Ideer

Norsk høykulturs nedgang og mulige fall

Nordmenns livsverden i la oss si perioden fra 1960 til 2000 var et høydepunkt for en særegen, norsk høykultur, skriver Halvor Fosli.

Bilde: Trondheim byarkiv (CC BY 2.0)

En fortsatt dynamisk norsk kultur i fremtiden forutsetter at nordmenn med lange røtter i landet forblir et klart flertall. Hvordan kan det være annerledes? Kultur skapes og vedlikeholdes av mennesker.

Den norske kulturen i etterkrigstiden karakteriseres av dynamikk – aldri stillstand, alltid med nye elementer, nye vaner, nye holdninger, nye interesser, nye nordmenn ikke minst. Men særlig etter tusenårsskiftet kan vi merke noe nytt, bestemt av impulser som følger med masseinnvandringen til Norge, ikke som følge av den opprinnelige befolkningens frie valg, på individ- eller ulike gruppenivå. Sagt med fremmedord: Endogene (systeminterne) årsaker til endring av norsk kultur erstattes mer og mer av eksogene (utenfra systemet, her: innvandring og globalisering).

En konsekvens av dette er at stadig flere ikke lenger tror på det optimistiske narrativet om at vi utvikler en mer og mer avansert, moderne norsk kultur og et stadig tryggere samfunn. Økende uro, bekymring og pessimisme peker på at vi er inne i en krise for norsk kultur.

Det er når noe er slutt eller i forfall, at vi lettere forstår fenomenet. Når vi lever midt i blomstringsfasen, tar vi forholdene for gitt.

Nordmenns livsverden i la oss si perioden fra 1960 til 2000 var et høydepunkt for en særegen, norsk høykultur, basert på et gammelt konservativ ideal om et fellesskap mellom de levende, de døde og de ennå ikke fødte.

Hvordan så denne avanserte sivilisasjonen ut i korte trekk, og ikke i noen rangert rekkefølge, og hvordan ser trusselbildet ut?

Først noen avklaringer: Man kunne valgt å se på andre epoker av norsk historie enn perioden fra 1960 til 2000. Da hadde man funnet helt andre syn på kjønn, andre motsetninger, andre fortellinger. Men det er den perioden som er referanserammen for de fleste av oss som lever i dag. Det er den epoken som er sammenligningsgrunnlaget for de endringene innvandringen fører med seg.

For det andre: Noen vil sikkert reagere negativt på at jeg bruker ordet masseinnvandring. Men dersom det er flere per innbygger som vandrer inn i Norge enn det gjorde alle år i innvandringslandet USA på 1800-tallet, så bør begrepet masseinnvandring være ukontroversielt. Innvandringsbefolkningen (innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre) nærmer seg nå en million. Det burde være lett å bli enige om at dette er et meget høyt tall. Det sist registrerte året, 2016, innvandret 66 800 til Norge; samme år utvandret noe over 40 000 – de fleste fra EØS, den delen av migrasjonen som påvirker norsk kultur og samfunn minst. 13 712 fikk nytt norsk statsborgerskap i 2016, de fleste kom fra Afrika og Asia; rekkefølgen er Eritrea først, Somalia, Afghanistan og Irak. Fra hele Nord-Amerika var det stusselige 135 som ble norske statsborgere.

Til sist: Et essay om norsk høykultur i forfall må nødvendigvis generalisere, man må innta et fugleperspektiv, og jeg har ikke ambisjon av å presentere en komplett liste over alt som truer norsk høykultur. Det hadde krevd en bok. Les derfor som om det er innebygde forbehold om unntak og motstridende trender, og at flere momenter kunne vært lagt fram (økonomiske konsekvenser for eksempel). Husk  også at når det gjelder samfunnsmessige spørsmål så er det slik at unntak normalt bekrefter regelen; om et unntak skal ha tyngde, må man argumentere overbevisende for at unntaket er den nye regelen.

Noen vil mene at den som synger en sørgesang eller en elegi over norsk høykultur, lider av gammelmannsnostalgi, i beste fall, eller regelrett rasisme og fremmedfrykt. Det er sant nok alltid en fare for å lese sin tid feil, fordi man forveksler egen aldring med tidens forfall. Men spør deg selv etter endt lesning: Kan dette essayet avfeies som tøvete nostalgi?

Subkultur og parallellsamfunn

Den norske høykulturens ritualer bestod av fenomener som barnedåp, konfirmasjoner, 1. og 17. mai, bryllup, barnebursdager, 60-årsfeiringer, jul- og nyttårsmarkeringer, jakt, søndagstur, samordnede lønnsoppgjør, ulike jubileer og merkedager, som så å si alle deltok i, på ulikt vis, og i by og bygd møtte man mer eller mindre de samme personene hvert år, i diverse ritualer.

Få av disse ritualene ble normert ned til minste detalj (kirkelige ritualer et unntak her), men likevel var ingrediensene stort sett stabile og gjenkjennelige. De bygget på en mer eller mindre felles forståelse av historie, identitet og fremtidsvisjoner; de skapte en følelse av hjem.

Noen av disse ritualene er enten underminert av interne årsaker (postmodernismens delegitimering, human-etiske alternativer), andre av at innvandrergrupper har tatt med seg sine ritualer. Lokalsamfunnene er derfor mer fragmentert. Ikke minst har ulike kulturelle lokale arrangementer og spel utelukkende interesse for nordmenn, og kan dø ut. I dag er 17. mai i Oslo som før i formen, men elevmassen er radikalt forandret og gir et annet uttrykk enn i 1970. Det skaper fremmedfølelse for noen, en sterkere tilhørighet for andre.

Noen innvandrere har også tatt med seg sine normer og verdier, mange fra klanbaserte, førmoderne, dypt religiøse, ikke-kristne kulturer, som også er vant med å være i flertall og ha makt. De motsetter seg kulturell assimilering. Det er umulig å få til et utvungent fellesskap mellom – la oss si – noen som tror homofile kan adoptere barn og gifte seg på den ene siden og noen som mener homofile fortjener dødsstraff på den andre.

Nordmenns livsverden i la oss si perioden fra 1960 til 2000 var et høydepunkt for en særegen, norsk høykultur

Systematisk inkompatible verdier kan ikke danne et felles grunnlag for samfunnsliv, men vil føre til parallellsamfunn.

Norsk høykultur hadde hva sosiologer kaller subkulturer og motkulturer, men ikke parallelsamfunn (reisende, fanter, sigøynere, samer som unntak her). I et parallellsamfunn er medlemmene lite tilkoblet hovedkulturen, annet enn rent formelt – og knapt nok det i noen tilfeller, der gettolivet danner hele rammen om livet, som for en analfabet husmor som lever innomhus og kun tjener sin innvandrerfamilie. Norsk høykultur ønsket å løfte alle inn i et felles samfunn, med same standard for alle, men så derimot positivt på (de fleste) subkulturer; idealet er ikke at alle skal gå i takt og ha samme interesser, klesstil, seksuelle legning eller religiøs tro. Mange subkulturer er også knyttet til overgangskategorier, særlig ungdomsperioden.

Faren med etnisk baserte parallellsamfunn er at de blir permanente. Dersom man ikke kan møtes over et felles måltid, og – ikke minst – ikke operere i et felles kjønns- og ekteskapsmarked, ikke kan diskutere samme roman eller film, og så videre, ja, så er grunnlaget for utvungent samvær og fellesskap mer eller mindre borte. Det er et empirisk spørsmål i hvor stor grad det er slik – men så langt er erfaringen i Norge at mange av de største innvandrergruppene nesten ikke gifter seg ut av egen gruppe.

Da blir det også raskt slik at etnisk mangfold reduserer tilliten i samfunnet. Og høy tillit er kanskje den største ressursen norsk høykultur rådde over. Det er en spenning mellom mangfold og solidaritet: Man deler lettere goder med og stoler mer på folk man har mye til felles med. Dette kan i bunn skyldes en arv fra jeger- og samlersamfunnet, men utviklet videre i det nordiske hjørnet av verden. Livet i moderne velferdsstater med stor, internasjonal mobilitet, er noe nytt i menneskehetens lange historie, og har ikke preget vårt genetiske materiale eller vår sosialiserte andrenatur. Alle samfunn trenger sosial tillit for å unngå alles kamp mot alle og hemmende kontrollregimer.

Ny utrygghet

Fysisk trygghet i det offentlige rom ble perfeksjonert under den norske høykulturen. Fulle jenter ramlet hjem nattestid og følte seg trygge. Folk kunne fortsatt spasere inn på Stortinget uten sikkerhetssjekk, politikere gikk rundt uten vakter. Dører stod ulåste. Nordisk kultur utryddet omtrent kriminaliteten, skriver Nima Sanandaji i boka Debunking Utopia (2016).

Norsk høykultur var egalitær og uformell, og løftet arbeiderklassen, barn og eldre inn i samfunnet som fullverdige borgere, som fikk ta del i den økende verdiskapningen. Med innvandring har det utviklet seg en ny underklasse, mest synlig i Sverige, og barn (særlig gutter) som går for lut og kaldt vann. Et konkret utslag av dette er påtente biler og massivt skolefrafall. Det kan selvsagt gå seg til over tid, men tilsiget av nye innvandrere med lav utdannelse fra patriarkalske klansamfunn gjør det urealistisk.

Vinningskriminalitet utført av nordmenn ble nesten utryddet, det er mobile gjenger og enkeltpersoner med hjemmeadresse utenfor Norge som nå er hovedproblemet. Familievold og partnerdrap har vi ikke fått bukt med, men forekomster av dette er i stor grad knyttet til innvandring fra kulturer der familielivet styres mer av tradisjonelle kjønnsroller, tvang og trusler enn likestilling og kjærlighet. Macho-verdier og æreskultur blant unge menn i deler av minoritetsmiljøene bryter voldsomt med norsk høykulturs myke verdier, og er en vesentlig årsak til at innfødte norske flytter fra innvandringstette lokalsamfunn.

Innvandringsbefolkningen nærmer seg nå en million. Det burde være lett å bli enige om at dette er et meget høyt tall

Et annet trekk ved machokulturen, som vi så langt har sett mer av i andre land enn Norge, handler om at jenter uten tildekking eller mannlig følge regnes som fritt vilt. Stygge overfallsvoldtekter har normalt gjerningsmenn som ikke er etnisk norske. Stikkord her er også tafsekultur, mest kjent fra Tyskland og Sverige, der flere menn ringer inn enkeltjenter og beføler og utnytter dem seksuelt beskyttet av et tett folkehav. Det var et helt utenkelig fenomen under norsk høykultur, selv om kjønnsrollemønstret ved innledningen av perioden fortsatt var gammeldagse. En intern kulturutvikling vi skal være kritisk til, er nye former for seksuelle overgrep i dekadente russe- og dopmiljøer.

Terrortrusler mot allmenne mål, som kommunikasjonsknutepunkt, myndighetsbygg og mediehus var omtrent utenkelig i norsk og nordisk høykultur, men har nå blitt normalen. I 2017 ble også 17.-mai tog beskyttet av betongblokker og parkerte busser i sidegater.

Muslimsk innvandring utgjør en særlig potensiell trussel mot et trygt Norge, både gjennom jihadistisk terror, men også gjennom følgefenomenet, det som gjerne kalles kontra-jihadisme.

I norsk høykultur var også ytringsfriheten og den kunstneriske friheten ekstremt robust, det var en fjern tanke at profesjonelle utøvere bedrev selvsensur av hensyn til personlig sikkerhet. Demonstrasjoner for dødsfatwaen mot Salman Rushdie i 1989 arrangert av et miljø som senere dannet Islamsk Råd Norge og skuddene mot forlegger William Nygaard i 1993 rystet Oslo og Norge, og innledet denne triste forfallsfasen for ytringsklimaet.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Et felles leirbål

Videre bestod norsk høykultur av gleden (og ergrelsen!) over årstidenes svingninger – skigåing om vinteren, hagearbeid om våren, bading om sommeren, fjellturer om høsten, juleforberedelser i desember. Ikke alle deltok, selvsagt – og noen definerte seg i motsetning til tradisjonene. Men få tvilte på normen. Nå har vi mange nye landsmenn som ikke går på ski, ikke steller hagen, som ikke kan svømme og som ikke feirer jul. (Ja da, unntak finnes.)

Med en aktiv distriktspolitikk førte vi en innbitt kamp for å opprettholde kulturlandskapet og bosetting over hele landet, og vi mystifiserte samlivet med fjell, fjord og hav. Nå foretrekker store deler av innvandringsbefolkningen byliv med sine egne og har nostalgiske følelser for opprinnelseslandet, som man følger nøye på TV, internett og ved besøk.

Sportshelter – OL på Lillehammer! – spilte en sentral, men kontroversiell rolle. Det er typisk norsk å dyrke Bjørn Dæhlie, men det er nesten enda mer typisk norsk å hate det han representerer; det er bare i Norge blant etniske nordmenn at Bjørn Dæhlie kan skape en engasjert pro et contra-debatt. Nordmenn er individualister, vi utgjør et kranglefellesskap.

Norsk høykultur hadde hva sosiologer kaller subkulturer og motkulturer, men ikke parallelsamfunn

Masseinnvandringen endrer generelt frivillighets-Norge. Groruddalen var gode i hoppsport og ishockey. Dagens innbyggere driver med helt andre aktiviteter. Fotballen holder seg, den er jo også global.

Norsk kultur har aldri være nordkoreansk samkjørt, men snarere bygd på levende konfliktlinjer. Et eksempel: Målstriden var heftig – men den skiller samtidig nordmenn fra svensker og dansker, som ikke har noen ekvivalent til nynorsken (og som neppe skjønner noe av målstriden). Norske motsetninger virket på sitt beste også integrerende og nøret opp under fellesskapsfølelsen. En forutsetning for dette var at konfliktene forble verbale. Debatten raste rundt et felles leirbål. Det som lå i bunn, var en gjensidig omsorg for hverandres trygghet og integritet. Konflikter endte i flertallsbeslutninger, i forlik, i kompromisser – ikke i trusler, ikke i varig tilbaketrekning – i visshet om at vi også skulle samarbeide og leve sammen ukene etter.

Norsk høykultur i perioden 1960–2000 var også gjennomsyret av at plikter ble høyere verdsatt enn rettigheter. Dette er ingen medfødt egenskap; tvert om er det mer utbredt å sikre seg og sine familiemedlemmer. Klansamfunn er default, standardorganiseringen for menneskearten, ikke en demokratisk, omfordelende nasjonalstat, som er et avansert kulturprodukt. Her er det viktig å understreke at pliktfølelsens sterke stilling ble utfordret ikke bare av innvandrere, men ble også undergravet av individualistisk, angloamerikansk ungdomskultur fra 60-tallet, og av en stadig større oljerikdom utover 90-tallet.

Si meg hva du heter

Navn er viktige symboler, geografiske navn så vel som personnavn; de skaper en følelse av å være  hjemme; Jotunheimen, Lofoten, Finnmarksvidda skaper rike assosiasjoner hos nordmenn, slik også personnavnene signaliserte tydelige norske opphav. I 1965 var fremdeles Jan det mest populære norske guttenavnet, fulgt av Bjørn, Per, Geir, Terje, Rune, Tor, Kjell og Knut. Rekkefølgen for jenter var omtrent like talende konform og trygg (og kjedelig vil mange si i dag): Anne, Heidi, Hilde, Bente, Nina, Anita, Kristin, Marianne, Tove og Marit.  I løpet av utrolig kort tid, i et historisk lys, er Muhammed blitt det vanligste guttenavnet i Oslo. Etnisk norske konvertitter til islam tar ofte arabiske navn, helt eller delvis. Stort sett beholder man også helt unødige fremmedelementer i staving, som Yousef i stedet for Josef, som ville vært en helt grei norsk translitterasjon fra arabisk.

Omvendt ser vi at innvandrere som ønsker å bli oppfattet som norskkulturelle, ofte fornorsker sine navn og gir egne barn norske navn. Navn er altså viktige identitetsmarkører. Men der jødiske og italienske innvandrere til USA for et århundre siden raskt ble hetende Woody, Frank, Joe og Harry, er denne siste tendensen uvanlig i norske innvandrermiljøer, og henger trolig sammen med at få gifter seg med etniske nordmenn. Og at utvandring er mindre skjebnetungt i dag.

I norsk høykultur var også ytringsfriheten og den kunstneriske friheten ekstremt robust, det var en fjern tanke at profesjonelle utøvere bedrev selvsensur av hensyn til personlig sikkerhet

Den samme oppløsningen gjelder kleskoder, referanser og ritualer. Igjen er det muslimene som utfordrer mest: ”hijab er like norsk som bunad”, Koranen nevnes like mye som Bibelen i offentlig debatt og id-feiringen i Valhall i Oslo i 2017 velsignes av statsministerbesøk.

I norsk høykultur var respekt noe som ble tildelt etter særlig allmennyttig innsats. I Midtøsten, Nord-Afrika og deler av Asia er respekt knyttet til voldspotensial, og denne fryktkulturen – allment akseptert også av voksne innvandrere – er godt innarbeidet i mange lokalsamfunn i Norge nå. Protestantisk skyldkultur erstattes med innvandringen av klansamfunnets patriarkalske æreskultur. Klansamfunn undertrykker individet, barn og kvinner mest, og det er ikke rom for individuelle menneskerettigheter uten stor risiko (jf. Malala).

De som elsker Norge

Hvem heier entusiastisk for (restene av) den norske høykulturens verdier i dag? Det er fristende å svare: Ingen – for vi har ikke funnet ut hvordan vi skal gjøre det uten å fremstå som konfliktskapende eller splittende. Eller vent nå litt: det finnes noen nye landsmenn, de som har hatt et genuint og personlig asylgrunnlag, som elsker Norge.

Irakiskfødte Kaltham Alexander Lie, den første offentlige homofile muslimen i Norge, er et godt eksempel, han priser Norge med patos og desperasjon en bloggpost i Nettavisen 12. juni i år: «Kjære Norge! Jeg elsker dette landet som det stiger frem med demokrati, ytringsfrihet, likestilling mellom kjønn, homofile, lesbiske og heterofile, og med et barnevern som verner barn og ungdom mot foreldre som utøver vold og mishandling. I Norge straffer vi pedofile og seksualforbrytere og vi tillater ikke amputering av klitoris eller sammensying av kjønnsleppene på jentebarn. Jeg elsker at kvinner i miniskjørt kan drikke øl og ta en sigarett og danse, feste og gjøre som de vil på åpen gate uten å bli kalt for hore.»

Kaltham Lie peker også på at de som har fått asyl i Norge for et reelt personlig beskyttelsesbehov (og ikke som del av en gruppebeskyttelse), nå opplever at innvandret islamsk kultur kommer etter dem og truer dem på nytt, i deres nye fristat. Samme type folk som forfulgte ham i Irak, er nå her som kvoteflyktninger eller på familiegjenforening, og oppfører seg akkurat som den gangen – bare at nå er de heldigvis uten samme makt: «Jeg fikk asyl i Norge og jeg vil slåss til jeg dør for de norske verdiene. Jeg vil gjøre alt jeg kan for at naive og feige politikere ikke gir muslimer som undertrykker norske verdier, makt til å overføre den islamske undertrykkelsen hit til fredelige, likestilte Norge», skriver han.

Historien er ikke slutt

Norsk kultur og samfunnsliv er truet av mer enn innvandring, men innvandring er noe vi kan gjøre noe med. Det er andre spektakulære prosesser på gang også: automatisering, globalisering, internasjonalisering, utvikling av kunstig intelligens.

Men disse globale fenomenene er ikke en spesifikk fare for norsk kultur, den har mer eller mindre samme utslag over hele verden. Og ikke minst: skal vi fortsette som et rikt, globalt integrert velferdssamfunn, kan vi ikke isolere oss; vi må henge med i den moderne, frie verdens utvikling. Dette er det også allmenn oppslutning om. Vi kan kalle det en villet, bevisst modernisering, der omkostningene er vurdert – i den grad det er mulig – og man anser gevinsten som større enn tapet.

Den som satser på at norsk kultur og identitet opprettholdes frivillig og med entusiasme av innvandringsbefolkningen, narrer seg selv – eller er ikke i god tro

Slik var det også gjennom hele den norske høykulturen. 60-tallet startet store endringer i kjønnsroller og seksualmoral, med moderne prevensjon, privatbilisme, utdanningseksplosjon, et mer differensiert arbeidsliv der tjenesteproduksjon ble stadig viktigere (og som passet kvinner bedre enn de tradisjonelle jobbene i et land preget av primær- og sekundærnæringer). Det er ingen folkebevegelser for å vende tilbake til 50-tallets mere homogene samfunn. Det norske samfunnet og norsk kultur er tett forbundet med lange utviklingstrekk i vestlig kultur og samfunn, og det er stor oppslutning om å være med på ferden videre.

Dovre vs. Mekka

Jeg tilbrakte mye av sommerferien i norske fjell i år, og der møter man ikke mange av våre nye landsmenn. Mange ferierer i opprinnelseslandet. Det er synd, for kjennskap til landet er sentralt i nasjonalfølelsen. Fedrelandskjærlighet er, som ordet antyder, kjærlighet som er knyttet til et territorium, til et landskap. Norske nasjonalsanger – oftest skrevet i den nasjonalromantikken som gikk forut for, og på mange måter la grunnlaget for, høykulturperioden, er veldig eksplisitte på dette: «Ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem», «Hvorhen du går i li og fjell, en vinterdag en sommerkveld ved fjord og fossevell» eller kanskje aller tydeligst hos Ole Vig:

«Blant alle lande i øst og vest, er fedrelandet mitt hjerte nest Det gamle Norge med klippeborge meg huger best. Fra Vesterhavet til kjølens rand, fra Nordishavet til Kristiansand, der har jeg hjemme og kan istemme: Mitt fedreland.»

Det er derfor ingen marginal sak at mange i minoritetsgruppene i det innvandrertette Oslo-området knapt har vært i markene rundt hovedstaden, enn si gått Besseggen, besøkt Vesterålen eller kjørt Trollstigen. Altfor mange lever i leiligheter som kunne ligget hvor som helst i verden, og altfor mange kjenner geografien – og verdiene, normene, tradisjonene, matskikkene, samlivsreglene, historien og dels også språket –i sine opprinnelsesland bedre enn i landet de er statsborgere i. Det gjelder også dessverre en del av dem som er født her i landet. Det er noen innvandrere til Norge som er «mer katolske enn paven», men de er i hvert fall enn så lenge unntaket.

Norsk kultur overlever selvsagt noe innvandring. Både måtelig inn- og utvandring er både sunt og ønskelig i et fritt land. Men hvis jeg har rett i bare noen av de punktene jeg har diskutert her, er det også klart at oppslutning om nasjonal kultur, nasjonale ritualer, nasjonale verdier og om selve vårt lille land, er avhengig av at innvandringen – særlig fra områder med en helt annen kultur i bred forstand enn vi har utviklet – ikke fortsetter i samme omfang som de siste to-tre tiårene. Den som satser på at norsk kultur og identitet opprettholdes frivillig og med entusiasme av innvandringsbefolkningen, narrer seg selv – eller er ikke i god tro. Hva tenker du etter endt lesning? Kjenner du deg litt i slekt med Lars Saabye Christensen som sa til Aftenposten 26. juli i år i forbindelse med sin nye roman: «Det slo meg da jeg skrev Byens spor at dette er en roman om en tid som er forbi. Endelig kan jeg si rett ut: Alt var bedre før.»

Dette essayet er hentet fra Minervas papirutgave 3/2017. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden