KULTUR

Vi er blitt en nyrik parodi på oss selv

Mye har vært skrevet om å bevare norsk kultur. Stort sett av folk jeg er uenig med. Likevel er jeg kulturkonservativ på min egen måte – men på fullstendig annerledes premisser.

Publisert

I mine øyne har norsk kultur endret seg på veldig mange positive måter de siste tiårene. Vi er åpnere, rausere og mindre fordomsfulle enn før. Selv om Norge kanskje relativt sett var progressivt for hundre år siden, og for eksempel var tidligere ute enn de fleste med stemmerett for kvinner, er det først de siste femti årene at likestilling har fått fotfeste i kulturen.

På de fleste områder er jeg også en sterk tilhenger av enda mer kulturell endring. Jeg fatter ikke at folk synes det er så vanskelig med transpersoner, og synes det bare er praktisk å bruke “hen” eller å kunne henvise til meg selv som “cis” hvis det skulle være nødvendig.

Konservatismen handler i stor grad om å identifisere de trekkene ved kulturen som har mer permanent verdi – og forsøke å bevare dem. Manglende likestilling og firkanta rammer for kjønnsutttrykk og seksualitet passer fint på historiens skraphaug. Men det finnes trekk ved norsk kultur som fortjener å plukkes opp igjen på gjenbruksstasjonen, pusses på og tas inn i varmen igjen: Den norske nøysomheten, født av nødvendighet, som bar i seg et spesielt forhold til både forbruket vårt og til naturen.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 799,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1249,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS