Spaltist

Norske verdier: Et blikk fra Mars

Når tilstrekkelig mange individer slutter å like vafler, blir det slutt på denne «norske» skikken, skriver Arild Pedersen.

Bilde: Flickr/Tmorkemo (CC BY 2.0)

På 50-tallet hadde vi, akkurat som hos et stammesamfunn på Ny-Guinea, én felles religion innvevd i resten av den organiske AP-staten. Fordi mange nok individer har valgt det bort, har vi heldigvis endret disse norske verdiene.

Av Arild Pedersen, professor emeritus, filosofi og Arild Pedersen, professor emeritus, filosofi.

Ja, vi vet det ser rart ut med disse to forfatternavnene. Men vi har merket oss, i det siste, at debattinnlegg helst bør ha to professorer som forfattere, konferer et par etikere om dumme velgere og et par pedagoger om unnasluntrere, og ettersom jeg ikke kjenner noen andre professorer som vil skrive sammen med meg, forståelig nok, må jeg gjøre det på denne måten.

Flere politikere fra forskjellige partier har utnevnt seg selv til professorer i sosialantropologi, nærmere bestemt særlig kulturantropologi, for ikke å snakke om etnologi: Linda, Ola, Hadia, og mange andre.

Dobbelt identitet er likevel ikke merkelig når det gjelder filosofer, særlig pragmatister. Vi kan lett argumentere for at en professors identitet i dag er forskjellig fra i går, selv om begge identitetene har samme navn. En av de største nyere filosofiske oppdagelsene er for eksempel at Morgenstjernen og Aftenstjernen er forskjellige, men har samme referanse (planeten Venus). Det er forresten ikke uvanlig at akademikere omtaler seg selv i vi-form.

Desto mer beklagelig er det at vi to ikke er professorer i sosialantropologi, selv om vi i sin tid også har vært innom det faget. Helst burde denne kommentaren vært skrevet av Thomas Hylland Eriksen sammen med Thomas Hylland Eriksen. Jeg kunne kanskje bedt Lars Gule og Lars Gule om å ta på seg jobben, for de er jo eksperter. Men altså enda ikke professorer. Så da må vi gjøre det, og som nevnt ovenfor, identitet har filosofer greie på.

Typisk norsk å være professor i sosialantropologi

Saken er altså at idet valgkampen nå har begynt, har det plutselig vist seg at opptil flere politikere fra forskjellige partier har utnevnt seg selv til professorer i sosialantropologi, nærmere bestemt særlig  kulturantropologi, for ikke å snakke om etnologi: Linda (ja vi tvinger oss selv til å bruke fornavn på politikere, for det skal være en norsk verdi), Ola, Hadia, og mange andre. Flere kommentatorer har også utnevnt seg selv til slike sosialantropologer. Så da må vel en kommenterende filosof med i det minste et grunnfag i sosialantropologi også få leke sosialantropolog, men selvsagt på et høyere filosofisk refleksjonsnivå.

Først litt metodelære: Ifølge Malinowski, en av funksjonalismens fedre, skal sosialantropologen studere en kultur i to omganger: Først to-tre år hvor forskeren, som i utgangspunktet er en fremmed, bor sammen med de innfødte; så en mellomperiode hjemme hvor observasjonene bearbeides; og så nye to tre år sammen med de innfødte. Når man observerer, skal man se etter hvilken funksjon en (institusjonalisert) skikk har for å opprettholde kulturen som en helhet. Deretter vise hvordan dette virker tilbake på skikken og gjør at den vedvarer.

Funksjonalistene er altså konservative. De ser på «primitive» samfunn som statiske og organiske: Hvis en skikk ødelegges, truer det hele samfunnet. Det klassiske eksemplet er fra en australsk steinalderstamme hvor dumsnille misjonærer delte ut gratis ståløkser, uten å forstå at de undergrov den hierarkiske maktstrukturen basert på at høvdingen hadde den fineste steinøksa.

Det virker på oss som at slik konservativ funksjonalisme er svært populær hos dagens politiske amatørsosialantropologer. Spørsmålet er likevel om denne samfunnsmodellen kan anvendes på dagens Norge, som ikke er et førmoderne, «primitivt» samfunn? Dernest er det et spørsmål om politiske amatørsosialantropologer har tilstrekkelig objektiv avstand til sitt forskningsobjekt. Det er riktignok noe som heter deltakende observasjon, og det er vel det Linda, Hadja og Ola tror de holder på med. Men vi vil likevel tro at det gamle, selvfølgelig overdrevne, idealet om at sosialantropologen skal komme fra planeten Mars, som en fremmed, fortsatt er å foretrekke. Alle disse amatørsosialantropologene vil vel tvert i mot skryte av at det er fordi de har vært innfødte hele livet at de kan beskrive det norske samfunnet. Et annet ideal, som også har blitt utfordret, men også er å foretrekke, er å opprettholde skillet mellom det deskriptive og det normative.

Drømmen om Gud og Gerhardsen

Men Norge er ikke et organisk enhetlig samfunn bestående av én klasse eller ett folk, eller ett fellesskap uten individuelle forskjeller. Norge er blitt stadig mer av et liberalt demokrati. Det eneste vi har påtvungent felles er en grunnlov, selv om heller ikke den er noe alle er enige om, eller opplever som sin verdi, og som uforanderlig. Det var for eksempel først i 1956 at grunnloven ble forandret til å tillate jesuitter adgang til riket. Et demokratisk fremskritt.

Vi har klart å redusere innflytelsen fra to paternalistiske herskere, den sosialdemokratiske Staten, og den statskirkelige

Vi har maktfordeling, og vi har flerpartisystem. Og selv om det enkelte parti mener at det representerer den riktige politikk, og drømmer om å få 100 prosent oppslutning ved neste valg, er det umulig å tenke seg dette realisert innenfor et slikt samfunnssystem: I et liberalt demokrati vil det alltid være uenighet. Det skiller oss fra primitive samfunn. Brytning og konflikt mellom motsatte syn og ulikhet er det som gjør at dette samfunnet blir produktivt. Absolutt seier for ett parti er døden for demokratiet. Den metafysiske «folkeviljen,» som til slutt skal ta styring, og utslette alle forskjeller og uenigheter, enten det er i et kommunistisk eller et fascistisk samfunn, er en farlig vrangforestilling.

Men når amatørsosialantropologen blir politisk og befinner seg inne i ett av de politiske partiene, med bare et delvis og ufullstendig perspektiv, oppstår disse er/bør sammenblandende vrangforestillingene som ødelegger forskningen: For eksempel Hadia som ramser opp seks punkter som hun mener utgjør/bør utgjøre De Norske Verdier, og til slutt konkluderer:

«Det er ingen tvil om at arbeiderbevegelsen har vært med på å forme det Norge vi har i dag. Derfor vil det være et visst sammenfall mellom det som er tradisjonelle sosialdemokratiske verdier, og det vi i dag oppfatter som norsk fellesgods. Det synes jeg bare er bra, sier Tajik.»

Vi er uenige i dette, selv om hun kvalifiserer sine påstander med «har vært med» og «et visst.» Vi mener tvert i mot at det liberale, demokratiske samfunn vi har fått i dag i stor grad er et resultat av at vi har klart å redusere innflytelsen av flere «tradisjonelle sosialdemokratiske verdier». På 50-tallet, Kolbergs tiår, hadde vi faktisk sterke tendenser til funksjonalismens organiske førmoderne samfunn: Vi hadde nesten en ettpartistat, med en rekke paternalistiske monopoler. Den gang var APs verdier selve de norske verdier, og gjaldt for alle. Da kringkastingsmonopolet ble avviklet, var min svært sosialdemokratiske svigerfar temmelig rystet: Dette var virkelig noe som utfordret APs norske verdier.

På motsatt amatørsosialantropologisk side finner vi Linda og Ola som frykter at tap av K i KRL, som i stedet blir til RLE, også ødelegger norske verdier. Særlig Ola er motstander av å avskaffe statskirken og angriper human-etisk forbund for deres sekulariseringskampanje. Og ønsker at hele den norske stammen skal sitte og se på de samme (barne-)TV-programmet. Helst på en gammel bondegård. Men subsidiert med nye penger.

Vel, vi er også uenig i dette. Vi mener tvert imot at det liberale, demokratiske samfunn vi har fått i dag, i stor grad er et resultat av at vi har klart å redusere ikke bare innflytelsen av sosialdemokratiske verdier, men også innflytelsen av «tradisjonelle statskirkelige, kristne verdier.» Vi har klart å redusere innflytelsen fra to paternalistiske herskere, den sosialdemokratiske Staten, og den statskirkelige Gud. Da kan makten endelig komme til individuelle mennesker.

På 50-tallet hadde vi som nevnt sterke tendenser til funksjonalismens organiske førmoderne samfunn: Akkurat som hos et stammesamfunn på Ny-Guinea hadde vi én felles religion innvevd i resten av den organiske AP-staten. Men i et liberalt demokrati kan ikke guder ha stemmerett. Sekularisering, som jo ikke betyr utslettelse av religion, slik som i Sovjet, men som tvert i mot forsvarer den som privat utfoldelse, er et naturlig neste stadium for utviklingen av et slikt demokrati.

Kultur er individer

Vi vil heller anbefale de politiske amatørsosialantropologene å skifte metode fra funksjonalisme til den metoden en noe så sjeldent som en fremragende norsk forsker utviklet, nemlig Fredrik Barths metodologiske individualisme. Ifølge denne metoden, som senere er blitt fulgt opp av en annen fremragende forsker, Jon Elster, er stabile skikker ikke noe som opprettholdes av en individoverordnet organisk sammenheng, men produktet av individers enkeltvalg. Når tilstrekkelig mange individer slutter å like vafler, blir det slutt på denne «norske» skikken.

I København rådhus står Jens Olsens verdensur, der ett av tannhjulene bruker 120 000 år på én omdreining. Det ser ut som om det står stille. Men det beveger seg.

Innenfor dette metodologiske perspektivet blir forandring noe normalt. Det er faktisk normalt at «norske verdier» utsettes for forandringspress. Dette gjelder også de liberale demokratiske verdier, som ikke er noe som er ferdig etablert for alltid, selv om de er uttrykt i en grunnlov. Et liberalt demokrati må hele tiden opprettholdes gjennom individenes valg, ikke av innbilte steintavler. I København rådhus står Jens Olsens verdensur, der ett av tannhjulene bruker 120 000 år på én omdreining. Det ser ut som om det står stille. Men det beveger seg.

Dagens trussel mot det liberale demokrati, som er et system av verdier, som ikke bare er norske, men felles for Europa,  er ikke trusselen mot vafler og andre tradisjonell skikker, men at dette demokratiet ikke forandrer seg. Og at neonasjonalisme tror denne foranderligheten kan opprettholdes gjennom isolasjon.

For de to forskjellige amatørsosialantropologiene, består forandringstrusselen i henholdsvis liberalismen, for Hadia, og sekularismen, for Linda og Ola. Ingen av dem peker på muslimsk innvandring, som man skulle tro helt åpenbart innfører unorske verdier. Hvorfor ikke? Det er nærliggende å tro at det skyldes at begge de to amatørsosialantropologiene faktisk snarere ser på muslimsk innvandring som en mulig, i det minste parallell alliert. Svært mange muslimske innvandrere er motstandere av liberalisme, og ikke minst sekularisme.

Det er bare Sylvi som påpeker at det finnes innvandrere som truer norske verdier. Men også hun vil føre oss tilbake til et kristent samfunn, like mye som Ola og Linda.

Det er altså ikke et pent syn slike liberalt demokratiske sosialantropologer som oss to for tiden får øye på i Norge. Vi kommer riktignok ikke fra Mars, slik vi ideelt skulle ha gjort for å fungere som ekte sosialantropologer. Men nå er det satt i gang et prosjekt som tar sikte på å befolke nettopp Mars, ved å sende folk dit med enveisbillett. Nå føler vi oss mektig fristet til å melde oss på. Men altså ikke for å komme tilbake som bedre sosialantropologer. Men for å få en ny start der. Hvis det ikke skulle dukke opp ekte marsbeboere som advarer mot innvandringen fra Jorden.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden