Kultur

Norsk karikaturreise

Norge har gått igjennom radikale forandringer i løpet av Roar Hagens førti år som avistegner. Han er bekymret for at friheten han har kunnet virke under, ikke skal bestå i fremtiden.

Den norske fortellingen

  • Den norske fortellingen: Fire tiår slik en tegner ser det.
  • Av Roar Hagen (tekst og illustrasjon)
  • Forlag: Vigmostad og Bjørke, 2016

Alle som har vært heldige nok til å snakke med VGs avistegner Roar Hagen, vet at han er like poengtert, dypsindig og vittig i tale som i tegning. Det samme gjelder når han ytrer seg i bokform. Den norske fortellingen er en liten samling av hans enorme produksjon i løpet av hans 40-årige karriere.

Boken ledsager oss gjennom de mange hendelser Hagen selv har kunnet dokumentere gjennom sitt yrkesliv, fra Sunnmørsposten og det homogene Vestlandet han utilslørt finner stolthet i å komme fra (hvor det i følge ham hersker «respekt for alle, men uten overdreven respekt for noen») til landets største avis.

«I VG har jeg opplevd store hendelser som Murens fall, OL på Lillehammer, EU-kamp, folkemord i Afrika og tidligere Jugoslavia, 9/11, 22. juli, karikaturstriden, den arabiske våren og Charlie Hebdo.»

Utvalget suppleres med Hagens egne betraktninger om norske forhold, anekdoter fra hans karriere og tanker omkring kunst og visuell formidling. Boken er illustrert kronologisk, men tekstene er skrevet i tilbakeblikk. Det tilfører en ekstra dimensjon av ettertanke til det hele.

Avistegninger befinner seg i kunstens randsone, i følge Hagen, men oppfyller en vesentlig samlende kulturell funksjon. Det er gjennom bilder fellesuttrykkene blir dannet, og de legger til rette for formidlingen i den offentlige samtale.

Hagens mest varige arketype, kan vi kalle for «Nordmannen» – en tykkfallen fyr med bunadsspente sko og nisseluen godt trukket nedover ørene. Han dukker opp som ledsagende illustrasjon for VGs kommentarer med jevne mellomrom og formidler gjerne norsk naivisme og smålighet i møte med en komplisert omverden. Eller, som Hagen selv skriver, «Norge er slik jeg ser det, et land som balanserer mellom stormannsgalskap og mindreverdighetskompleks.»

I løpet av Hagens karriere har denne Nordmannen gjennomgått store endringer, men han mener å finne kontinuitet over tid: «Vi har mistet sjømannen, men fått sydenturisten. Misjonæren har fått konkurranse av bistadsnordmannen som verdens gode hjelper og veileder.»

Opposisjon

En karikaturtegner må beherske det håndverksmessige ved overdreven naturalistisk tegning. Vi må gjenkjenne det vi ser, helst uten for mange hjelpemidler. I tillegg må gode karikaturer være meningsbærende. Hagen skriver i boken hvordan han fant det naturlig å befinne seg i opposisjon mot det monolittiske sosialdemokratiet fordi «en tegner må stå i en grunnleggende opposisjon hvis det skal være noen mening i det.»

Som alle VGs lesere vet, betyr ikke dette at han alltid plasserer seg til høyre i sitt uttrykk, men heller at han virker på kanten av de rådende forhold – innenfor nok til å forstå sin samtid, og utenfor nok til å fortolke den. Avistegneren deler her noen av hoffnarrens evner, han uttrykker sannheter alle kan enes om, men som ingen tør innrømme selv.

En påstand det er verdt å merke se, og som nevnes flere ganger i boken, nemlig at det blir stadig vanskeligere å spille på forståelige kulturelle referanser i tegnerens arbeid. Dette skriver han på tross av at han etter førti år skulle ha erfaring nok. Han beskriver hvordan ingrediensene han tidligere kunne spille var allment kjent og uten fare for feiltolkning. Dette felleseiet bestod av Kjell Aukrusts skikkelser, Fleksnes, og en håndfull andre. I dag sitter vi ikke lenger «rundt samme leirbål», som han sted skriver et annet sted.

«Jeg mener selvsagt ikke at vi skulle holde på det gamle, men å etablere en ny felles fortelling er vrient.» Det virker som en rimelig antagelse. Det er svært lenge siden Leif Juster bare trengte å si «Gerhardsen?» for å få hele Edderkoppen teater til å skoggerle. I dag morer vi oss like gjerne over amerikansk stand-up, men samtidig sliter humoristen med å finne felles klangbunn uten å måtte ty til plumpheter, eller han er nervøs for at noen blir krenket selv eller på andres vegne.

Bekymring

Hagen vier en god del plass til å skildre en avistegners nye virkelighet. Karikaturstriden fra 2006 virker i så måte å ha gått særlig inn på ham, selv om han selv ikke har gjort blasfemiske tegninger av noen profet eller guddom. Han føler visst heller ikke noe slikt behov. Det er de nye premissene for den offentlige samtale som skremmer ham mest. Det blir mindre albuerom, og dermed har vi begynt å innrette oss etter nye totalitære krav.

Det flerkulturelle Norge gjør det viktig å skape en ny fortelling og et nytt samhold basert på gjenkjennelige kulturelle arketyper, men dette er vanskeligere enn noen gang på grunn av en fragmentert offentlighet med få felles samlingspunkter. I tillegg gjennomgår samtlige mediehus kraftige kutt, noe som bekymrer tegneren for rekrutteringen av hans etterfølgere.  Yrket som tegner, skriver Hagen, ga ham i sin tid mulighet til å «forene et bohemaktig liv med en borgerlig lønn.» Vil denne muligheten også finnes i fremtiden?

Nordmannens uskyld er i ferd med å forsvinne og Norge er mer komplisert, mangfoldig og interessant, men Hagen ser altså flere utfordringer i horisonten. Den norske fortellingen kunne ha vært en lystig kavalkade over vår nære historie, men etterlater samtidig en følelse av bekymring som virker helt tilsiktet fra forfatterens/tegnerens side.

Inntrykket kommer egentlig allerede i ansatsen. Boken er dedikert til krigsveteranen og historikeren Ragnar Ulstein, som gjengis med et sitat om at vi må stå fast på side med «Fridomen» når den utfordres «i generasjonar fremover».

Karikaturtegninger er kanskje i kunstens ytterkant, men i dette spørsmålet befinner de seg på samme sted som Beethovens niende – som oder til friheten.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden