Kommentar

Norsk tillitskultur har skylda for at Olemic Thommessen fortsetter som stortingspresident

At Thommessen fikk fornyet tillit, er typisk norsk, skriver Pål Mykkeltveit.

Bilde: Stortinget (CC BY-NC-ND 2.0)

Og dermed kan vi registrere et nytt bevis på at Norge er landet uten konsekvenser.

Valget av stortingspresident i helgen har fått meg til å lure på om det ikke bare er vanlige, overvektige sofagriser som kan få for mye av det gode. En overdose av godsaker kan også ramme en hel nasjon. Jeg tenker ikke her på overføringene fra Nordsjøen til verdens rikeste pensjonister og sykeste arbeidstakere, men på mer innfløkte, kulturelle forhold. Det at vi nordmenn har så høy tillit til hverandre, er et gedigent fortrinn, men gjør oss samtidig så ettergivende at det får noen uheldige konsekvenser.

For selv om jeg strengt tatt ikke vet så mye om Olemic Thommessen, virker det fra utsiden av Stortinget som ganske sikkert at han ikke er den best egnede der inne til å være nummer to i rangordningen etter Kongen. I forbindelse med presidentvalget har han blitt massivt kritisert i mediene, for eksempel i lederen i dagens VG.

Thommessen har blant annet hatt overoppsyn med rehabiliteringen av Stortinget, som vil koste om lag 700 millioner mer enn planlagt. Presidentskapet holdt informasjon tilbake for Stortinget i forbindelse med evalueringen av Stortingets kontrollorgan for etterretningstjenesten. Thommessen trakk inn både Erna Solberg og sin egen tittel som stortingspresident i et forsøk på å få kontroll over en familieformue på 200 millioner kroner i skatteparadiset Guernsey.

Det er mulig jeg har noen smålige fibre i meg, men min favoritt er da han foreslo å bruke 770 000 kroner på å arrangere et ball for stortings-representantene, i tillegg til det årlige slottsballet. Uansett gir ingenting av dette inntrykk av en særlig jordnær eller tillitsvekkende type, hilsen mannen i gata.

Landet uten konsekvenser

At han likevel fikk fornyet tillit, er typisk norsk. Tankene går fra Thommessen til etterspillet etter 22. juli. Forut for terrorangrepet var det godt kjent at beredskapen var dårlig, og at politiet ville få problemer med å respondere i en krisesituasjon. Likevel var det ingen som risikerte noe ved at tiltakene som var vedtatt, ikke ble fulgt opp. Heller ikke var det noen som mistet jobben eller trakk seg som følge av terroren.

Det finnes flere eksempler. Norge er #landetutenkonsekvenser, som jeg tror en emneknagg på Twitter pleide å hete. For jeg er ikke så sikker på om dette er så mye bedre på lavere nivåer eller i privat sektor enn i politikken.

Andreas Christiansen Halse nevnte noen eksempler i kronikken Landet uten konsekvenser for noen år siden, blant annet korrupsjonsskandalen i Telenor / Vimpelcom og den manglende sikkerheten under fredsprisutdelingen til Malala. Nils Johan Semb og gutteklubben i fotballforbundet, som nekter å ta ansvar for de elendige resultatene, er et annet eksempel.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Norsk tillitskultur

Slik er det ikke i andre land. Greit, i andre land har de flere grove korrupsjonsskandaler, men i Latvia gikk for eksempel statsministeren av etter at et kjøpesenter kollapset i 2013. Sverige er mer likt Norge, så Stefan Löfven gikk ikke av etter sommerens IT-skandale, men det gjorde i det minste tre statsråder.

Tillitskulturen i Norge gjør nemlig at vi stoler på at alle gjør så godt de kan. Så lenge det ikke har skjedd et direkte regelbrudd, skal det veldig mye til for at noen blir straffet for dårlig innsats. Isteden regner vi med at de har lært, og at det ikke ville skjedd noe annerledes dersom noen andre hadde sittet ved roret. Vi skal nemlig tenke langsiktig og ikke gi etter for kortsiktige impulser. Det er ingen grunn til å sparke noen bare for å tilfredsstille en tørst etter syndebukker.

I de fleste tilfeller er holdningen lur. Tidligere var vi ikke like raske til å sparke fotballtrenere i Norge som i andre land, og antakelig var det en styrke. Så lenge ansvarspersonene faktisk er til å stole på, vil det være både uetisk og kontraproduktivt å gi dem sparken bare for å gi dem sparken, eller unødvendig selvoppofrende at de trekker seg som en ren symbolsk handling.

Gale insentiver

Det er nok slik Erna Solberg og de fleste andre i Høyre har tenkt om Olemic Thommessen. Byggesaken var ikke bare hans ansvar, men ansvaret til hele presidentskapet, det forrige presidentskapet og Stortinget. De andre episodene var tydeligvis ikke så ille. Det ville vært både brutalt og uredelig om stakkars Olemic måtte gå tilbake til å være bare en vanlig stortingsrepresentant, med stempel som mislykket president.

Likevel kan jeg tenke meg minst to årsaker til at jeg og andre vil ha en berettiget grunn til å vifte med en harmdirrende knyttneve når vi ser Thommessen på TV fremover.

Hvis vi hadde hatt en kultur for å holde enkeltpersoner til ansvar, ville det også fått konsekvenser for oppførselen deres. Dette er ikke mer komplisert enn at folk responderer på insentiver. Hvis det hadde hatt konsekvenser for noen at Grubbegata ikke ble stengt, ville den blitt stengt før terroristen slo til. Hvis Thommessen visste at det kunne gå ut over ham selv, ville han ikke tatt like lett på offentlig sløsing. Hvis ingen restauranteiere gikk konkurs, hadde vi hatt en veldig dårlig restaurantbransje.

Folkets tillit til politikerne undergraves dessuten hvis vi ikke opplever at de er avhengige av tilliten. Det er en internasjonal trend at folk ikke opplever at den politiske klassen representerer dem. Jeg skulle ønske det politiske miljøet i Norge gjorde mer for å vise at de frykter en slik utvikling. Selv om det innebærer å bryte litt opp i norsk tillitskultur og konfliktskyhet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden