Kommentar

NRK serverer fortsatt unyansert, venstrevridd propaganda

Serien "Grenseløs" viser at Urix-redaksjonen er lite interessert i å utfordre sine vante forestillinger, skriver Pål Mykkeltveit.

Bilde: Ole Kaland, NRK

Urix-redaksjonens serie «Grenseløs» er dessverre et nytt eksempel på det.

Jeg har sikkert skrevet det før, men vanligvis tenker jeg at folk som sitter omkring i kjellerleilighetene sine sprutrøde i fjeset og hytter med neven mot ARK, fake news og den ensidige sosialistpropagandaen som vises på statskanalen, har en tendens til å overdrive bittelitt. Det er jo mye bra på NRK også, liksom. Men etter å ha sett den korte dokumentaren «Den amerikanske løgnen» i går, lurer på om det kanskje er jeg som er for snill.

Den amerikanske løgnen

Urix-redaksjonens begrunnelse for at den amerikanske drømmen er en løgn, var i dokumentaren tilsynelatende at sjansen for at en mannsperson født inn i den fattigste femtedelen av den amerikanske befolkningen, har 7,5 prosent sjanse for å komme seg inn i femtedelen med høyest inntekt. Samtidig er det 40 prosent sjanse for at han forblir i femtedelen med lavest inntekt. I Norge er disse tallene henholdsvis 11 og 28 prosent.

Det er absolutt bedre her i oljelandet i nord, men ikke en for-bausende stor forskjell, vil jeg si. NRK kunne nemlig nevnt nyanser som at nærmere tre fjerdedeler av amerikanske milliardærer har skapt formuen sin selv, mens tre fjerdedeler av Norges hundre rikeste er arvinger. Den beryktede ene prosenten som trekkes frem i programmet, består altså av folk som har oppfylt drømmen. De færreste benekter at det finnes tredje verden-lignende forhold noen steder i USA, men USA er da også omtrent så stort og så mangfoldig som hele det europeiske kontinentet.

I dokumentaren møter vi 16 år gamle Tarvorius House som bor i fattigslige kår på landsbygda i Alabama, men drømmer om å bli historielærer. Vi møter også en bortskjemt hvit gutt fra Seattle som sysler med musikk og sosiologi. Ifølge  NRK har Tarvorius bare én prosent sjanse for å klare seg bedre enn foreldrene. Her lurer jeg på om det også mangler noen nyanser ett eller annet sted. For fattige svarte gutter som vokser opp uten begge foreldre til stede, er dette sikkert statistisk riktig, men i Tarvorius’ tilfelle, han fremstår tross alt som seriøs og hardtarbeidende, virker det litt søkt. Høyere utdannelse kan koste 100 000 i året hvis man inkluderer kost og losji, påpeker NRK, men gjennomsnittlig skolepenger i 2011 var kun 3362 dollar i året. USA har ikke en mindre andel med høyere utdannelse enn Norge, hvor det er gratis.

Dokumentaren handler også om WalMart, som betaler lave lønninger til sine ansatte. Heller ikke jeg synes WalMart er et fyrtårn for etisk forretningsdrift. Modellen deres baserer seg på en kombinasjon av billig import fra Kina og stor tilgang til billig arbeidskraft hjemme, ikke minst fordi USA huser opp mot 15 millioner ulovlige innvandrere. Det var slike faktorer som bidro til at Trump ble valgt til president. Men i dokumentaren presenteres Trump bare som en tradisjonell republikaner som kutter skattene for de velstående. Dokumentaren gjør et komplekst problem til en enkel fortelling om hvilket kjipt møkkaland USA er, og kunne i det hele tatt ha blitt sendt for 15 år siden under Bush-æraen, uten at noe vesentlig hadde trengt å bli endret. Det er et symptom på at Urix-redaksjonen er lite interessert i å utfordre sine vante forestillinger.

Venstreliberalt verdensbilde

Dokumentaren var siste avsnitt i serien «Grenseløs». Den er myntet på ungdom og handler om hvordan unge i verden og Norge opplever «klimakrise, ufrihet, skjønnhetspress, urettferdighet og å måtte flykte for livet». I serien blir samfunnet i all hovedsak betraktet gjennom verdensbildet som dominerer blant SV- eller MdG-velgere. Ekspertene som intervjues, er hentet inn for å bekrefte det dokumentarskaperne allerede mener.

Episoden om flyktningen Adib Waez, som skamløst plukket ut Norge som det beste landet for seg, selv om han allerede var i et trygt land, brukte falske ID-opplysninger og ble hyllet av NRK for å ha fått seg en godt betalt jobb i et selskap som driver med pyramidespill (og er blitt forbudt eller saksøkt i flere land), er allerede omtalt av Minerva. En annen episode handler om homohat i Europa, uten at islam eller innvandrermiljøer er nevnt. I episoden om klima presenteres skrekkscenarier som er egnet til å skremme vannet av barn og unge, der Norge i 2050 spås å være ett av få land som har rent drikkevann, men der malaria herjer, samtidig som ørkenspredning brer om seg i Sør-Europa og italienere, grekere og spanjoler flykter nordover. Alt er mulig, selvsagt, men dette er ikke akkurat hovedscenariet til IPCC.

Det klages over at Norge i motsetning til andre vestlige land ikke har minsket CO2-utslippene siden 1990, men det nevnes ikke at det er fordi Norge i motsetning til andre land ikke har en forurensende kraftsektor. Storbritannia har for eksempel senket utslippene ved å erstatte kull med norsk gass. Når klimaaktivisten Mari Hasle Einang blir tatt med for å møte olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg, forklarer han  at vi ikke har teknologien til å møte verdens energibehov uten fossile brennstoffer. Samtalen avslører hvordan  ungdommene som demonstrerer for klimaet for tiden, baserer seg mer på følelser enn rasjonelle argumenter. Men programmet fortsetter ufortrødent med en positiv dekning av folk som saksøker myndighetene rundt om i verden for å få dem til å kutte klimautslipp. Når demokratiet ikke hjelper, er det som kjent jussen man må gripe til.

Trenger kvotering

Andre medier kan for min del spy ut alt de vil av ensidig propaganda. Men NRK har, som man skulle trodd de hadde skjønt for lengst, et spesielt ansvar for å veilede og opplyse, ikke minst i programmer som formodentlig skal brukes i undervisningen på skolen. Det er så man unner dem å få tvangskvotert inn et sprutrødt – for ikke å si sprutblått – kjellermenneske i hver av redaksjonene.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden