Har PST blitt et meningspoliti?

En nylig undersøkelse fra utenriks- og sikkerhetsmagasinet Utsyn viser at tilliten til norske sikkerhetsmyndigheter er lav. I sommer valgte NRK å gjøre sin egen trusselvurdering og begrunnet det med kampen om sannhet og falske nyheter. Er det den økte polariseringen i samfunnet som fører til lavere tillit til PST?

Begrepet polarisering kom for fullt inn i det offentlige ordskiftet i 2016. Gjennom internetts ekkokamre bygges dine egne moralske overbevisninger og virkelighetsbilder opp. Man styrkes i troen om at man selv har rett, mens alle andre tar feil.

PSTs oppgave er å forebygge og etterforske straffbare handlinger mot rikets sikkerhet – å forhindre voldelige hendelser. I arbeidet med dette samles informasjon inn om grupper og personer som kan utgjøre en trussel. Da PST ga sin årlige trusselvurdering ved starten av året, ble trusselen fra personer med «antistatlige overbevisninger» fremhevet. De finner en «økt negativ oppmerksomhet mot norske myndigheter». PST viser til at flere er blitt radikalisert de siste årene og hevder pandemien har vært et samlende tema.

Hvordan skal PST balansere sitt eget samfunnsoppdrag samtidig som de tar hensyn til et stadig mer komplisert og polarisert samfunn? Har PST grunn til å tro at disse «antistatlige bevegelsene» utgjør en voldstrussel eller er det fare for at PST blir et meningspoliti?

Undersøkelsen fra Utsyn viser at kun halvparten av befolkningen har høy tillit til at sikkerhetsmyndigheter jobber for innbyggernes beste. Overraskende få av innbyggerne i Norge har høy tillit til sikkerhetsmyndighetene, og kun halvparten svarer de har høy tillit til at Politiets sikkerhetstjeneste jobber for innbyggernes beste. Leder av Utsyn, Hedda Bryn Langemyr, forklarer tallene med at mange ikke vet hva sikkerhetstjenestene holder på med, men også at noen rett og slett ikke har tillit til at de jobber for norske innbyggeres beste – rundt 8 prosent av landets innbyggere svarer direkte at de har «lite tillit» eller «ingen tillit».

I løpet av året som er gått har vi hatt flere hendelser som har kunnet bidra til å svekke tilliten til PST, som masseskytingen i sentrum natt til 25. juni. Dårlig håndtering av kontroversielle hendelser er tillitsnedbrytende, men det er også hvordan PST velger å overvåke befolkningen og på hvilket grunnlag.

Det norske samfunnet er basert på tillitt. Tillit til hverandre, politikere og myndigheter. Det sies at tillit tar lang tid å bygge opp og kort tid å bryte ned. Befolkningen er avhengig av sikkerhetstjenester de har tillit til. Samtidig, den friheten man får ved å være beskyttet, gir også et tap av frihet. Åpenhet er nødvendig for å bygge tillit, men selvsagt kan ikke disse tjenestene praktisere åpenhet slik andre etater kan, og det samme hemmeligholdet gjør også at man sjelden får vite hvilke hendelser som har blitt forhindret.

EOS-utvalget (Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste) ble etablert for 26 år siden, og har bidratt til bedre kontroll av sikkerhetsmyndighetene. En slik parlamentarisk kontroll er viktig for å øke tilliten. I mars i år kritiserte utvalget PST for å ha registrert seks personer uten grunnlag, i det ene av tilfellene nektet PST å slette registreringen. Særlig i én sak ble kritikken forsterket – registreringen inneholdt opplysninger om personens politiske oppfatninger. De fant også at PST har, uten hjemmel i lov, hentet ut informasjon om flyreiser til millioner av passasjerer over en periode på ti år.

Da et kontroversielt arrangement i Trondheim påkalte seg PSTs oppmerksomhet, ble privatpersoner som det hevdes ikke har tilknytning til arrangementet, oppsøkt hjemme hos seg selv. Personer bak arrangementet oppfattet hendelsen som en trussel mot ytringsfriheten. Da trusselvurdering for 2022 ble lagt frem, kunne tidligere sjef i PST, Hans Sverre Sjøvold, informere om at de «ikke skulle være noe meningspoliti», men hendelser som dette viser at å klare dette i praksis kan være utfordrende.

I forlengelse av at grensene for hvilke ytringer som forstås som «antistatlige» eller «konspiratoriske» er uklare, vil det for PST kunne bli vanskeligere å definere hva som kan forstås som voldelige ytringer og hvilke personer eller grupper som faktisk vil utføre voldelige handlinger. Det er ikke bare PST som sliter med å definere hvordan ytringer skal forstås og hvilken fare de utgjør. Under pandemien så man at selskaper som Facebook sensurerte ytringer om effekten av munnbind og virusets opprinnelse, som senere er blitt akseptert og anerkjent som legitime teorier. Hvis PST legger seg på samme linje som Facebook, i hvilke ytringer som forstås innen rammen av «antistatlig» og «konspiratoriske», har vi et demokratisk problem. Dette vil kunne føre til at PST følger personer eller grupper på feil premisser.

Justisdepartementets forslag til endring i politiregisterloven, som ble sendt til høring på starten av året, vil tillate en masseinnsamling av våre data fra bla. Facebook. Facebooks algoritmer trenger bare 68 «likes» for å anslå politisk tilhørighet, seksuell orientering og hudfarge. På den ene siden kan man si det er rimelig at PST skal kunne lete frem den samme informasjonen på nett, som allerede ligger åpent for alle, samt at det blir regulert av loven. Men denne formen for masseinnsamling av data er selve definisjonen på masseovervåking.

Opplevelsen av å bli overvåket påfører reell skade på befolkningens tillit og på demokratiet. Økt overvåking fra politimyndigheter går utover privatlivet. Et eksempel på dette er den påtvungne rustesten av en gravid kvinne som hadde uttalt seg kritisk til ruspolitikken. Ved vilkårlig å overvåke innbyggere på nett vil dette også føre til lavere tillit til sikkerhetsmyndighetene.

En effekt av pandemien er at den har bidratt til at vårt personvern er blitt enda mer utsatt. Pandemien forsterket den pågående digitaliseringen av samfunnet. Dette så vi ble et problem med utviklingen av smittevernappen. PST mener nå at det også er nødvendig med endringer i regelverket, slik at de lettere kan hente ut informasjon om enkeltpersoner fra helsevesenet.

PST har et svært viktig samfunnsoppdrag, og flere vil mene at hendelser som terroren i sommer viser at PST bør gå enda lenger i å innhente data og følge opp radikalisering. I befolkningen er det nok mange som ønsker et mer aktivt PST, og kanskje er det derfor tilliten er lav. Men det er viktig ikke å la seg styre av enkelthendelser eller frykten for terror.

PST må finne en balanse mellom på den ene siden å følge opp radikalisering, og på den andre siden kommunisere på hvilket grunnlag de gjør nettopp dette. For å opprettholde tillit hos befolkningen bør de tydeligere kommunisere hvordan og hvorfor de innhenter data.