Ideer

– Norsk innvandringspolitikk ble formulert uten at folk visste hva som skjedde

Bilde: Dreyers Forlag

Den nye politiske eliten dannet nasjonen i sitt eget bilde, mener Terje Tvedt.

Dét er en av flere påstander i den nye boken til Terje Tvedt, Det internasjonale gjennombruddet. I boken starter han med å vise hvordan den norske staten, da den debuterte på den globale arena på 1960-tallet som den ikke-europeiske verdens utvikler, ble preget av hva han kaller det amerikanske århundrets universalisme. Etter hvert begynte den norske politiske ledelsen å snakke om verden som om norske og vestlige verdier er universelle verdier.

– Hvordan har dette noen sammenheng med innvandring og islam?

– Epokens dominerende statsideologi ble forestillingen om at de verdiene og den utviklingspolitikken Norge fremmet i utviklingslandene, representerte universelle verdier. Det var også universelle verdier som statens ledelse hevdet skulle danne grunnlaget for det politiske fellesskapet i det nye multikulturelle Norge, da i form av menneskerettighetene.  Utviklingshindre i utviklingsland, islamisme i Europa og kulturell forskjellighet i Norge ble derfor i bunn og grunn oppfattet som midlertidige fenomener, eller som anomalier, eller som uheldige forhold historien foreløpig ikke hadde løst.

– Har vi har lagt til grunn at de skal bli som oss? Er det en mer folkelig måte å si det på?

– Nei, det blir upresist. Hele den hegemoniske globale diskursen om utvikling og rettferdighet, som er institusjonelt knytte til FN og det internasjonale bistandssystemet, ble startet og dominert av USA i årene etter siste verenskrig. De etablerte da bistand som et virkemiddel blant annet for å demontere den europeiske kolonialismen og som en motvekt mot Sovjetunionens innflytelse, et land som også stod for en form for universalisme preget av marxistisk retorikk.

– Fra starten av formulerte den politiske ledelsen bistandsstrategier helt i amerikansk ånd.

To univeralismer konkurrerte mot hverandre, og for amerikanerne var det helt avgjørende for bistandsprosjektets suksess at dets ideologi eller verdisystem ikke ble oppfattet som vestlig, forteller Tvedt.

– Det foregikk som alle vet en kamp om «den tredje verdens» sjel – og hvilken vei eliten der skulle velge – i disse tiårene. I en slik situasjon var det nødvendig, det foregikk jo i avkolonialiseringens tidsalder, å isenesette utviklingshjelp som et universalistisk prosjekt, også for å fremme egen posisjon overfor Sovjet og de gamle europeiske kolonimaktene. I realiteten var selvsagt selve begrepet «utvikling», strategiene for hvordan utvikling skulle nås og institusjonene som skulle gjøre utvikling mulig, produkt av en unik vestlig og europeisk utviklingshistorie.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Ble et virkelig nasjonalt prosjekt

I boken peker Tvedt på at Norge var et av de første landene som fulgte opp USAs politikk om statlig filantropi overfor utviklingsland.

– Det var viktig for USA å få med de andre OECD-landene, og Norge var veldig tidlig ute. Fra starten av formulerte den politiske ledelsen bistandsstrategier helt i amerikansk ånd. Bistand var en ny og svært original måte å organisere forholdet mellom stater på, og for å sikre støtte til det, måtte man få befolkningens oppslutning. Den norske staten lyktes i å mobilisere hele befolkningen i usedvanlig grad, også fordi det å hjelpe fant resonnans i misjonserfaringen og i arbeiderbevegelsens internasjonalisme. Bistand ble et virkelig nasjonalt prosjekt i Norge.

Norge var som stat ganske uten erfaring fra arbeid i ikke-europeiske områder – det var jo et av de få vesteuropeiske landene uten en virkelig kolonifortid – og var samtidig et usedvanlig homogent samfunn både etnisk, kulturelt og religiøst. Befolkningen og den politiske ledelsen var derfor spesielt mottakelig for den universalismen som globaliseringsprosessene ble begrunnet og legitimert med, sier Tvedt.

– Så til ditt spørsmål: Ideen var ikke at alle skulle bli som oss, hvis man med «oss» mener et folk som besatt bestemte verdier og en historie «den andre» ikke hadde. «Vi» viste likevel «de andre» sin fremtid, fordi den eneste fundamentale forskjellen som kunne bli håndtert innenfor det dominerende perspektivet og språket var forskjell i utviklingsnivå, og forskjeller langs den grunnleggende samme utviklingsaksen.

– Ja, eliten har lyktes

– Eliten lyktes med å forankre bistandspolitikken i befolkningen, men de lyktes ikke på den samme måten med innvandringspolitikken?

– Jeg tror at det å se på et lands historie i et langt tidsperspektiv gir gevinst. Sammenholdt med Norges tusenår lange historie og det nasjonale gjennombruddet på 1800-tallet, er det et slående trekk ved det internasjonale gjennombruddet at endringene skjedde så fort. Sammenliknet med det nasjonale gjennombruddets mer folkelige karakter hadde dette et annet særtrekk: Det ble i stor grad drevet frem av staten og en ny politisk elite, gruppert rundt hva jeg kaller et humanitær-politisk kompleks.

Les Nikolai Hegertuns anmeldelse: Terje Tvedts bok er fornøyelig, trist og drepende på en gang.

Tvedt peker på at Norges erobring av en rolle som en betydningsfull humanitær aktør skjedde parallelt med at landet har gått fra å være etnisk homogent til å bli multikulturelt.

– Norsk innvandringspolitikk ble på 1970-tallet og utover formulert uten at folk visste hva som skjedde eller var interessert i hva som skjedde. Jeg ble veldig overrasket da jeg gikk gjennom stortingsmeldingene og fant ut at det kun var én konklusjon som kunne være dekkende.

– De klarte å lære opp majoritetsbefolkningen slik at den håndterte det nye og mer pluralistiske multikulturelle samfunnet.

Statens politiske ledelse iverksatte i denne perioden en ny statsbyggingsideologi, mener Tvedt.

– Staten formulerte strategier som hadde det multikulturelle samfunnet som mål og norm. Det ble oppfattet å være i landets interesse og i tråd med landets humanitære tradisjon. Oppdragerstatens oppgave ble følgelig å gjøre den norske befolkningen moden, så å si, for denne nye virkeligheten: Majoritetsbefolkningen måtte dannes, eller omskoleres, for den nye tid.

– Eliten har lyktes?

– Ordet «elite» har fått så mange undertoner som gjør det problematisk å bruke. La oss heller si at det politiske lederskapet og ledelsen av det humanitær-politiske kompleks lyktes i to store transformasjoner: De evnet å mobilisere befolkningen bak målet om å bli en stormakt innen bistand og fredsmekling. Og de klarte å lære opp majoritetsbefolkningen slik at den håndterte det nye og mer pluralistiske multikulturelle samfunnet hvor «nordmenn» ikke lenger skulle ha noen privilegert plass eller hvor «norske verdier» ikke lenger fantes eller skulle snakkes om.  Her må det selvsagt skytes inn at tunge globalhistoriske prosesser virket i samme retning.

– De som ikke er så glade for utviklingen, kan like gjerne gi opp?

– Som historiker kan jeg ikke stille slike spørsmål. Jeg må begrense meg til å identifisere epokens dilemmaer eller paradokser. Jeg mener jeg har funnet ut at det internasjonale gjennombruddet har vært dominert av hva som mest presist kan beskrives som et svært kraftfullt dogme: forestillingen om at de ideene den norske staten søker å promovere internasjonalt og overfor innvandrerne i Norge, er universelle verdier. Nå er gjennombruddet over, slik jeg ser det, men internasjonaliseringen vil fortsette. Spørsmålet er om gjennombruddets dogme vil sprekke. Skjer det, er det ikke utelukket at historien vil ta en ny retning. Og er det noe historikere mer enn de fleste antakeligvis har internalisert, er det vissheten om at ingen ting varer evig.

– Umulig å tenke på islam som en minoritetsreligion

Tvedt har selv en fortid fra AKP-ml. Som selvproletarisert trikkekonduktør og husokkupant på 70-tallet tenkte han om de nyankomne pakistanske kollegene og naboene først og fremst som arbeidere og en del av arbeiderklassen.

Siden forlot han partiet og begynte å studere det britiske kolonisystemet. Han kom frem til en konklusjon om at imperialismen var en langt mer sammensatt historisk epoke enn de tradisjonelle marxistiske teoriene skulle ha det til.

Studier av egyptisk historie rokket ved hans tidligere oppfatninger, og han oppdaget det som han endte opp med å beskrive som store og positive samfunnsendringene. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, da landet var blitt en del av det britiske Nilimperiet, gikk Egypt gjennom omfattende endringer.

– Jeg konkluderte med at britenes politikk skapte den mest revolusjonære epoken i egyptisk historie, mens den i andre deler av Afrika skapte stillstand og underutvikling.  Jeg oppdaget at generaliserte og politiserte forestillinger om imperialismen var dogmer som kvelte forskningen, ja, som parkerte nysgjerrigheten.

I Norge har deler av den radikale venstresiden gått fra å se på våre nye landsmenn først og fremst som en del av arbeiderklassen til å se på islam som en antiimperialistisk kraft, særlig i kjølvannet av den iranske revolusjonen i 1979 og fremveksten av islamistiske folkebevegelser i den arabiske verden.

Tvedt oppdaget en annen virkelighet da han studerte Sudan, et land med muslimsk lederskap og mange forskjellige etniske folkegrupper og religioner.

– Jeg hadde jo erfart på nært hold hva som skjedde da Sudan ble islamisert.

Når hans tidligere meningsfeller fremstilte muslimer som en undertrykket minoritet som ble utsatt for diskriminering i Norge og Europa, kjente han seg ikke umiddelbart igjen.

– Det ble umulig for meg å tenke på islam som kun en minoritetsreligion eller på muslimer som en undertrykt minoritet. Jeg hadde jo erfart på nært hold hva som skjedde da Sudan ble islamisert, og da ikke-muslimer ble undertrykt fordi de ikke var muslimer. Sudan var på mange måter et liberalt islamsk samfunn, og den akademiske eliten befriende åpen, men det endret seg – da islamistene fikk mer og mer innflytelse – til bunnløs fortvilelse for mange av mine muslimske sudanske bekjente. Deres kritikk av islamistene var ramsalt. Å oppfatte islamkritikk som rasisme eller kulturkritikk som rasisme, slik det etter hvert ble definert i Norge, fremsto etter dette for meg ikke bare som narsissisme, men som uendelig provinsielt.

På 80-tallet, etter den iranske revolusjonen i 1979, begynte norsk venstreside å omfavne islamismen som en genuin anti-vestlig kraft. Terje Tvedt beskriver omfavnelsen som en naturlig følge av «tredjeverdensteorien», der man så på de ikke-europeiske landene som ikke bare den ledende antiimperialistiske kraften, men som de som skulle lede menneskeheten inn i utopien bortenfor kapitalismen.

– Med erfaringene fra Sudan og Egypt ble det vanskelig å akseptere disse endimensjonale fortolkningene av islamismen som historisk fenomen, samtidig som jeg fortsatt mener at islamismen for eksempel i Afghanistan i perioder var den eneste kraften som kunne spille en samlende rolle på tvers av klaner og etniske grupper.

– Kirken var ikke opptatt av islam som religion

Tvedt bruker mye plass i boken på å gå gjennom hvordan representanter for kirken har drevet en kritikkløs dialog overfor islamistiske miljøer.

– Jeg synes det var veldig interessant å oppdage at kirken ikke var opptatt av islam som religion, eller som en konkurrerende religion. Kirken representerte dermed noe nytt i den lange historien i forholdet mellom islam og kristendommen: Den la vekt på at det kun finne én Gud, og at forskjellene mellom religionene derfor ikke er så viktige. Det som måtte finnes av ulikhet, vil gå seg til etter hvert, særlig dersom den kristne «majoriteten» slår inn på en velmenende dialoglinje overfor «minoriteten».

– Mener du at dét også er en form for universalisme? Det virker jo mer som om man aksepterer alt uten å stille spørsmål?

– Spørsmålet er om det er uttrykk for en genuin toleranse og virkelig anerkjennelse av annerledeshet, eller en form for overbærenhet overfor forskjellene man ser og observerer. Basert på hva jeg har funnet ut, vil jeg si at det er hensiktsmessig å oppfatte kirkens holdning som influerte av epokens generelle universalisme-tankegang. Ikke toleranse for annerledeshet, men en antakelse om konvergens.

– Kirken uttrykte de rådende oppfatningene og verdiene i det humanitær-politiske kompleks.

– Hvorfor bruker du så mye plass på kirken i boken?

– Kirken har selvsagt alltid vært viktig i norsk historie, og under det internasjonale gjennombruddet tok den en aktiv rolle i begge de to store prosessene jeg beskriver. Dessuten: Siden Norge helt inntil nylig var et av få land med en luthersk statsreligion, er det komparativt interessant å studere hvordan nettopp dette landet håndterte at landets religiøse landskap ble dramatisk endret. Kirken er også interessant fordi den ikke sjelden i destillert form uttrykte de rådende oppfatningene og verdiene i det humanitær-politiske kompleks, som da de støttet bombingen av Libya i 2011 og i kirkeasylsakene på 1990-tallet, mener Tvedt.

– Føler meg ikke uglesett

Det er ikke første gang Terje Tvedt retter skytset mot eliten.

I boken Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt, som Tvedt gav ut i 2003 som en del av maktutredningen, hevdet Tvedt at frivillige organisasjoner som mottar bistandspenger, samarbeider så nært med staten at det er snakk om en ny korporativ samfunnsorganisasjon. Miljøet deler verdensbilde og mål, og det drar i samme retning enten arbeidsgiveren er statlig eller del av det «sivile samfunnet».

– Utgangspunktet mitt er at alle samfunn, alle tider og alle relasjoner vil produsere egne riter. Det nasjonale gjennombruddet i Norge utviklet en spesiell elite. Hvis jeg har rett, og det har skjedd et internasjonalt gjennombrudd som et resultat av at Norge har endret seg etnisk, kulturelt og religiøst, må det være en rimelig fortolkning å anta at det også har ført til at eliten har endret seg.

– Er du preget av ikke å ha blitt lyttet til?

– Jeg forsker ikke for «eliten», eller mot «eliten», eller «for folket» for den del. Jeg forsker for meg selv fordi jeg må finne ut av ting jeg lurer på. Det er den byråkratiserte forskeren som av vane oppfatter forskning som en slags evaluering som politikerne forhåpentligvis kan bruke, som tenker sånn. Jeg skriver ikke for Erna eller Jonas, men om landets historie i en historiefaglig tradisjon. Jeg har holdt på med tematikken i flere tiår, for meg selv, uten støtte fra Forskningsrådet eller andre. Det internasjonale gjennombruddet oppsummerer hva jeg har lært så langt. Om noen synes noe av det jeg skriver er nyttig, er det selvsagt hyggelig. Men det ville jo være katastrofalt for forskning som livsprosjekt om det overordnede motivet skulle være å få «politikerne» i tale eller at folk «lyttet». Derfor presenterer jeg selvsagt heller ikke noe alternativ, også fordi det ville være grenseløs stormannsgalskap å foreslå et alternativ til historien.

– Det virker som et grunnleggende premiss for deg er at det er forfeilet å forklare norsk politikk ut fra en høyre-venstre-akse. Hvordan skal vi da forstå det norske samfunnet?

– Jeg er i denne boken opptatt av prosesser hvor høyre-venstre-aksen ikke er fruktbar. Jeg prøver å beskrive hva som skjedde med landets institusjonelle arkitektur og den nasjonale dannelsen i kjølvannet av at Norge tok mål av seg til å bli en humanitær og internasjonal stormakt, og ble en multikulturell stat. Da må jeg nettopp bryte ut av den vanetenkningen som klasseanalyse, diskurs om folk og elite eller venstre og høyre lett skaper. Men grunnen er altså empirisk og ikke ideologisk.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden