Bøker

Ny bok utfordrer feilslåtte og utopiske visjoner i skolepolitikken

Bilde: Pixabay

Tore Lindbekks empiriske bidrag til skoleforskningen bør være til ettertanke for dagens skolepolitikere.

NY BOK

  • Visjoner og resultater i norsk utdanning. Fire empiriske bidrag.
  • Tore Lindbekk (2018). 
  • Kolofon forlag

Norsk forskning på utdannelse har i mange tiår vært dominert av kvalitativ forskning som har produsert dybdekunnskap basert på et begrenset antall informanter og mindre miljøer.

En av forskerne som har stått utenfor de pedagogiske fagmiljøene, og som har forsket på store linjer med på grunnlag av statistiske data, er Tore Lindbekk, som fra 1969 var professor i sosiologi ved NTNU.

I sin siste bok undersøker han reformer i skole og universiteter i norsk etterkrigstid. Lindbekks tilnærming når han undersøker reformer er gjennomgående klassisk sosiologisk, der han tar utgangspunkt i politiske og ideologiske intensjoner og visjoner som han deretter setter opp mot empiriske funn.

Hans bidrag er betydningsfullt, siden norsk pedagogisk forskning basert på statistisk datamateriale over lengre tidsperioder fortsatt er mangelvare.

I artikkelen «Ambisjoner og utfall» studerer Lindbekk hvilke virkninger en rekke omfattende politiske skoletiltak i norsk etterkrigstid har hatt på utdannelsesnivå og fordelingsmønstre. Tiltakene omfattet en rekke områder som nye læreplaner, lengde på skoleplikten, undervisningstimetall og geografisk fordeling av skoletilbud. Her kan Lindbekk registrere at utdannelsesnivået økte for store deler av befolkningen ved at antallet som tok videregående og kort høyere utdannelse økte kraftig.

Særlig var kvinnenes innmarsj betydelig, og både forskjellene mellom by og land og mellom elever fra forskjellige sosiale lag ble drastisk redusert. Likevel førte reformene på 1990-tallet til at familiebakgrunnen påvirket fullføringsprosenten blant studenter i høyere utdannelse, slik at færre studenter fra familier med bare videregående utdannelse maktet å fullføre. Altså var det en betydelig økt sjanseulikhet, slik at elever og studenter fra familier med grunnskoleeksamen nå hadde langt dårligere sjanser til å fullføre høyere utdannelse. Samme tendens fant Lindbekk om sjansene til å fullføre videregående skole.

Resultater, effekter og utfall er ord Lindbekk bruker når han formulerer hva han er ute etter i sine undersøkelser, og det er også opplegget når han undersøker innflytelsen familieformer har på hvor langt barn når i utdannelsesløp. Utgangspunktet er flere forskningsresultater som har vist at familier med én omsorgsperson har langt lavere gjennomsnittsinntekt, problemoppførsel og sliter med å utvikle nettverk. Funnene i undersøkelsen viser at barn fra ensligfamilier oppnådde kortere utdannelse og svakere fullføring av høyere utdannelse sammenlignet med barn fra to foreldre-familier. Både opplegget for studien og funnene er motstrøms i norsk sammenheng.

Et hovedformål med de store reformene i 1960- og 70-årene og i 1990-årene var nettopp å omforme skolen for å skape større likhet mellom elevgrupper med forskjellig familiebakgrunn og fra forskjellige sosioøkonomiske levekår. Lindbekks funn er til ettertanke for skolepolitikere, og ikke minst Arbeiderpartiets folk, som drev frem disse reformene.

Det er sosiologens søkelys Lindbekk retter mot utdannelsessystemet når han kretser inn virkninger av reformer på ulikheter i samfunnet. Han er interessert det vi kan kalle politikernes ambisjoner om å forandre sosiale mønstre i samfunnet, og han liker å lete etter lange, historiske linjer. I Lindbekks studier gransker han virkeligheten minutiøst, før han henger funnene sin opp og konklusjonen fremkommer ved å sette skarpt lys på intensjoner og visjoner i skolepolitikken.

Lindbekks nesten asketiske og disiplinerte artikler viser hans vilje til å lytte til empirien og føye seg etter det metode og funn førte frem til. Jeg kjente ikke Lindbekk, men skal tro om hans konservative hjerte ikke likevel banket litt hardere når empirien hans også trakk utopiske visjoner ned på jorden?

Norsk skolepolitikk har i Lindbekks tid opplevd noen utopiske feilgrep fra overivrige og utopisk orienterte politikere som har negative virkninger ennå i dag. Den ubetenksomme digitaliseringen av hele skoleverket som begynte i 1990-årene og enda ikke er ferdig, bidro til å svekke lærerstyring og elevprestasjoner.

I mange tiår har feilslåtte pedagogiske idéer ensidig argumentert mot struktur og lærerautoritet i skolen, med det resultat at elevene ikke får tilstrekkelig hjelp til å finne og gå inn i en elevrolle som er i pakt med deres langsiktige interesser. Mot slike utopiske tiltak i skolepolitikken er Lindbekks konsekvente empiriske holdninger i sine forskningsarbeider en god vaksinasjon.

Spørsmålet om likhet er satt på dagsorden i skolepolitikken av det rødgrønne byrådet i Oslo. Et nytt inntaksreglement skal nå forandre den sosioøkonomiske sammensetningen av elevmassen ved den enkelte skole, slik at gjennomføringsprosenten går opp. Et skolepolitisk tiltak vi ikke kjenner detaljene i eller utfallet av, men som roper på en oppfølging i Lindbekks ånd under en overskrift som «intensjoner og realiteter».

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden