– Nordmenn er blitt så rike at de ikke har annet å gjøre enn å gå på ski

Slik ser nordmenns OL-feber ut når man ikke er norsk.

Publisert   Sist oppdatert

«De er allerede verdens lykkeligste folk. Nå tar de i tillegg hjem alle medaljene.»

I magasinet Politico prøver den britiske journalisten Michael Booth å komme til bunns i hvorfor et så lite land som Norge gjør storeslem i de olympiske leker. Booth er bosatt i Danmark og har skrevet boken The Almost Nearly Perfect People: The truth about the Nordic Miracle. Der tar han for seg både styrkene og svakhetene ved kulturen i de nordiske landene.

Journalisten konkluderer med at noe av årsaken til OL-suksessen må ligge i norsk kultur:

Selv om Norge «sensibly and ruthlessly» har investert tungt i de idrettene hvor landet har best vinnersjanser, er det få nasjoner som har et så nært forhold til naturen som nordmennene, skriver Booth:

«Men resten av oss skryter av konsertene vi var på og TV-seriene vi har sett i ett strekk, kommer nordmennene på jobb om morgenen og forteller hvor mange fjell de har besteget eller hvor mange fjorder de har padlet med kajakk», konkluderer briten tørt.

– Jeg tror nordmenn trenger et håndfast bevis på at de er ‘best’ for å tørre å feire seg selv.

Booth lar seg dessuten overraske over den enorme medieoppmerksomheten triumfene til de norske utøverne høster på hjemmebane:

«Hver eneste dag under OL har forsiden på norske Aftenposten vært full av blonde mennesker utkledd som tannkremtuber», skriver han.

Det er liten tvil om at observasjonene den britiske journalisten gjør seg, er riktige: Oppmerksomheten rundt OL har vært enorm. Medaljeinnhøstingen i Pyongcheang har hentet frem et engasjement for vintersport som mange kanskje hadde glemt at de hadde.

Som kollega Jan Arild Snoen påpeker i fredagens Aftenposten, er det riktignok bare en fjerdedel av befolkningen som får med seg selv de viktigste øvelsene på direkten. Men OL-interessen, og ikke minst stoltheten over utøvernes prestasjoner, er fremdeles uvanlig stor hos oss nordmenn.

Trenger bevis

Nettopp det at vi er så stolte over OL-prestasjonene, og tør å snakke høyt om det, har Booth lagt merke til.

Nordmenn tør ikke slippe jubelen løs før de er helt sikre på at de er best, sier journalist Michael Booth.
Nordmenn tør ikke slippe jubelen løs før de er helt sikre på at de er best, sier journalist Michael Booth.

Det uvanlige med nordmennenes OL-dyrking er at mens janteloven vanligvis står sterkt i Norge, og det sitter langt inne å hylle prestasjonene til enkeltindivider, er det motsatt når det kommer til OL, utdyper Booth til Minerva.

– Jeg tror nordmenn trenger et håndfast bevis på at de er ‘best’ for å tørre å feire seg selv, sier han på telefon fra København.

– De olympiske leker er nettopp en slik, objektiv størrelse – det hersker ingen tvil om at man faktisk har slått de andre landene.

Selv om Norge danker ut de fleste andre i levekårsundersøkelser, vil det å hevde at Norge er det beste landet å bo i, være subjektivt – uansett hvordan man vrir og vender på det.

Det passer ikke norsk beskjedenhet å skryte av for eksempel velferdsstaten, selv om man innerst inne mener den er best i verden, mener journalisten.

– Men hvor fort man går på ski, det er noe som kan måles. Nordmennene tør ikke å slippe jubelen løs før de er helt sikre på at de er best, sier Booth.

Vil ikke skryte

Franske Lorelou Desjardins (34) har bodd i Norge i 8 år. I boken En frosk i fjorden – Kunsten å bli norsk og i hennes spalte i VG forteller hun om hvordan det er å være innflytter i Norge. Det er mulig å kjenne igjen den typisk norske beskjedenheten – eller janteloven om du vil – også i seiersrusen etter OL, mener hun:

[caption id="attachment_115079" align="alignright" width="200"] Forfatter Lorelou Desjardins unner nordmennene OL-gleden.[/caption]

– Jeg må nesten le når jeg ser intervjuene med de som vinner, forteller hun til Minerva.

Forfatter Lorelou Desjardins unner nordmennene OL-gleden.
Forfatter Lorelou Desjardins unner nordmennene OL-gleden.

Det er påfallende at alle har behov for å fortelle at denne seieren har de jobbet hardt for – og for all del ikke er noe de har fått gratis, synes Desjardins.

– I Frankrike ville de åpnet en flaske champagne på flekken. Her er man opptatt av å snakke om alt slitet man har vært gjennom, enn at man faktisk vant.

Hun mener forskjellen handler om at franskmennene stort sett ikke er redde for å feire seg selv og sin egen fortreffelighet.

Desjardins understreker at selv om den altoppslukende OL-jubelen kan være litt irriterende å forholde seg til for en utlending, unner hun nordmennene gleden og feiringen:

– Hvis nordmenn ikke vinner i skisport, hva skal de vinne da?

Stikker dypt

Men hvis vi nordmenn hadde vært like opptatt av å feire og investere i andre som lykkes internasjonalt, for eksempel gründere, hadde det ikke vært bedre for landet totalt sett?

Booth tror man må innse at de som presterer godt i næringslivet ikke kan nyte samme oppmerksomhet som en idrettsutøver.

Sett utenfra har nordmenn «alt»: penger, olje, vakker natur.

Men det er ikke spesielt for Norge, mener han.

– Vi briter ble jo også revet med i gledesrusen da vi toppet medaljestatistikken under sommer-OL på hjemmebane, uten at vi er flinke til å feire forretningsfolk av den grunn.

Nordmenns generelle fascinasjon for skisport er likevel blitt et overskuddsfenomen. Sett utenfra har nordmenn «alt»: penger, olje, vakker natur, mener han.

– Det er ingen tvil om at ski stikker dypt i norsk kultur. Men mens man tidligere måtte gå på ski for å overleve vinteren, virker det nå som om nordmenn går på ski fordi de er så rike at de ikke har noe annet å gjøre.

OL i arbeidstiden

For noen nordmenn strekker OL seg langt inn i arbeidstiden, noe franske Desjardins ble overrasket over. Hun sperret opp øynene da hun nylig hørte at en diskusjon om ansatte skulle få lov til å se på OL i arbeidstiden, ble omtalt som en arbeidslivskonflikt.

– Når jeg ser at venner av meg poster bilder i sosiale medier hvor hele kontoret sitter klistret foran TV-skjermen, kan jeg ikke annet enn le, sier hun, og sammenlikner nordmenns interesse for vintersport med franskmennenes fotballgalskap:

– Forskjellen er bare at du aldri hadde sett en franskmann se fotball i arbeidstiden.

Ungdom mindre interessert

Selv om OL-feberen har herjet de siste ukene, kan det virke som om den går en usikker fremtid i møte: Mediemangfoldsutvalget undersøkelse viser at interessen for sport er mindre blant de unge.

Kanskje vil det å følge vinteridrett på TV om en generasjon eller to bli en nisjeaktivitet for spesielt interesserte, slik det er i de aller fleste andre land. Vil det i så fall gjøre oss mindre norske? spør Jan Arild Snoen i den nevnte Aftenposten-artikkelen.

– Det spesielle i Norge er at det virker som om folk gjør alt samtidig og sammen.

Franske Desjardins er imidlertid ikke redd for at interessen for vinterport vil synke, men tror kanskje det i større grad vil bli slik at forskjellige miljøer er opptatt av ulike ting.

– Det spesielle i Norge er at det virker som om folk gjør alt samtidig og sammen.

– Fotball og sykling er definitivt viktige idretter i Frankrike, men det betyr ikke at alle franskmenn er opptatt av eller ser på fotball eller på le Tour de France. I noen grupper av befolkningen er det stort, i andre er det ikke det. Kanskje vil det bli mer fragmentert også i Norge fremover, slik vi ser blant ungdommen.

Men det betyr ikke at vintersport vil bli mindre viktig, mener hun, og understreker at fotball og sykling fremdeles er en viktig del av fransk identitet.

Ingen bryr seg

Selv om både Desjardins og Booth er imponert over nordmenns entusiasme for vintersport, er det en underliggende tanke som skinner gjennom i samtalene med begge: Fordi Norge ikke utmerker seg innenfor så mye annet, får vi da unne nordmennene denne gleden.

Er vi virkelig så små og ubetydelige at vi trenger medlidenhet fra våre britiske og franske venner? Er seirene i vintersport alt vi kan smykke oss med i det internasjonale selskap?

– Vel, du må for all del ikke fortelle nordmennene at ingen egentlig bryr seg om vinter-OL, sier Booth med et glimt i øyet.

Her har briten, som er bosatt i København, tydeligvis trådd feil før:

– Det blir som å fortelle danskene at ingen bryr seg om håndball. Det er bedre å la være.