Forsiden

Nozicks siste puslespillbrikke

Robert Nozicks filosofiske verker er et uferdig puslespill det kan være vanskelig å se helheten i. Hans siste bok, Invariances, er en brikke som knytter det hele sammen.

Robert Nozicks filosofiske verker er et uferdig puslespill det kan være vanskelig å se helheten i. Hans siste bok, Invariances, er en brikke som knytter det hele sammen.

Skjebnen ville ha det til at jeg kom over restlageret fra den nå nedlagte liberale bokhandelen Bauta. I haugen av både sære og interessante bøker lå det et eksemplar av professor Robert Nozicks siste verk før han døde, Invariances (2001). Den ble puttet i handleposen og tatt med hjem. Jeg tenkte på boken som perifer når det gjelder hans (omdiskuterte) politiske ståsted. Jeg tok feil. Invariances avklarer på mange måter uenighetene knyttet til Nozicks angivelige frafall fra libertarianismen.

Her til lands er det nok Dag Herbjørnsrud som har bidratt mest til å skape diskusjon om hvorvidt Nozick etter sin debutbok Anarchy, State, and Utopia (ASU) (1974) forlot et ytterliggående liberalistisk ståsted til fordel for et statlig system som både omfordeler og deltar aktivt i oppgaver hvor dette har en symbolsk viktig funksjon. Herbjørnsruds grundigste argumentrekker kan man finne i hans hovedfagsavhandling i idéhistorie fra 2002, Leaving Libertarianism. Senere har Herbjørnsrud også gitt et lengre intervju med Minerva om temaet, hvor Bent Johan Mosfjell har gitt motargumenter.

Les også Torbjørn Røe Isaksens intervju med Dag Herbjørnsrud «Den ukjente Robert Nozick«

Begge de ovennevnte Minerva-tekstene skjemmes imidlertid av at ingen av dem nevner Nozicks (bokstavelig talt) siste ord.

Mangel i kildebruk

I korthet er debatten som følger: Nozick har gitt ut en rekke livsfilosofiske verker etter Anarchy, State, and Utopia. Disse viser at han ikke er like bastant som i ASU, og er opptatt av sosiale bånd og faktorer. Dessuten åpner han for tvungen skattlegging og flere offentlige oppgaver, som enkelte velferdstjenester. En annen gruppe, som regel liberalister, hevder at han fremdeles er libertarianer – noe som gjenspeiles i intervjuer – men at han nå bare er mindre ekstrem enn før.

Begge de ovennevnte Minerva-tekstene skjemmes imidlertid av at ingen av dem nevner Nozicks (bokstavelig talt) siste ord vedrørende hans personlige standpunkter om det offentliges rolle i samfunnet. Invariances berører nemlig også politisk filosofi. Denne mangelen i kildebruken innrømmer også Herbjørnsrud i en av de siste fotnotene i hans hovedfagsoppgave:

«Invariances (2001) could possibly also be included in this list [of his most representative works], as it is his latest work. I have not studied Invariances well enough to compare it with his earlier philosophy, though.»

Interessant nok kjenner han til et intervju laget av Julian Sanchez, hvor Nozick sier at «the rumors of my deviation (or apostasy!) from libertarianism were much exaggerated», og at han bare ikke lenger er like «hardcore». Men ifølge idéhistorikeren er «[s]like intervjuer […] dog ubrukelige i forsknings-sammenheng.» I Herbjørnsruds hovedfagsavhandling finner man på den annen side to intervjuer med Nozick, men det virker som det er det at intervjuet er utført av en liberalist som svekker troverdigheten.

Regler for gjensidig handling

I Sanchez-intervjuet finner man imidlertid henvisninger til Invariances hvor Nozick nevner at enkelte deler av etikk-kapitlet har relevans for hans politiske filosofi. Det burde vekke nysgjerrighet, slik det gjorde hos meg, og oppfordre til et dypdykk i den aktuelle boken. Da kunne man se Nozicks egne nedskrevne ord – ubesudlet av andre liberalisters formodentlig velvillige omfortolkninger av professorens uttalelser.

I det siste kapitlet i Invariances, som handler om etikk, har Nozick lange og gode resonnementer knyttet til hvorfor man har en grunnleggende etikk overhodet, og hvordan utformingen av denne bør foregå. Man finner ikke noe samfunn der alle typer handlinger er tillatte. Etikk fungerer derfor som en sosial koordinator, som gjør menneskelig samkvem mulig på en tilfredsstillende og noenlunde fredelig måte.

«The function of ethics is to protect and promote voluntary cooperation and coordination between people […]», hevder Nozick, noe som kan skje gjennom generelle regler for gjensidig handling, der adferd som stimulerer samarbeidet oppmuntres og negative handlinger møter sanksjoner. Nozick trekker også frem at disse mønstrene eller reglene som bringer felles nytte, vokser frem gjennom en evolusjonær prosess – ikke helt ulikt hva Friedrich A. Hayek argumenterte for.

Kanskje kan man tolke budskapet dit hen at samarbeidsformer som er unyttige eller suboptimale for en av partene skal nektes eller forbys. Det er ikke tilfelle.

Kanskje kan man tolke budskapet dit hen at samarbeidsformer som er unyttige eller suboptimale for en av partene skal nektes eller forbys. Det er ikke tilfelle. Også slik menneskelig interaksjon må tillates så lenge man frivillig oppsøker den:

«It makes mandatory the widest voluntary cooperation to mutual benefit; it makes only that mandatory; and it (in general) prohibits interactions that are not to mutual benefit, unless these are entered into voluntarily by all parties, or unless these interactions (such as the act of punishing another) are in response to previous violations of the principle or to preparations to violate it.»

Frivillige fellesskapshandlinger

Mens mange av Nozicks bøker utgitt mellom ASU og Invariances skyver enkeltmennesket noe i bakgrunnen, trekker sistnevnte frem individets egeninteresse som en viktig drivkraft for hvordan etiske spilleregler oppstår: «Adherence to patterns of voluntary cooperation is personally beneficial, and a reputation for such adherence brings further rewards in the further cooperation with others that it induces and facilitates.» Frivilligheten som ligger bak markedstransaksjoner skjer fordi begge parter antar de vil tjene på det, ellers ville handelen ikke skjedd.

Dette er helt sentralt for Nozick når han skal beskrive hva slags verdimessig grunnlag som må være til stede i et velfungerende samfunn. Faktisk går han så langt at han omtaler frivillige fellesskapshandlinger som selve kjernen i hva han foreslår: «The norm we are proposing is that of voluntary cooperation, the norm of unforced cooperation. We might appropriately term this the core principle of ethics.»

Hva så med offentlige handlingers symbolske betydning og andre felleskapsforpliktelser, eller mer altruistisk motiverte ordninger, som blant andre Herbjørnsrud har omtalt? Nozick tar ikke avstand fra at det finnes viktige ting i tillegg til nyttebaserte regler og enkeltpersoners valg. Poenget er, argumenterer professoren, at det finnes ulike lag av etikk, hvorav noen bør være mer obligatoriske eller påtvungne enn andre.

Det første laget benevner Nozick som «the ethics of respect». Dette nivået er helt sentralt for å få et system der mennesker kan handle selvstendig – fordi det innbefatter «rules and principles mandating respecting another (adult) person’s life and autonomy, forbidding murder and enslavement, restricting interference with a person’s domain of choice, and issueing in a more general set of (what have been termed negative) rights.» I tillegg har man andre etikknivåer som dreier seg om omsorg for andre og ansvarlighet.

Neppe noen «velferdsstat»

Det sentrale – og avgjørende – poeng, er at Nozick vil gjøre kun det førstnevnte laget, etikken om respekt, gjeldende for alle: «The different levels of ethics have a different status. The ethics of respect, largely specified by what I have called the core principle, is the part, the one part (I think), that is (that should be) mandatory across all societies. In saying this, I am putting forward a particular normative position: that the further ethical levels are matters of personal choice or personal ideal.»

Den Nozick som fremstilles av dem som mener han forlot liberalismen, er nok derfor langt mer eksperimenterende og søkende enn man kan få inntrykk av.

Den Nozick som fremstilles av dem som mener han forlot liberalismen, er nok derfor langt mer eksperimenterende og søkende enn man kan få inntrykk av. Dette mener jeg også man kan skimte med litt nærlesning av hva Nozick faktisk skriver. Når han drøfter en slags form for arveavgift, nevnes dette bare som «[o]ne possible solution», ikke som «the solution». I essayet «The Zigzag of Politics», som tas til inntekt for at han fortrekker skiftende politiske koalisjoner, påpekes det innledningsvis i en note: «In these remarks I do not mean to be working out an alternative theory to the one in Anarchy, State, and Utopia».

Og er man for en velferdsstat selv om man er for en form for tvungen beskatning? I et lite kjent intervju med Nozick fra 1993, utført av Johan Norberg og Christian Gergils, påpekte Nozick at han kun er for en statlig ordning som manifesterer en samlet fellesskapsvilje. Det betyr, som han sier, blant annet at han er for at man ikke skal la folk ligge i gaten og sulte. Men det kan neppe implisere et omfang som meningsfylt samsvarer med begrepet «velferdsstat».

Den siste puslespillbrikken

Til sist kan man også stille seg spørsmålet om hvor langt Nozick noen gang var fra å anerkjenne sosiale bånd. I Anarchy, State, and Utopia påpeker han nemlig «[…] the fact that we partially are «social products» in that we benefit from current patterns and forms created by the multitudinous actions of a long string of long-forgotten people, forms which include institutions, ways of doing things, and language (whose social nature may involve our current use depending upon Wittgensteinian matching of the speech of others) […]»

Nozicks filosofiske prestasjoner er så søkende og mangslungne at det er vanskelig å få et komplett overblikk. Og man kan neppe få en adekvat oversikt uten å lese Invariances. Slikt sett er den et velkomment bidrag som reduserer en tvil som har hvilt over hans filosofiske arv i lengre tid. Det er den siste puslespillbrikken som knytter sammen flere elementer og gjør bildet tydeligere.

Fra forsiden