Nyhet

Norsk terrorlovgivning bekymrer ekstremismeforsker

Ekstremismeforsker Lars Gule mener det er problematisk at norske Syria-farere straffeforfølges i henhold til terrorlovgivningen og mener at de heller bør straffeforfølges for krigsforbrytelser.

Bilde: Arnfinn Pettersen [CC BY-SA 2.0]

Lars Gule etterlyser et klarere skille i lovverket mellom terrorhandlinger og krigshandlinger.

Tirsdag ble fem foreldreløse norske barn av IS-krigere hentet hjem av norske myndigheter,

Samtidig ber kurdiske myndigheter om at norske og vestlige myndigheter skal hente hjem alle kvinner og barn med IS-tilknytning fra området.

Statsminister Erna Solberg har tidligere pekt på at den uavklarte sikkerhetssituasjonen og uklare myndighetsforhold i området har gjort det vanskelig å hente hjem norske statsborgere ved Al Houl-leiren, der de fleste befinner seg.

Hjemhentingen av de fem foreldreløse barna antyder imidlertid at disse nå er løst. Det aktualiserer spørsmålet om straffeforfølgelse av norske IS-farere – både menn som har deltatt i kamper og eventuelle krigsforbrytelser, og kvinner.

Advarer mot et svakt lovverk

Erna Solberg har tidligere understreket at alle IS-kvinner som kommer tilbake, må regne med å bli pågrepet og straffeforfulgt.

Ekstremismeforsker ved OsloMet, Lars Gule, er imidlertid skeptisk til dette.

I et innlegg i Dagbladet etterlyser han en mer nyansert og individuell tilnærming til fremmedkrigerne, særlig overfor kvinnene som reiste til Syria. De har som oftest ikke direkte tatt del i krigshandlinger og overgrep.

Gule mener også at bildet han mener PST og påtalemyndigheten har skapt om at «alle hjemvendte «fremmedkrigere» er en svært alvorlig terrortrussel, er feilaktig.

– Er dagens terrorlovverk for strengt?

– Jeg er usikker på om lovverket er for strengt. Men jeg mener at det er bekymringsfullt og rettssikkerhetsmessig svært problematisk at vi har et preaktivt lovverk, altså at vi har bestemmelser som straffer noen for deres meninger og antatte intensjoner før konkrete handlinger er begått.

Gule viser her til straffelovens forbud mot å inngå terrorforbund, som også rammer handlinger som ikke har materialisert seg i konkrete lovbrudd, og som han mener særlig er problematisk i tilfeller der det er snakk forbrytelser begått i et land i borgerkrig.

Mangler kontekst

– Disse bestemmelsene kan kanskje forsvares når de anvendes mot planlegging av terrorhandlinger i demokratiske rettsstater, hvor det finnes kanaler for demokratisk og ikkevoldelig protest og motstand, utdyper han overfor Minerva.

Han etterlyser samtidig et tydeligere skille mellom terrorhandlinger og krigshandlinger.

– Jeg tror de fleste som har vært involvert i både Jabhat al-Nusra (en ytterliggående islamistgruppe med tilknytning til Al Qaida) og i IS, har deltatt i krigshandlinger. Men dette har vært «ordinære» kamphandlinger – mot regimet til Assad, mot rivaliserende militsgrupper og mot kurdiske styrker.

Gule viser imidlertid til at alle fremmedkrigere fra Norge som har blitt dømt, utelukkende er dømt for deltakelse i en terrororganisasjon eller for terrorforbund.

– Disse krigshandlingene kan ha vært brutale og krigsforbrytelser har forekommet. Også fremmedkrigere fra Norge kan ha deltatt i slike krigsforbrytelser. Men det er altså ikke det samme som terrorhandlinger, hverken etter norsk lov eller internasjonal humanitærrett.

Skille mellom terror og krigshandlinger

Gule ønsker i den forbindelse også å starte en debatt om spørsmålet om hva som gjør at noen grupper defineres som terrororganisasjoner og andre ikke.

Han viser for eksempel til at Assad og Syrias regjeringshær stod for en langt større andel drepte i den syriske borgerkrigen enn det IS gjorde.

– Ser man på tallene for sivile drepte i borgerkrigen i Syria, viser seriøse (om enn problematiske) beregninger at IS står for noen tusen, i alle fall under ti-tusen, mens regimet står for kanskje opp mot 200 000 sivile drepte.

Gules anslag samsvarer i stor grad med anslag som Syrian Network for Human Rights har gjort.

Han peker videre på at også Free Syrian Army, som Norge og andre vestlige land har støttet gjennom den internasjonale koalisjonen som har kjempet mot IS, kan ha begått tilsvarende eller verre overgrep i borgerkrigen, og at det derfor er et tankekors at det bare er de som har vært involvert i grupper som står på FNs terrorliste, som blir tiltalt og dømt.

– Da blir det tøv å si at når FSA vil tvinge fram regimeendring er det ok, mens hvis en terrorlistet gruppe vil det samme, så er det terror, mener Gule.

Farget av IS-propaganda?

I tillegg til motstanden mot Assad, og i motsetning til Assads regjeringsstyrker og FSA, har  IS gjentatte ganger også truet Vesten med terror. Det gjenspeiler seg også i retorikken som IS’ medlemmer og sympatisører har brukt overfor vestlige land. IS har påtatt seg ansvar ved en rekke både gjennomførte og avvergede terrorangrep i Europa.

– Er det ikke da naturlig at dette farger vår forståelse av IS som en terrororganisasjon?

– Jo, og det er ikke tvil om at IS er en terrororganisasjon. Mitt poeng er at ikke alt en terrororganisasjon gjør, er terror. IS var en stor organisasjon som drev med mye, og hvor det var mange roller å fylle.

– Nettopp i en borgerkrig blir det meningsløst å karakterisere noen gruppers handlinger som terror, fordi gruppen som utfører dem er terrorlistet, mens andre grupper som gjør det samme regnes som frigjøringsgrupper.

Til Minerva sier Gule at han også mener at forståelsen av at IS var den største overgriperen i Syria, gjenspeiler et bilde som terrororganisasjonen selv har ønsket å skape av seg selv.

Særlig i årene 2012–2017 fikk IS stor oppmerksomhet for en rekke svært brutale videoer som viste halshugginger, offentlige henrettelser og amputasjoner.

Mange av disse fremstod som svært profesjonelt produserte, og IS skal ha nedlagt store ressurser i et stort medieapparat som aktivt har spredt propaganda i sosiale medier på mange språk.

– Mener du vi har falt for IS-propaganda ment for et vestlig publikum? Og gir det i så fall en gal forståelse av hvem IS-krigerne egentlig er?

– Ja, i stor grad. Utvilsomt har en del blitt fascinert av brutaliteten til IS og latt seg rekruttere, fordi volden utgjør en slags katarsis eller mental renselse av en offerrolle, men alt tyder på at det store flertallet ikke har latt seg lokke av volden.

– De har villet migrere – gjøre hijra – til kalifatet for å leve i et islamsk samfunn. De har forsøkt å etterligne profetens migrasjon fra Mekka til Medina i 622. Fordi de har trodd at IS og kalif Baghdadi har representert en riktigere islamtolkning enn det man har sett andre steder. Andre har villet kjempe mot islams fiender. Bildet har med andre ord vært sammensatt når det gjelder motiver for å reise til Syria og bosette seg der.

– Når dette er sagt, skal vi selvsagt ikke undervurdere trusselen fra dem som mener alle i Vesten er islams fiender som det derfor er legitimt å angripe med terroristiske virkemidler. Men vi må altså ikke tro at dette er flertallet av Syria-farere. Langt der ifra, avslutter Gule.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden