Kultur

Norsk – snart «outdated»?

Når studenter oppfordres til å skrive sine oppgaver på engelsk, som tross alt er et fremmedspråk, er det rett og slett en kulturell og språklig fallitterklæring, morsmålets selvmord, skriver Geir Uthaug.

Bilde: Pixabay

Før vi aner det kan vårt morsmål, språket som gir oss vår kulturelle identitet, være noe som hører fortiden til.

Vil norsk eksistere som selvstendig språk om noen tiår? Vil noen av oss oppleve – slik pessimistene spår – at norsk blir et språk som bare snakkes hjemme? Dette dystopiske scenariet er faktisk ifølge ekspertene fullt mulig.

Den nye tids lingva franca – engelsk – seirer på alle fronter.  Oftere og oftere opplever vi å se norske og engelske ord brukt om hverandre. For ungdommer er det lettere å ty til engelsk enn norsk, later det til. De tekster meldinger på engelsk, og bruker de norsk, er det ispedd engelsk-amerikanske nyord og låneord fra slangens, sjargongens og filmens verden.

Slik blir språket mer utvannet enn nødvendig. Mens islendingene er flinke språk-røktere, og passer på at nye termer innenfor viktige områder som teknologi, forskning og internasjonal politikk iføres islandsk språkdrakt etter bestemte ufravikelige normer, er ikke den samme nidkjærheten så merkbar hos oss. Det er store huller i gjerdet, for å si det slik, og stadig flere fremmedord, det vil som oftest si engelske ord i amerikansk variant, slipper igjennom.

De nye ordene assimileres raskt og blir snart tatt i bruk, inntil de føles naturlige for store målgrupper. Fullt brukbare norske termer har forsvunnet. Hvem bruker ordet «epost» i dag når «email» blir foretrukket? Hvem snakker om en «datamaskin», når en «computer» gir den rette «feelingen?»?

Skuespillerspirer går til «audition», ungdommer går på «party», og det er nå «in» å spise «street food.»

Assimilering av engelske ord begynte så smått på femti og seksti-tallet. Vi fikk ord som «supermarked», «softis», «hit» og «shoppe», vi tok gladelig imot ord som «trendy», «jeans», «drink», «skate» , «deite» og «snowboard». Vi sugde ordene til oss fra pop og rock, reklame, film, data og tv-serier. Noen ord ble forsøkt fornorsket, som da «cool» ble til «kul» (skjønt her har jeg en mistanke om at det var via svensk).

Det tastes inn meldinger på mobilene der «LOL» («Laughing out Loud») er en populær gjenganger. Skuespillerspirer går til «audition», ungdommer går på «party», og det er nå «in» å spise «street food.» Mye er «hardcore», og forretningsfolk (unnskyld, businessfolk) møtes F2F (face to face, for de uopplyste.) Noe av det siste jeg leste i et kunstmagasin var at en skulptur var «life-size». Vi har for lenge siden innført amerikanske høytids- og festdager som Halloween, Thanksgiving og til og med Black Friday. Mens Halloween var en keltisk rite, og Thanksgiving et minne om den takkefesten som etter flere dårlige avlinger var kolonistenes første grøde i den nye verden, er Black Friday vanskeligere å spore opprinnelsen til, men det har ingen sammenheng med Blåmandag. Skjønt det kan det jo få hvis kjøpelysten er sterkere enn økonomien.

Alt dette er symptomer på et språklig tideverv. Ludvig Holberg advarte mot fransk, som sammen med  latin var lingva franca på syttenhundretallet. Men når akademia ikke lenger anser norsk som brukbart for en akademisk besvarelse, og studenter oppfordres til å skrive sine oppgaver på engelsk, som tross alt er et fremmedspråk, er det rett og slett en kulturell og språklig fallitterklæring, morsmålets selvmord.

I tillegg til at det er en uting å la være å bruke sitt eget språk, pålegger det eksaminanden en ekstra byrde, for det er få som behersker engelsk på et så høyt og avansert nivå som slike besvarelser krever. Resultatet blir med andre ord gjerne både haltende og uadekvat, og viser forhåpentlig ikke nivået kandidaten ligger på ellers. Men mer generelt gjør det morsmålet til et paria-språk, et språk som siles vekk grunnet blant annet misforstått lojalitet til globalismen og presset fra det internasjonale.

Begynte det med engelsk? Eller var det vi som sviktet først, ved at vi lot vårt eget språk forfalle?

Det begynte da akademia erstattet våre hevdvunne akademiske grader som cand. mag og cand. philol med «bachelor» og «master.» Men ennå kalles ikke stortingspresidenten «speaker», selv om mang en direktør i disse globaliseringstider er forfremmet til «manager».

Engelsk er et utmerket språk, det er både elastisk og praktisk, hvilket er noe av grunnen til dette språkets fabelaktige suksess, men det har sine begrensninger på hjemlig grunn. Men begynte det med engelsk? Eller var det vi som sviktet først, ved at vi lot vårt eget språk forfalle? Det er mye som tyder på nettopp det. Angrepet på vårt språk får størst virkning når forsvarsverket ligger nede.

Jeg husker som i en omvendt kikkert mine norsktimer på det som den gang het realskolen. Hvordan vi fikk banket inn hvor viktig det var å være sparsom med adjektivene og sikkert også mangt et adverb, for det var særlig fra denne ordklassen språkblomstene hadde en tendens til å gro, sa læreren. Som dyktige gartnere ble vi drillet til å luke språkblomster som om det var kveke. Jeg syntes den gang det gjorde språket karrigere, hva var så galt med å la språket folde seg ut, simpelthen la det blomstre? Trimme det overflødige fikk vi gjøre siden.

Preposisjoner begynte å leve et nokså løssluppent liv og snart kunne de dukke opp hvor de lystet, og gjerne bytte plass med andre preposisjoner.

Datidens adjunkter og lektorer kunne nok oppleves urimelige, og ikke alle av dem hadde kultivert fantasiens nådegave, men grammatikk kunne de; lærere i den høyere allmennskole og universitetslærere begikk ikke grammatikalske feil. På realskolen og på gymnaset var våre stilbøker alltid fulle av røde streker. Ikke vet jeg om lærere bruker rødblyanten lenger, men i en annen epoke ble det plutselig populært å si at ikke bare språkfloraen var overflødig, men det var sannelig grammatikken også. Setningsbygning ble gammeldags. Ja, faktisk «outdated». Riktig ordstilling betydde ikke så mye.

Preposisjoner begynte å leve et nokså løssluppent liv og snart kunne de dukke opp hvor de lystet, og gjerne bytte plass med andre preposisjoner. I dag er det nesten ingen som vet når det er riktig å bruke «på», for eksempel, bruksområdet for dette merkeordet er blitt drastisk utvidet, og kan nå anvendes i stadig nye sammenhenger. Før het det seg at man hadde kontroll over bilen, i dag har man kontroll den. Men slik jeg oppfatter det, handler det da om å levere bilen inn til kontroll, ikke å evne å styre den i trafikken. Man var gode til noe i gamle dager. Men nå er man «god » det meste. At geitost er godt på brødskiven er én ting, men at man er god engelsk, er å strekke det litt langt. Man er faktisk eventuelt god i engelsk.

Lærere sluttet å rette elevene, foreldrene sluttet med det, man måtte jo ikke såre eller fornærme, da blir de jo «krenket».

Preposisjoner spretter rundt som pingpongballer, slurv og ukorrekt språkbruk gjelder ikke bare tilfeldige intervjuobjekter, men på tv hører vi dårlig norsk fra folk som representerer politi og embetsverk, for ikke å snakke om mange lokalpolitikere og rikspolitikere.

Dårlig norsk er ikke unntaket, det er normen. Ikke bare i muntlig tale, men dessverre også i skriftspråket. Man ser det hyppigere og hyppigere, i dagsavisenes spalter, i pressemeldinger, på melkekartonger, (der syndene er særlig mange og ofte komisk iøyenfallende). Når det er en sjeldenhet å se korrekt språk, hvordan skal man da kunne vente at unge mennesker skal vite hva som er korrekt? Lærere sluttet å rette elevene, foreldrene sluttet med det, man måtte jo ikke såre eller fornærme, da blir de jo «krenket» (nok et moteord), men man gjorde dem en bjørnetjeneste. (Nei, det har ikke noe med «bear hug» å gjøre!).

At kj-lyden er så godt som forsvunnet er en så forterpet kjensgjerning at det nesten er flaut å nevne det, likevel endrer det ikke det faktum at det er skjedd.

Det er fint at dialektene blir ivaretatt, men nå er det nesten ikke mulig å høre en tv-eller radio-sending uten at en helt ny dialekt eller variasjon av en dialekt får prøve seg i eteren. Hvor mange varianter av ord og uttrykk finnes ikke i den norske språkflora? Dialekter har faktisk også regler, men mange har for lengst glemt dem, og lager nye varianter kontinuerlig. Resultatet er at reglene og normene bortfaller. Muntlig er det ennå mer merkbart. At kj-lyden er så godt som forsvunnet er en så forterpet kjensgjerning at det nesten er flaut å nevne det, likevel endrer det ikke det faktum at det er skjedd.

Ikke noe er nytt i dette, naturligvis. Mange har påpekt det, særlig på sosiale medier, men budskapet går stort sett hus forbi for dem det gjelder.

Språkforskere synes det er interessant å være vitne til at språket endres, nesten fra dag til dag, det er jo et interessant studium å kunne betrakte en slik prosess, mens de i virkeligheten burde vært bekymret, for ikke all forandring er til det bedre. Noen irriterer seg over at østnorsks klare l-lyd nå er erstattet med en langt mer ullen «l» som skaper resonans i munnhulen og har rot på Fredrikstad-kanten eller i Trøndelag. Hvordan en dialektisk variant-l ble riksdekkende er fremdeles noe av et mysterium, men kanskje skjedde det i barnehagene som også – sikkert med rette – har fått skylden for at genitiven ble erstattet av garpe-genitiv, (Peter sin bukse istedenfor Peters bukse), noe som ikke faller naturlig for den eldre generasjon.

At denne nye språklige normeringen brukes i de enkleste sammenhenger, får så være; men når det anvendes generelt, blir det ufrivillig komisk. «Napoleon med sin hær over alpene dro» er en forståelig setning som noen av oss vil huske, men hvis man i stedet for å si at «Napoleons hær dro over alpene» må sette: «Napoleon sin hær dro over alpene», er ikke veien langt til at han dro hæren sin over alpene, enten i et tau eller etter bukseselene.

Hva er i det hele tatt et språk? Er ikke språket vårt ankerfeste, gir det oss ikke identitet?

Det slår meg at engelsk faktisk også kan brukes i norskopplæringen. Skulle man foreslå for lærere at de lar barn og unge prøve seg med den nye motebefengte l-lyden nettopp i engelsk, så vil de se at det fungerer dårlig. Kanskje kan engelsk paradoksalt nok i dette tilfelle brukes for å lære nordmenn hvordan norske lyder skal lyde og hvordan de ikke skal lyde, med mindre man har dialektiske grunner for å holde på dem.

Før var korrekturleserne ansett som en nødvendighet i en avis. Men når utgiftene skjæres ned, forsvinner slike «unødvendige» poster som lønn til en korrekturleser. Man stoler på datamaskinens retteprogrammer, med det språklige kaos det medfører. Stadig oftere treffer jeg folk som forteller at de sitter og retter med kulepenn i avisen og finner feilene en korrekturleser ville ha oppdaget. Det er nesten som en skyggeaktig gjentagelse av den berømmelige foreldreaksjonen i femtiårene, den gang foreldre rettet barnas lærebøker som en protest mot læreboknormalen.

Hva er i det hele tatt et språk? Er ikke språket vårt ankerfeste, gir det oss ikke identitet? Det er gjennom språket vi kommuniserer, og språklig forfall og utglidning er derfor ikke noe vi burde ta så lett på.

Hadde vi vært bedre til å ta vare på vårt språk på alle nivåer, ville vi også ha stått bedre rustet til å beskytte oss mot anglifiseringen av ord og uttrykk som er med på å uthule vår språkforståelse og gjøre oss til et lett bytte for større språks dominans.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden