak. Vi skiller mellom folkedrakter og bunader, hvor førstnevnte omfatter alle de lokale klærne bygdefolk brukte i førindustriell tid, fra brudestas til fjøs- og fiskeklær. Dagens bunader har utgangspunkt i denne klestradisjonen, men da med strengere regler, både hva gjelder broderi, stoff, bekledning, og farger. På denne måten kan man si at bunadene er «oppfunnet tradisjon», men de er altså ikke uten historisk forankring.

Interessen for å finne tilbake til den autentisk norske bekledning sammenfaller delvis nasjonalromantikken som tidsepoke, og var uansett drevet av den samme impulsen. Et merkeår er 1903, da Noregs Ungdomslag og Studentmaalaget ga ut boken Norsk Klædebunad, «et lite rettleidning for folk i by og bygd som vil ha seg norsk bunad og ikkje hev noko laglegt mynster paa heimstaden sin».[iv]

«Bunad» er ikke et beskyttet begrep, og hvem som helst kan i prinsippet finne opp sin egen variant. I 1947 ble «Landsnemnda for Bunadspørsmål» opprettet, i dag kjent som Norsk institutt for bunad og folkedrakt, som gir en veiledning og klassifisering av bunadstyper. Det anslås å finnes snaue 500 varianter i bruk i dag.

– Om jeg går i bunad? (Hong fisker frem mobiltelefonen og blar frem et bilde). Dette var på et internasjonalt buddhist-møte i Paris i sommer, og jeg ville gå i fine klær. Jeg gikk i en beltestakk fra Telemark. Det er min absolutte favoritt. I Kina har vi dessverre ingen folkedrakttradisjon, så dere nordmenn er heldige. Vi har bare noen silkeklær som ligner mest på pysjamas. Det er etter hvert mange andregenerasjons utlendinger som kjøper bunader av oss. Og mange som opprinnelig er adoptert. Min sønn på seks år går også i bunad. Og han går i ekte bunad – altså en som er fra et område – mens de fleste barn går i generisk bunad.

Det finnes ikke noen nøyaktig oversikt over hvor mange bunader som finnes i Norge, men Husfliden estimerer at omtrent 70 prosent av alle norske kvinner har en.

Norske Bunader selger etter hvert også til utlandet. Blant kundene er norsk-amerikanere, og Hong har etablert distribusjonskontakt med en slik en som bor i California. Han har forsøkt å overtale Hong til å annonsere i USA, men hun mener de ikke har kapasitet til å følge opp. Ingen av de amerikanske kundene spør om draktene er produsert i Norge. Som en litt artig detalj, brukte også TV2 Norske Bunader da de skulle kle opp deltagerne i reality-programmet «Alt for Norge», der nettopp norsk-amerikanere tevler om å være mest «norsk». Nasjonaldags-episoden av programmet endte med en bunads-rap, hvor de festkledte amerikanerne gjorde rop og tilsvar, «– You in a booh-nad? – I’m in a booh-nad!», til dundrende munnharpe-beats.

At det er noe delvis kunstig og oppfunnet ved all tradisjon, er blitt påpekt utallige ganger. «Det er helt meningsløst å forsøke å bestemme hvor mye som er ‘ekte norsk’ og hvor mye som er import», skrev Jan Arild Snoen i en passasje over bunaden i et større verk om tema «globalisering». Han pekte på det forunderlige ved at det slett ikke er noen automatikk i at de største nasjonalistene blant oss er de som foretrekker å iføre seg bunad. Den brukes ikke som et plagg som skal skape avstand til folk fra andre kulturer. Derfor peker Snoen på økonomiske grunner til at bunaden har blitt stadig mer populær i takt med at nordmenns kjøpekraft har økt.[v] Kanskje er det dette som er det enkle suksessformularet til bedriften Norske Bunader – at de tilbyr et veldig dyrt kostyme til en litt lavere pris.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Livshøvi

Bunaden har alltid vært et konfliktplagg, noe som til syvende og sist springer ut fra kampen mellom by og land. Følgende avisoppslag fra 1949 bærer vitne om dette:

Oppland Bondekvinnelag vil legge restriksjoner på bruk av bunaden. Bygdefolk og andre som har rot i de bygder draktene representerer, skal ha rett til å ikle seg en bunad, ingen andre. Bunadene skal ikke lenger være bykvinnenes festantrekk, heter det i et telegram fra Brandbu til NTB i går.[vi]

Denne kulturkampen har vært med bunaden helt fra begynnelsen av. Bunadspioneren Hulda Garborg mente at «i Klædebunaden synte det seg, at Folk hadde Glede i det som vent var, og Vit baade paa Fargar og Mynster.» For henne, og kretsen rundt henne, stod det sentralt å avdekke det nasjonale fornminnet som lå nedfelt i draktene fra ulike landsdeler. Det var forskjell på fjell-drakter, dal-drakter, og de som kom fra kysten. Hver og en hadde de en form som hadde oppstått naturlig gitt de livsbetingelsene som fantes på hvert sted. De uttrykket noe autentisk, som Hulda Garborg var redd skulle gå tapt under press fra internasjonale trender i klesstil og mote, en «Utjamningsbylgje», som hun kalte det på sitt karakteristiske Høgnorsk:

Det sermerkt nationale er i Klæde som alt anna skapt av Folkelynne og Livshøvi (Vêrlag og Arbeidskaar); og daa skulde det vera sjølvsagt, at ikkje det same kann vera tenlegt alle Stadir. […] Men der gjeng ei Utjamningsbylgje yvi Verdi i vaar Tid […] det øydelegg Kunstgleda og Kunsthugen i Folke, og fyrst og fremst Trui paa eige Arbeid og dermed Gleda ved det. Det gjer oss til Apekattar og Snobbar.[vii]

Selv om hun kan høres dogmatisk ut for et moderne og kosmopolitisk øre, var ikke Garborg noen nasjonal sjåvinist. Hun mente for eksempel ikke at norske tradisjoner var overlegne de fra andre steder. Derimot syntes hun ikke at de samme løsningene passet overalt. Hvert sted har sitt «Folkelynne og Livshøve», og ut fra disse har det vokst frem særegne lokale trekk og skikker. Garborgs tanker er i så måte typiske uttrykk for ideene bak Nasjonalromantikken som tidsepoke. Det er ikke tilfeldig; bunaden – sammen med Landsmålet – stod begge midt i kjernen av det kulturelle arbeidet for nasjonal bevisstgjøring i perioden rett etter Norges andre selvstendighet etter oppløsningen av unionen med Sverige i 1905. Målet var å etablere en nynorsk nasjonalkultur som kunne konkurrere med den som var kommet fra utlandet.

Bunaden har alltid vært et konfliktplagg, noe som til syvende og sist springer ut fra kampen mellom by og land.

Bunaden passet inn i dette arbeidet fordi den tilhørte en helt annen kultur enn den danske embetsmannskulturen som dominerte i byene. Det krevde stort arbeid, både å finne frem til de antatte autentiske mønstrene og formene, og til å opplære de rettroende i korrekt bruk. Som Randi Storaas minner om i sin studie av hvordan spesielt Hardangerbunaden skulle komme til å dominere «Norskdomsrørsla», var bunaden fortrengt av annen internasjonal mote innen forrige århundreskifte: «Då bunadsarbeidet kom i gang, var det sjeldan å sjå bygdedrakter i bruk. Bymotane hadde konkurrert dei ut.»[viii]

Garborg hadde stått i spissen for denne bevegelsen, siden kjent som «norskdomsrørsla». Sammen med sin ektemann, Arne, og kretsen rundt dem, hadde hun igangsatt danseringer og funnet støtte fra Bondeungdomslaget i Oslo. Kronen på verket var opprettelsen av Det Norske Teatret, som åpnet sine dører i hovedstaden den 6. oktober 1913 i Bøndenes Hus. Med dette, fikk målfolket sitt eget teater. Inntil da hadde den begrenset seg til spredte amatørteatre og danseringer rundt i bygdene. «Det er som ein draum det som har hendt i kveld, at me heve reist et norskt teater midti Kristiania, og kom fraa det med livet», sa Hulda Garborg under festen på premierekvelden.[ix]

Teaterscenen var også åsted for kulturkampen målspørsmålet dreiet seg om: Landsmål, eller dansk. Bunaden ble dratt inn i denne kulturkampen. I Gabriel Scotts landsmålsfiendtlige stykke Babels Taarn, var for eksempel kostymene klart definert langs ideologiske skillelinjer i sceneanvisningene: «Riksmaalsmændene bør være i langskjøtede empirfrakker med sølvknappede stokker», mens «maalstræverne i bunader, som er sammenflikket av forskjellige nationaldragter, f.eks. sæterdølsbukse med skindlap i rumpen».[x]

Norskdomsrørsla, på sin side, svarte med å oversette norske stykker fra dansk til landsmål. Oslos publikum, spesielt blant studentene, reagerte med harme, og forsøkte å sabotere oppsetninger med pipekonserter. Det gikk hardest for seg under Det Norske Teatrets produksjon av Jeppe på Berget, i følge plakatene «omsett til norsk». Riksmåls-studentenes planlagte pipekonsert møtte motstand fra rundt hundre målmenn som gikk til fysisk angrep. Bondekarene var både eldre og bedre til å sloss, og delte ut en grundig omgang juling, så blodet sprutet oppetter veggene. Kampene fortsatte ute i gatene, hvor politiet fikk oppgaven med å dempe gemyttene i en folkemengde på hele 20 000 mennesker. Politiinspektøren la skylden på målmennene, men måtte samtidig innrømme at byguttene var mer puslete siden de ikke var i stand til å bruke «en ærlig neve».[xi]

Om det er lenge siden det gikk på nevene løs, sluttet aldri bunaden å være et konfliktfylt plagg. Det er kanskje rettere å si at den har stått som pryd over flere overlappende kulturkonflikter. Den har representert motstand mot kommersialisering, internasjonalisering og amerikanisering.

Nasjonalismens pris

Frem til 1940-tallet bodde de fleste nordmenn på landet, noe som kan forklarer hvilken kraft den kunne forene. I sin motstand mot embetsmannsstanden, stod også bunaden solid plantet på venstresiden i politikken. Alle disse konfliktlinjene er siden blitt visket noe ut, og en Folkehøyskolelektor kunne allerede i 1976 lire av seg følgende kraftsalve:

Ikkje veit eg hva Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli, Reiulf Steen (eit fælsleg gammaldansk etternamn!) og Odvar Nordli har gjort for å fremja den nasjonale kulturelle atterfødinga i Noreg. Aldri har eg sett Gerhardsen i bunad, aldri har eg høyrt Bratteli tala nynorsk, ikke er eg kjend med at Steen dansar laus eller at Nordli speler hardingfele.[xii]

Like fullt er folkedrakten fortsatt i stand til å provosere, noe frykten for det såkalte «bunadspolitiet» illustrerer, eller krasse innlegg mot å kombinere bunad med hijab.[xiii]

Å fryse bunaden fast i ett mønster, med strenge kriterier for hvem og hvordan som kan lage den, sørger for historisk renhet i en snever forstand, men dreper også tradisjonen.

Mest opprivende i dag er likevel spørsmålet om selve bunadsnæringen er truet. Det gjelder ikke hvordan en bunad skal se ut, eller hvem som skal bære den. Det handler om hvem som skal lage den som skaper misnøye.

Det ironiske er altså at dette problemet delvis springer ut av bunadens popularitet. Den har gått fra å være stykker med tøy som skaper identitet gjennom produksjonen, til å bli en bekledning som gir identitet gjennom forbruket. Og forbrukeren bryr seg ikke om at det ikke lenger bestemor som har sydd hennes drakt, foran en peis i en dunkel stue som kunne vært malt av Tidemand og Gude. Hun bryr seg bare om at den ser sånn ut, og at hun har råd til den. Om alle tenker slik, kan det til slutt hende alle i Norge har bunad, men at vi knapt har bestemødre igjen som syr dem.

Det selvmotsigende har å gjøre med spenningen mellom tradisjon og fornyelse. Å fryse bunaden fast i ett mønster, med strenge kriterier for hvem og hvordan som kan lage den, sørger for historisk renhet i en snever forstand, men dreper også tradisjonen. Vi lever annerledes i dag enn på Hulda Garborgs tid. Trangen til å skape og bruke noe ekte blir dermed bare overflatisk opprettholdt ved en museal tilnærming. Samtidig krever all tradisjon en viss kontinuitet for å kunne fortsette. Hvis ingen historiske regler følges, mister også historien sin verdi. Og uten historisk verdi, ingen folkedrakt.

Grensene mellom hva som oppfattes som autentisk, og hva folk er villige til å betale for en skikkelig utført drakt, vil alltid være under endring. Én ting er uansett sikkert: Til syvende og sist er det håndverket det kommer an på. En industrielt tilvirket folkedrakt, vil aldri ha samme verdi som den som er sydd og brodert av kyndige hender. Og litt rart vil det være om vi havner i en situasjon der de som har kompetanse til å lage den norskeste blant bekledninger kun finnes på andre siden av jordkloden. Én ting virker uansett sikkert: om noen av bunadene skal lages på gamlemåten også i fremtiden, må bestemor få bedre betalt.

Denne artikkelen står på trykk i Minervas papirutgave 3/2017. 

[i] Detaljene om John Helge Dahl var trykket i Aftenposten 15. mai 2015.

[ii] Beregninger gjort av Anne Gro Ballestad Agderposten, 23. mai 2015.

[iii] «Bunad handler om ekthet», NRK 2. desember 2003.

[iv] Sitert i Kristin Moe. 2009. «Dei broderte bunadane – ein idé frå Sunnmøre?», Årbok for 2009, Sunnmøre Historielag.

[v] Jan Arild Snoen. 2004. «Global kultur og universelle verdier», i Jan Arild Snoen (red.) Åpen verden: Et forsvar for globaliseringen, Oslo: Civita, s. 179.

[vi] Aftenposten, 22. oktober 1949.

[vii] Hulda Garborg. 1917. Norsk klædebunad. Med 100 Bilæte og 8 Fargelagde Mynsterteikningar av Halfdan Arneberg, Kristiania.

[viii] Randi Storaas. 1985. Å velja fortid – å skapa framtid: Bunad som uttrykk for motkulturell verksemd. Hovedoppgave i etnologi, Universitetet i Bergen, s. 23.

[ix] Sitert i Nationen, 3. oktober 2013.

[x] Gabriel Scott. 1910. Babels Taarn. Komedie i tre akter. Kristiania: Aschehoug & Co.

[xi] Beretningen om «Teaterslaget» og sitater, fra Alfred Fidjestøl. 2013. Trass alt. Det Norske Teatret 1913-2013, Samlaget.

[xii] VG, 26. april 1976.

[xiii] Dagbaldet, 20. juni 2016.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden