Politikk

Ny spenning

Illustrasjonsfoto: Max Goldberg - https://www.flickr.com/photos/max-goldberg/24490975695/, CC BY 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=47421099

Trump har tatt innpå i meningsmålingene etter en elendig august. Innebærer det en normalisering, eller at han snart er i tet?

De tre første ukene av august var forferdelige for Donald Trump. Både han og Hillary Clinton opplevde en oppgang på målingene etter sine respektive landsmøter, men da Trump rotet seg inn i en rekke uheldige utspill, først og fremst hans krangel med Khan-familien som hadde mistet sin soldatsønn i Irak, forsterket han Clintons fremgang. Muligens var dette bare en utsettelse av den vanlige gangen i dette – at landsmøteeffekter etter hvert fases ut, og at dette i år skjedde senere enn vanlig. Foran landsmøtene ledet Clinton med 4-5 prosentpoeng, på toppen i august med omkring 8 prosent, mens hun nå er nede i omkring 3 prosentpoeng.

Men det finnes også andre forklaringer enn denne ”naturlige syklusen”.  (Staben hos 538 diskuterer mulige svar her). En grunn til at det gikk ekstra mye over styr for Trump i august kan være at hans valgkampsjef Paul Manafort i realiteten allerede var spilt ut over sidelinjen, slik at Trump var ”home alone”. Manafort hadde mer enn nok med å håndtere de stadige presseoppslagene om hans økonomiske forbindelser med Russland. Til slutt ble det for mye, og han fikk sparken. To nye kom inn – Breitbart.coms sjef Stephen Bannon og den drevne konsulenten Kellyanne Conway, som tidligere støttet Ted Cruz.

Valget av Bannon, som er kjent som litt av en bølle, kunne signalisere en enda mer populistisk kurs, med vekt på innvandring, men isteden ser det ut til at det er Conway som nå har størst innflytelse. I sine taler er Trump nå mye mer disiplinert – han leser i hovedsak det manuset han har fått. Dette hjelper når han tar opp temaer som innvandring og sikkerhetspolitikk, der han nå til tider høres ut som en gjennomsnittlig republikaner. Mange av hans konservative kritikere var for eksempel svært fornøyd med hans innvandringstale i Phoenix.

Men Trump er Trump, og når han er uten manus og teleprompter, i intervjuer og på twitter, er han i fri utfoldelse igjen. En fersk godbit er at han står 100 prosent ved en tidligere tweet om problemet med seksuelle overgrep i det militæret: «What did these geniuses expect when they put men & women together?»

Det kan også ha hjulpet Trump litt at han i de siste par ukene har trappet opp TV-reklamene kraftig, etter å ha vært nesten usynlig her, mens Clinton har kjørt på. Trolig er denne effekten beskjeden. Forskerne mener at TV-reklame ikke flytter særlig mange prosent, og dessuten er Trump i media hele tiden uansett. Budskapet er ikke vanskelig å få ut.

En tredje forklaring er Clintons stadige problemer med epost-saken, som kommer tilbake i mediebildet igjen og igjen, sist fordi utskriften av FBIs samtaler med henne ble offentliggjort. Og så har pressen hatt en ny runde med Clinton Foundation, og antydninger om ”betaling for tjenester”. Daniel Drezner skriver i Washington Post at det er fint lite reelt i dette, men mange velgere sitter igjen med et annet inntrykk. Trump har også kjøpt seg innflytelse, men det ser ut til å prelle av.

Dette medvirker til et temmelig entydig funn i de siste meningsmålingene – det er enda færre som mener at Clinton er ærlig og til å stole på enn som sier dette om Trump. Jeg og mange analytikere har problemer med å se at dette er rimelig, siden Trump både har en broket historie, regelmessig lyver og skifter standpunkt i rasende fart. Velgerne ser det altså annerledes, og det gjør Clinton sårbar.

Men kan han vinne?

Da Trump lå 8 prosent etter, var det vanskelig å se at han kunne vinne. Modellen til 538 ga ham omkring 10 prosent sjanse. Men nå som han har mer enn halvert forspranget, er en seier innen rekkevidde. Den samme modellen gir ham nå omkring 30 prosent sjanse, bookmakerne ligger på omkring samme nivå. Likevel – det skal bli hardere å ta de siste tre prosentene enn det var å vinne tilbake de første fem.

Historien gir ham beskjedne sjanser til seier. Fra og med 1952 har den som ledet på meningsmålingene henholdsvis to uker etter landsmøtene og i midten av september (landsmøtene har vanligvis vært avholdt mye senere enn i år) alltid fått flest stemmer ved valget. Med unntak av Al Gore i 2000 har de altså blitt valgt som president. Det betyr kraftig motbakke for Trump, men det betyr ikke at det er umulig. Og midten av september har ikke kommet enda.

Valgkampen er nå for alvor i gang, og han kan vinne ytterligere terreng, selv om det kan se ut til at hans fremgang på målingene har stoppet opp. En interessant indikator er panelet til Los Angeles Times, som rapporterer bevegelser hver dag, og har en klar bias til fordel for Trump (538 juster ned Trumps tall med 4 prosentpoeng netto). Der har pendelen svingt tilbake mot Clinton de siste dagene. Det kan være tilfeldige utslag.

Vippestatene

Tilbake til Al Gore: Jeg har i de siste dagene, senest i Nyhetsmorgen på NRK P2 i morges, advart mot å bli veldig opphengt i vippestatene. Selv om det teknisk sett er helt riktig at valget ikke avgjøres på landsplan men i delstatene, kan dette skape et falskt inntrykk av usikkerhet.  Det er veldig, veldig uvanlig at noen vinner flest stemmer, men ikke flest valgmannsstemmer. Grunnen til at vi er så opptatt av denne muligheten er at det sist skjedde så sent som i 2000 – et valg mange husker godt. Men poenget er at det var svært jevnt den gangen – Gore vant med 0,5 prosentpoeng. Dersom Clinton beholder sin nasjonale ledelse på 3 prosent er det nesten garantert sikkert at hun også blir president. Det er først dersom forspranget reduseres til omkring 1 prosent at vippestatene blir virkelig interessante.

En ekstra fordel med å se på nasjonale målinger er at det er flere av dem, og de kommer hyppigere. Delstatsmålingene er på mange måter en forsinket indikator. Når det skjer trendskifter, ser vi det først i de nasjonale målingene.

Inntil disse eventuelt blir betydelig jevnere er det best, slik jeg rådet NRK forrige uke, å bruke delstatene til å illustrere noen mer generelle poenger – om demografi, økonomisk utvikling, utdanningsnivå og lignende. Og så kan de overlate kampen om vippestatene til oss nerder.

Tredjekandidatenes betydning

Et ekstra usikkerhetsmoment denne gangen er at tredjekandidater, særlig libertarianeren Gary Johnson, får uvanlig høy oppslutning. Og den har ikke blitt redusert med tiden. Men det er vanlig at argumentet om ”bortkastede stemmer” slår sterkere inn når valget nærmer seg, og at tredjekandidatene mister oppslutning på slutten.

Mark Blumenthal hos SurveyMonkey skrev om dette 24. august. Johnson og Stein stilte også i 2012, og da hadde de på dette tidspunktet en samlet oppslutning på 4-7 prosent i målingene. De endte opp med omkring 1 prosent hver. Noe lignende kan skje i år også, men en faktor som taler i mot det er at de to hovedkandidatene i år er uvanlig upopulære. Det er altså en betydelig gruppe som ikke kan tenke seg å stemme på noen av dem. Samtidig er det nok blant disse en god del som kan overtales til å stemme på en av de ”store” for å kunne stoppe den andre.

Meningsmålingene viser at tredjekandidatene tar litt mer fra Clinton enn fra Trump. Få av Steins velgere har Trump som andrevalg, mens Johnsons velgere er mer delt på midten. Det kan indikere et noe større potensial for Clinton her. Dersom Clinton ser ut til å gå mot en grei seier, vil mange av Steins velgere holde seg til henne helt inn, men dersom trusselen om en Trump-seier er reell, vil en større andel gå til Clinton.

Debattene

Det er knyttet stor spenning til de tre presidentduellene, der den første går av stabelen på kvelden den 26. september. Vanligvis flyttes ikke særlig mange velgere av slike debatter, men dersom en av kandidatene gjør noe uvanlig eller overgår forventningene, gir det utslag. I 2012 forventet mange at Obama ville vaske gulvet med Romney. Isteden var det Romney som var på offensiven. Det ga han en betydelig fremgang – mer enn 5 prosentpoeng. Men effekten forsvant over tid, og i de to neste debattene gjorde Obama det bedre, samt at effekten av lave forventninger til Romney var borte.

De aller fleste velgere vil ha bestemt seg før debattene, men er det fremdeles like jevnt som nå, eller enda jevnere, kan de bli avgjørende.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden