Idédebatt

Nostalgiens kraft

Nostalgien er en telefonsamtale til fortiden som blir besvart, skriver Ketil Raknes.

Bilde: Pixabay

Høyrepopulistene har skjønt at evig eies kun det tapte.  

Sjæl, vær trofast til det sidste!
Sejrens sejr er alt at miste.
Tabets alt din vinding skabte; –
evigt ejes kun det tabte!

Brand i Henrik Ibsens Brand

Da jeg studerte statsvitenskap tidlig på 1990-tallet, lærte vi at fremtiden for progressive ideer var lys. Den amerikanske sosiologien Ronald Inglehart hadde på bakgrunn av de politiske omveltningene på 1960-tallet lansert teorien om at studentopprøret hadde tilført politikken en helt ny dimensjon som han kalte «postmaterialisme».

Postmaterialisme var kjennetegnet av økt fokus på ikke-materielle verdier som miljø, fred, likestilling, internasjonalt samarbeid og toleranse overfor minoriteter.

Postmaterialisme var først og fremst et generasjonsfenomen knyttet til etterkrigsgenerasjonene, og i Europa fikk man på 1970-tallet en oppblomstring av grønne partier som tok disse verdiene inn i politikken. Inglehart tok dette som et bevis på at europeiske politikk ville bevege seg stadig sterkere i postmateriell retning.

Ingen er mer for homofile, kvinner, minoriteter og miljø enn SVs velgere.

Forskerne antok at de progressive verdiene kom til å dominere politikken i tiårene fremover. I Norge var det SV som tok disse strømningene opp i seg, og ble det postmaterielle partiet i Norge. Ingen er mer for homofile, kvinner, minoriteter og miljø enn SVs velgere.

Minerva er høyresidens nettavis: Prøv en måneds abonnement for kun 1 krone!

Kraft og motkraft

Inglehart ga teorien sin det misvisende tilnavnet «the silent revolution», for det er vanskelig å tenke seg en mer høylytt og markeringshungrig politisk generasjon enn 68-erne. 68-er opprøreret var også de skoleflinkes revolusjon, og svært mange av dem fikk fremskutte posisjoner innenfor ulike samfunnsområder. Det Inglehart ikke forutså, var at i skyggen av deres inntreden i politikk og samfunnsliv brygget det opp til en stille motrevolusjon. I politikken, som i fysikken, finnes det aldri en kraft uten motkraft.

Høyrepopulismen kan derfor betraktes som 68-er-revolusjonens uekte barn.

I en nylig publisert artikkel skrevet sammen med den britiske statsviteren Pippa Norris, «Trump and the Xenophobic Populist Parties: The Silent Revolution in Reverse», erkjenner Inglehart at «postmaterialismen grov sin egen grav». Mange eldre og tradisjonelt orienterte velgere mislikte det postmaterielle prosjektet. I Europa kom den høyrepopulistiske motreaksjonen gradvis og snikende i en stille motrevolusjon som først fikk fotfeste fra 1980-tallet og utover. Sentralt i denne motreaksjonen var verdier som lov og orden, innvandringsmotstand, et sterkere forsvar for og støtte til tradisjonelle moralske verdier. Omtrent alle europeiske høyrepopulister anklager i dag den nasjonale eliten for å være «venstreorientert» og «progressiv» og ser dette i sammenheng med studentopprøret i 1968.

Høyrepopulismen kan derfor betraktes som 68-er-revolusjonens uekte barn. Verdiprofilen til høyrepopulistiske velgere er det motsatte av 68-ernes moralske univers. Høyrepopulister liker ikke homofili, kvinners rettigheter, overnasjonalt samarbeid, u-hjelp og innvandrere. At den høyrepopulistiske reaksjonen er kulturelt drevet, forklarer også hvorfor inntekt og arbeidsledighet ikke predikerer støtte til høyrepopulistiske partier, mens innvandringsmotstand, autoritære verdier og uro for kulturell forandring gjør det.

Denne kulturelle konflikten er nå blitt så sterk at partisystemene i mange europeiske land kollapser. Den klassiske høyre-venstre aksen blir fortrengt til fordel for konflikten mellom globalister og nasjonalister. Høyrepopulistiske og postmaterialistiske partier stormer nå frem, mens tradisjonelle konservative og sosialdemokratiske partier gisper etter luft. Det mest slående trekket ved valget i Nederland er hvor svakt de tradisjonelle partiene gjør det. I presidentvalgene i Østerrike og Frankrike er transformasjonen fra klassekamp til kulturkamp total. I Østerrike fikk velgerne valget mellom høyrepopulisten Norbert Hofer og den grønne Alexander Bellen. I Frankrike står sluttoppgjøret mellom patrioten og nasjonalisten Marine Le Pen og globalisten og EU-entusiasten Emmanuel Macron.

Det er skjedd en overgang fra klassekamp til kulturkamp. Det er moderniseringens vinnere mot moderniseringens tapere. By mot land. De høyt mot de lavt utdannede. Kvinner og minoriteter mot hvite menn. Ifølge sosialpsykologen Jonathan Haidt er det ikke overraskende at konflikten mellom globalister og nasjonalister har nådd kokepunktet i mange vestlige demokratier i etterkant av flyktningkrisen. Økt innvandring fra spesielt muslimske land har aktivert store velgergrupper med autoritære tendenser. Han støtter seg til statsviteren Karen Stenners bok The Authoritarian Dynamic som allerede i 2005 predikerte at store deler av velgermassen ville bevege seg i autoritær retning dersom bare de ytre truslene ble opplevd som sterke nok.

Autoritære velgere ønsker ikke først og fremst å beskytte sin egen lommebok, men å verne om sin gruppe eller samfunn. De føler globalistene ikke forsvarer det de holder kjært. Derfor hamrer de løs på tastaturet hver gang det publiseres en sak om bønnerom i skolen, burka eller en lærer tukler med en tradisjonell julesang.

Les også Nils August Andresens kommentar Til forsvar for elitene.

Høyrepopulisme som modernitetsmotstand

Tapsopplevelser er høyrepopulismens viktigste brensel. Tapsfølelsen mange høyrepopulistiske velgere føler, handler ikke om økonomi, men tap av mening, fellesskapsfølelse og innflytelse. Mens globaliseringen og utdanningsrevolusjonen blir lovprist av den høyt utdannede samfunnseliten, kan de samme prosessene for andre grupper bety tap av status og muligheter. Spesielt for hvite menn med lav utdanning synes det postindustrielle samfunnet å by på en serie med tapsopplevelser. Sårbarheten og statustapet til de høyrepopulistiske velgerne er ofte usynliggjort fordi de representerer lavutdanningsgrupper med liten tilgang til offentligheten.

I boken Høyrepopulisme i Vest-Europa fra 2009 beskrives de høyrepopulistiske partiene som «et kraftfelt og samlingssted for frykten for moderniseringsprosesser i samfunnet». Den beste illustrasjonen på dette er den nostalgiske retorikken alle disse partiene omgir seg med. Donald Trump will «make America Great Again», Sverigedemokraterna vil tilbake til «då Sverige var Sverige» og under Brexit-avstemmingen lovte UKIP-velgerne å «take our country back».

Der Hamsun forbanner industrisamfunnet, forbanner høyrepopulisten det postindustrielle samfunnet.

Kampen for det tapte sier oss noe om høyrepopulistiske velgeres emosjonelle drivkraft. Populisten drømmer ikke om et tenkt idealsamfunn i fremtiden, men forsøker å gjenopprette en gullalder som allerede er forbi. Den engelske populismeforskeren Paul Taggart bruker begrepet «kjernelandet» («core country) »for å beskrive populismens utopi. Kjernelandet er visjonen om at «det fantes et godt liv før samtidens korrupsjon og ødeleggelser satte inn».  Mens drømmen om det kommunistiske samfunn handler om et samfunn som skal komme, appellerer drømmen om kjernelandet til et samfunn som har vært.

Nostalgi er lett å latterliggjøre, men som politisk kommunikasjon er det kraftfullt og effektivt. Ordet nostalgi er ble første gang brukt av den sveitsiske medisinerstudenten Johannes Hofer i 1688, for å beskrive plagene til soldater som var stasjonert i utlandet. Ordet er sammensatt av det greske «nostos», som betyr ‘å komme hjem’, og «algos», som betyr ‘smerte’. Nostalgien er den bittersøte følelsen av noe som er gått tapt. Det er følelsen vi får når vi ser et smilende barndomsbilde av oss selv, og tenker at det var en fin sommer. Nostalgien er en telefonsamtale til fortiden som blir besvart.

Til forsvar for elitene: Artikler fra Minervas nr. 02 / 2017

At store samfunnsforandringer utløser nostalgiske motreaksjoner, er heller ikke nytt. Et av Norges største forfatterskap er bygget på modernitetsmotstand og fortidslengsel. Knut Hamsun hatet industrisamfunnet og forgudet bondesamfunnet. Hamsun opplevde smerten ved det det sosiologen Ferdinand Tönnies beskrev i sitt hovedverk Gemeinschaft und Gesellschaft (1887). Her beskrev Tönnies hvordan den industrielle revolusjonen oppløste storfamilien og de tette familiebåndene på bygda til fordel for atomiserte kjernefamilier i byene. Hamsun likte det ikke.

I artikkelen Et ord til oss (1910) henvendte Hamsun seg direkte til det norske folk og erklærte at «vi har noen røtter i vår jord, dem kapper vi ikke, det er de som gjør at vi står». Han angrep alt fra turisme til biltrafikk og hevdet at Norge var i ferd med å bli «et latterlig og intetsigende Sveits», et «hotell for utlendinger». Ifølge Hamsun var selve den norske folkesjelen skadet og konkluderte med at «vi har mistet vår arbeidsomhet, vårt indre har tapt». Hamsuns nostalgiske patos toppet seg med den Nobelprisvinnende romanen Markens Grøde, som fortsatt står som det beste litterære forsvaret for selvbergingsjordbruk noensinne.

Drømmen om brevmonopolet

Der Hamsun forbanner industrisamfunnet, forbanner høyrepopulisten det postindustrielle samfunnet. I Magnus Marsdals Frp-koden møter vi biloppretter Hans Erling Willersrud som bor sammen med sin pensjonerte mor, Eli Willersrud, på Kløfta.

Mens drømmen om det kommunistiske samfunn handler om et samfunn som skal komme, appellerer drømmen om kjernelandet til et samfunn som har vært.

Begge drømmer seg tilbake til en tid der arbeidsfolk som dem var respektert og hadde stor innflytelse på samfunnsutviklingen, men konstaterer at «arbeidsfolk har mista mye» og «sånn som det har blitt nå, er det nesten samma hvem som sitter på Tinget. For det er ingen som gjør som vi vil.» Sist, men ikke minst, har det kommet innvandrere til landet som får velferdsstatens goder levert opp i hendene uten at det settes krav. Når Hans Erling blir nektet et rehabiliteringsopphold etter flere operasjoner kommenterer han tørt at »hadde jeg smørt skokrem i trynet først, ville jeg fått penger på flekken.»

Med finanskrise, flyktningkrise og en økende terrortrussel er det ikke merkelig at mange velgere ikke lenger tror på den liberale fortellingen om at verden alltid beveger seg fremover. Når tidsånden er lengselen etter det tapte, er det ikke overraskende at Senterpartiet vokser på meningsmålingene. Senterpartiet er en rendyrket en protestbevegelse mot de kraftige moderniseringsprosessene i det norske samfunnet. Partiet kjemper mot urbanisering, sentralisering, større gårdsbruk, større kommuner og effektivisering av lensmannskontoret, og de vil gjeninnføre postens brevmonopol. Mens FrP er bundet opp i regjeringens moderniseringsprosjekter, seiler SP opp som nostalgiens fanebærer i det norske valget.

11. september får vi svaret på hvor dypt fortidslengselen i den norske velgermassen går.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden