Norgesrevyen

Jeg opplevde aldri 1969, jeg ble født åtte år senere. Samtidig har jeg lest nok om – og sett nok bilder fra – det året til at det danner et imaginært tredimensjonalt rom, en parallell dimensjon jeg mentalt kan vandre inn i.

En av portalene til dette året som jeg aldri selv har besøkt, fant jeg som barn i en seksjon i brunt treverk hos bestemor og bestefar. Der stod en serie av matchende bokrygger, jeg tror første bind var merket 1968 og siste 1973. Bøkene var smale og duftet sterkt kjemisk av trykketeknikken som hadde gjort at de svarthvite bildene fikk satt seg i det glansede papiret. Tekstene var vekselsvis lange artikler og sparsomme enlinjere, og alt stod på både norsk og engelsk.

Jeg husker den store boken liggende i det lille fanget mitt. Jeg forstod ikke den engelske teksten den gang, men stavet meg gjennom de kortere som stod på norsk. Svart-hvitt-fotografiene var som en reiseberetning fra et annet sted, en magisk verden som femten år tidligere hadde eksistert noen mil unna stedet der jeg den gang satt med boken. Utslaget av EEC-kampen, med det ikoniske bildet av pilen mot nei, gledet meg på nytt og på nytt. De bilfrie gatene fra helgene med kjøreforbud under bensinkrisa og kongen på trikken var som det villeste eventyr. Åpningen av farge-TV, som ble feiret på svart-hvite bilder.